Gå til jødehatets kilder

Antisemittisme er igjen i ferd med å bli en sivilisatorisk utfordring. Foruten solide innslag av klassisk antisemittisme, har en variant av antisemittismen med utspring i den arabiske og muslimske verden også vunnet innpass, skriver Bård Larsen i Vårt Land.

Bård Larsen

Publisert: 26. februar 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Etniske nordmenn har mer enn nok å svare for av anti-semittisme: 12 prosent av oss har klare antijødiske forestillinger. Det viste HL-senterets store og viktige rapport fra 2012, en rapport som ikke bygde på svar fra muslimer (eller riktigere: Bare 1 av 1.500). Det gamle jødehatet har overlevd gjennom århundrer.

Men antisemittisme og konspirasjonsteorier står sterkt i store deler av den muslimske verden, og slikt påvirker i en stadig mer globalisert verden. Der vi vet mye om både den klassiske og den mer høyrenasjonalistiske antisemittismen – også dens omfang og tilslutning – vet vi mindre om antisemittismen blant muslimer. Hvor kommer den fra, og hvor utbredt er den, både hjemme og globalt?

At antisemittisme også kommer fra muslimer er ubehagelig å prate om fordi muslimer også er en europeisk minoritet. I 2012 skrev Abid Raja en kronikk i Aftenposten hvor han hevdet at pakistanske muslimer får antisemittisme inn med morsmelken. Ikke bare en religionsbetinget antisemittisme, men også i form av grådige konspirasjonsteorier hvor verden drives og eies av jødene.

Raja fikk støtte, men vekket også sterke reaksjoner i ulike muslimske miljøer. Det ble hevdet at antisemittisme ikke er noe større problem blant muslimer enn i befolkningen generelt.

Men det finnes nok dokumentasjon til å sannsynliggjøre en tendens.

Synagogemarkeringen var strålende. Slike markeringer er en del av løsningen og ikke problemet. Men litt malurt tåler vi:

Av 1.200 som møtte opp ved synagogen, var anslagsvis 300-400 muslimer. Noen surpomper vil hevde at det ikke er veldig mange. I Brøndby møtte til sammenligning 600-700 muslimer opp i begravelsen til København-terroristen. Andre sier at oppmøtet er bra fordi det er forbundet med sosiale omkostninger for en «muslim» å møte opp. Men hvorfor er det forbundet med omkostninger?

Lørdag førstkommende er det meldt en ny solidaritetsring, denne gang rundt Central Jamaat-moskeen i Oslo. Moskeen har talsmenn som hevder at jøder står bak mediene og pengemakta og at Hitler drepte jødene fordi de er «urolige folk i verden».

I flere muslimske land har antisemittisme lenge vært et konstant innslag kulturelt, religiøst og politisk. Og den har eksistert praktisk talt uavhengig av styresett. Om det er sekulært eller islamistisk spiller liten rolle. I mange arabiske stater er falsumet Sions Vise Protokoller regnet for å være et fullverdig historisk dokument som har kommet i ni ulike arabiske oversettelser.

I Egypt blir den trykket i stadig nye opplag og dramatiseres for TV. En av Syrias mest prominente statsmenn, Mustafa Tlass, skrev kioskvelteren Matzah of Zion, hvor hovedbudskapet var at jøder myrder ikke-jøder for å bruke blodet deres i rituelle skikker. I 1991 fant et egyptisk forlag det riktig å oversette Matzah of Zion til engelsk som et motsvar til Steven Spielbergs Schindler’s Liste.

Det Hamas-drevne Al-Aqsa-TV har i årevis skuffet ut anti-semittisk propaganda. Budskapet eksporteres globalt via satellitt fra Saudi-Arabia og Egypt til Europa. Al-Aqsas barne-programmer viser kopier av Disneyfigurer som oppfordrer barn til å drepe jøder.

Lederen av Det Europeiske Fatwarådet, Yusuf al-Qaradawi, sa til Al-Jazeera i 2009 at Hitler satte jødene på plass i en himmelsk straff som neste gang vil skje gjennom Jihad.

Konflikten mellom Israel og palestinerne betraktes ofte som et universelt moralsk dreiepunkt og selve funksjonsroten til jødehat blant muslimer. Den konstante hakkingen og terpingen på Israel – selv om landet tidvis også fortjener det – har blant mange tatt form av en konspiratorisk agitasjon og oppildnet kritikk.

Men fallgruvene da? Her dannes rasende kollektiver utledet av forestillingen om at alle problemer har sin årsak i et annet paradigme enn ditt eget, særlig blant unge, rotløse innvandrerungdommer i Europa.

I debatter om muslimsk antisemittisme dukker en velkjent motsetning opp: Hvis jødehat er et problem, er ikke islamofobi et like stort eller større problem? Enkelte ganger bør man roe ned slike sammenligninger. Mitt forslag er følgende: Når vi snakker om antisemittisme så snakker vi om det. Og da må vi også snakke om hvem som er overgripere og målbærere for antisemittiske forestillinger og hvor forestillingene kommer fra.

En kilde til antisemittisme er den kroniske mangelen på religionsfrihet i mange muslimske land. Land hvor satiriske fremstillinger av religion er beskyttet av ytringsfriheten, har også den høyeste grad av religionsfrihet, mens det altså er omvendt i de land hvor religionen er beskyttet mot ytringsfriheten. I Midtøsten, hvor motstanden mot karikaturene er på sitt mest kraftfulle, er lysene i ferd med å slukne for de kristne som har bodd i regionen siden lenge før Muhammeds tid. Regionen slites i filler av religionsmotivert sekterisk vold. Den arabiske verden er i stor grad bygget på restene av det osmanske riket, som delvis gikk til grunne fordi de ikke maktet utfordringen fra den nasjonalstatlige ideen om likhet for loven. Litt grovmasket kan man si at regionen ikke har en reell pluralistisk tolerant erfaring.

Til slutt er det viktig å ha i mente at essensielle tolkninger av religionen islam ikke hører hjemme i debatten. Det er religiøse, historiske og politiske tolkninger i en sammensatt verden som gjennom flere tiår har skrudd seg opp gjennom det som kalles kumulativ radikalisering.

Bekjempelse av antisemittisme må heller ikke reduseres til et spørsmål om identitetspolitikk. For hvorfor skal muslimer ha større ansvar enn andre for å ta avstand fra antisemittisme, når det liberale ideal er at ingen mennesker skal vurderes kollektivt?

Men dette er idealtyper av debattform og rettferdighet. Noe annet er hvordan vi i det offentlige rom bygger tillit. Vil du ha rett eller være lykkelig, heter det gamle munnhellet. Det vil være av utvilsom verdi at mange muslimer ikke bare tar avstand fra antisemittisme, men åpent går til kilden av den. Slik Europa har gjort i flere tiår.

Forandring kommer best innenifra.

Artikkelen er på trykk i Vårt Land 26.2.15.