Noen ord om en norsk helt

9. april 1940 sviktet regjeringen Nygaardsvold, men de ble reddet av oberst Birger Kristian Eriksens mot og besluttsomhet, skriver Eirik Løkke hos Minerva.

Eirik Løkke

Publisert: 9. april 2015

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

9. april 1940 sviktet regjeringen Nygaardsvold, men de ble reddet av oberst Birger Kristian Eriksens mot og besluttsomhet.

Det er naturligvis vanskelig å rangere historiske hendelser ut fra nasjonal betydning, særlig fordi fortiden sjelden forblir hva den var. Alle historiske hendelser tenderer til å bli vurdert retrospektivt, sett gjennom samtidens ideologiske briller. Det er ekstremt vanskelig (men ikke umulig) å vurdere begivenheter prospektivt – altså ut fra datidens forutsetninger. Et annet problem dukker også raskt opp; hvilke kriterier skal man legge vekt på når man vurderer hendelsers betydning opp mot hverandre? Dreier det seg om epokeavgjørende begivenheter, eller enkeltstående evenementer? Og i hvilken grad bidro hendelsene til egentlig å gjøre en historisk forskjell?

I en så ung nasjon som den norske, tør jeg påstå at vi ikke har veldig mange skjellsettende begivenheter. Men ut fra en politisk betraktning, er det særlig fire årstall som står fast i Norges historie: 1814, 1905, 1940 og 1945.

Om jeg skulle velge mellom de fire, vil jeg plukke ut 1940 – ikke så mye fordi den kan sies å være viktigere, men fordi senkningen av Blücher 9. april 1940 er den enkeltstående episode som kanskje i størst grad preger vår hukommelse. Dels har dette å gjøre med at vi fremdeles har mange blant oss som faktisk opplevde dagen. Dels har det å gjøre med de ekstraordinære omstendighetene rundt selve senkningen av Blücher, og dels har det å gjøre med dens konsekvenser (regjeringen og Kongen maktet å rømme landet). Sist, men ikke minst handler 9. april 1940 om oberst Birger Kristian Eriksen, som personifiserte alt det regjeringen Nygaardsvold manglet: vilje, mot og besluttsomhet.

I moderne språkbruk: Gjennomføringskraft.

Det er vanskelig å forestille seg det presset oberst Eriksen opplevde som øverstkommanderende på Oscarsborg, natten 9. april. Men da politikerne nølte, handlet han med standhaftighet, og straks informasjonen om at det tyske krigsskipet forsøkte å krenke norsk territorium kunne verifiseres, uttalte Eriksen de legendariske ord: ”Visst fanden skal det skytes med skarpt!”

Kl. 04.21 forseglet Birger Eriksen det tyske slagskipets skjebne – samtidig som han formet en nasjons tanke om seg selv. Knapt noe annet har bidratt til å forme vår moderne selvforståelse i så stor grad som motstanden mot okkupasjonen, og det sterkeste enkeltstående symbolet er senkningen av Blücher. I denne sammenheng symbolisert ved slagordet ”aldri mer 9.april”. Et mantra som siden 1940 representerer selve inkarnasjonen av vår kollektive vilje og evne til å stå opp mot diktaturet, for å verne demokratiet.

Studerer man foranledningen til det tyske angrepet 9. april, blir oberst Eriksens innsats ikke mindre imponerende, og la meg tillegge: Regjeringen Nygaardsvold fremstår tilsvarende udugelig. Den norske forsvarspolitikken på 1930-tallet omtales ofte som det ”brukne geværs politikk”, og innebar en katastrofal nedbygning av militæret. Ingen representerte sterkere den anti-militære linje enn utenriksminister Halvdan Koht, som fritt etter Hambro, uttrykte den forvirring som hersket i hans indre: Skal man sikre fred må man forberede seg på…. fred(!).

Kohts store problem var at Adolf Hitler ikke delte hans kongstanker om internasjonalt fredsarbeid, og umiddelbart etter sin overtagelse i 1933 igangsatte en storstilt opprustning, mens Norge satset på nedrustning. Helt uforståelig var denne politikken ikke. I arbeiderbevegelsen hersket det en dyp skepsis mot konservative elementer i det norske offiserskorpset. I 1931 ble det norske militæret, under forsvarsminister Vidkun Quisling, benyttet mot streikende arbeidere, i det som ble kjent som Menstad-slaget. Dette medførte naturligvis en økt skepsis mot militæret blant Ap- og LO-medlemmer, og kom til uttrykk gjennom kraftig nedbygging av det norske militærvesen.

Selv om man kan forstå arbeiderbevegelsens skepsis mot offiserskorpset, kan man vanskelig forsvare regjeringen Nygaardsvolds forsvarspolitikk. En regjerings førsteprioritet er sikkerhet. Og her sviktet Ap-regjeringen fundamentalt.

Så kan man innvende at datidens norske politikere ikke med sikkerhet kunne forutse Hitlers planer om ”lebensraum”, og enda mindre forutse at Norge skulle blandes inn i krigen. Vi var nøytrale under 1. verdenskrig, og det var liten grunn til ikke å fortsette nøytralitetspolitikken. For det første var det ganske åpenbart for den som ikke var politisk blind, at Hitler hadde ekspansjonsplaner, som uunngåelig måtte føre til konflikt. Ingen uttrykte dette klarere enn Winston Churchill, som i en kommentar til Chamberlains Münchenavtale syrlig skal ha bemerket:

England has been offered a choice between war and shame. She has chosen shame, and will get war.

Ideen om at man ikke kunne forutse Hitlers planer, er simpelthen ikke riktig. Det kunne man langt på vei, og det var flere som gjorde det, selv om regjeringen Nygaardsvold ikke evnet det. I alle tilfeller krevde også nøytralitetspolitikken at det militære var i stand til å håndheve nøytraliteten – og enda viktigere at vi i det minste hadde politikere som uttrykte vilje til det. Norge hadde ingen av delene.

Og nettopp vår manglende vilje til å beskytte nøytralitetspolitikken ble den utløsende (i hvert fall sterkt medvirkende) årsak til at Hitler bestemte seg for å planlegge et militært angrep i etterkant av Altmark-affæren.

Den 16. februar 1940 ble det tyske fartøyet Altmark angrepet av britiske tropper i Jøssingfjorden, hvoretter 300 britiske krigsfanger ble frigjort og syv tyskere drept. Adolf Hitler ble rasende, ettersom Norge hadde bevist at vi ikke evnet å håndheve vår nøytralitet, ettersom utenriksminister Halvdan Koht uttrykte tydelig at det var fint lite å gjøre overfor en slik militær overmakt. Kohts uttalelser var naturligvis livsfarlige, ja bent frem en invitasjon til enhver fremmed makt om at Norge ikke ville, dersom overmakten kom, yte motstand.

Hadde Koht derimot uttrykt en tydelig hensikt om å håndheve nøytraliteten med alle midler, og om nødvendig til siste mann, ville man sendt en tydelig melding til alle fremmede makter. Men Koht gjorde det motsatte, noe som antagelig gjorde Hitler enda mer overbevist om at Norge ikke ville yte motstand mot et tysk angrep.

Til historien hører også Hitlers møte med Quisling noen uker før Altmark-affæren. Hitler kunne nok spare sin begeistring for den norske landssvikeren, og hadde den tyske føreren virkelig trodd at Norge kunne beskytte sin nøytralitet, er det usikkert om han hadde sett noe behov for å okkupere Norge. Imidlertid bet Hitler seg merke i NS-lederens påstander om at Storbritannia hadde planer om å besette Norge. Det ville i så fall vanskeliggjøre importen av malm fra Narvik, som den tyske krigsindustrien var svært avhengig av.

Altmark-affæren og Halvdan Kohts uttalelser gjorde Hitler overbevist om at Norge ikke greide å beskytte sin nøytralitet, og gav general Nicholas Von Falkenhorst i oppgave å planlegge angrepene på Norge og Danmark under kodenavn Weserübung. Planen gikk i korthet ut på å overfalle Norge i et overraskelsesangrep, hvor konge og regjering skulle anholdes før politikerne skjønte hva som skjedde. En vesentlig del av kalkylen var at Norge ikke ville yte militær motstand – jf Kohts offentlige uttalelse om at det var ”meningsløst” å utfordre overlegne styrker.

Selv om det overordnede bilde i dagene forut for 9. april var uklare, var de mange klare meldingene om tyske bevegelser ikke til å misforstå. Men like fullt fremsto regjeringen Nygaardsvold som handlingslammet. Fortvilede meldinger fra ansatte i Utenriksdepartementet om at tyske tropper var på vei, med påfølgende spørsmål om hva man burde gjøre, ble fra Koht møtt med defaitisme: Det er fint lite vi kan gjøre med det. Fortvilede oppfordringer fra generalstaben om å starte mobiliseringen ble fra forsvarsminister Ljungberg møtt med et nølende ”manyana, manyana”.

Allerede i mars 1940 hadde general Fleischer bedt regjeringen om å mobilisere mannskaper, men han ble blankt avvist. Oberst Eriksen hadde lenge advart mot den kraftige nedbygningen av militæret og især den manglende beredskapen ved Oscarsborg. Festningen i Drøbaksundet var blant Europas mer moderne festninger ved slutten av 1800-tallet, men ved inngangen til andre verdenskrig hadde tiden løpt fra festningen. Dette var oberst Eriksen naturligvis klar over, men i tillegg til utdatert teknologi, måtte han nøye seg med få tropper, som attpåtil ikke var trente. Birger Eriksen hadde ikke engang fått midler til å sørge for at kommunikasjonslinjene mellom Oscarsborg og overordnede var i orden, slik at ved inngangen til april 1940 hadde regjeringen sørget for den ultimate ansvarsfraskrivelse.

Mens den norske regjeringen var travelt opptatt med å bygge ned forsvaret, var Hitler-Tyskland travelt opptatt med det motsatte. Vitnesbyrdene på disse to kontrære tilnærminger kunne knapt funnet en bedre dikotomi enn Blücher versus Oscarsborg. Mens førstnevnte da det seilte fra Kiel 5. april representerte tysk opprustning par excellence, illustrerte Oscarsborg et tapt forsvarspolitisk tiår. Like fullt var dette realitetene Birger Eriksen måtte forholde seg til, da kontreadmiral Oscar Kummetz styrte de tyske styrkene inn mot Drøbaksundet natt til 9.april.

Allerede 8. april begynte meldingene om tyske flåteforflytninger i retning norsk territorium å strømme inn, og kapteinen på Pol III, Leif Welding-Olsen, bidro muligens med avgjørende informasjon da han varslet Oscarsborg om inntrengende tyske flåteskip, like før skipet ble sønderknust av den tyske torpedobåten Albatross. Welding-Olsen ble den første nordmannen som falt (på norsk territorium) under andre verdenskrig, like før midnatt 8. april. Over 10 000 nordmenn skulle senere falle før 8. mai 1945.

En viktig forutsetning for operasjon Weserübung var som tidligere nevnt troen på at de norske styrkene i liten grad ville yte motstand. I og med at politikerne langt på vei hadde resignert, var oberst Eriksen overlatt til seg selv, og måtte selv vurdere de politiske og militære konsekvensene av å iverksette mottiltak. Og disse vurderingene var slett ikke enkle.

Nøytralitetspolitikken åpnet for bruk av militære midler, men kun etter klar identifikasjon og varslingsskudd. I så måte var det ikke enkelt for Eriksen å befordre nøytralitetsinstruksen, men obersten valgte å stole på sin dømmekraft og besluttet straks Blüchers identitet var tilstrekkelig verifisert, å mobilisere de få, utrente (men langt fra umotiverte) mannskapene han hadde til disposisjon. Kl.04.21 skal Eriksen ha uttalt: Enten blir jeg stilt for krigsrett, eller så blir jeg krigshelt. Fyr!

Det mest imponerende ved Eriksens ledelse, var slett ikke det faktum at kanonbatteriet maktet å påføre Blücher avgjørende skader, det mest imponerende var hans oppvisning i mot og besluttsomhet. Med andre ord hans evne til å utvise lederskap på et avgjørende tidspunkt i nasjonens historie. Som nevnt tidligere: Politikerne sviktet. Eriksen besto.

Under Birger Eriksens ledelse greide batteriet på Oscarsborg å hindre Blücher i å legge til kai i Oslo for å anholde Konge og regjering. Det var naturligvis svært viktig for den organiserte norske motstanden. Men minst like viktig var motstanden i seg selv. Norge kunne selvsagt aldri ha stoppet den tyske krigsmaskin, men Eriksen viste så vel det norske folk, som resten av verden hvordan små land kan og skal opptre i møte med overmakten, for å opprettholde sin ære blant verdens frie nasjoner. Det var denne viljen Birger Kristian Eriksen personifiserte 9. april 1940, og som initierte den norske motstandskampen. En motstandskamp som gav gjenlyd verden over. Her med F.D. Roosevelt sine ord:

Hvis det ennå er noen som undrer seg over, hvorfor denne krig blir kjempet – la ham se på Norge! Hvis det ennå er noen som har illusjoner om at denne krig kunne være unngått – la ham se på Norge! Og hvis det er noen som tviler på demokratiets vilje til å vinne, så sier jeg ennå en gang – la ham se på Norge!

For å parafrasere FDR: La ham på denne dag minne oberst Birger Kristian Eriksen.

Innlegget er publisert hos Minerva 8.4.15.