Det står i Koranen…

Det er på tide at muslimer som tror på frihet, menneskerettigheter, rasjonalisme og humanisme blir like taleføre og effektive til å fremme sitt syn og nå frem til andre som de dogmatiske, illiberale ekstremistene er i dag. Iyad El-Baghdadi i Aftenposten.

Iyad el-Baghdadi

Publisert: 3. mai 2017

Dagens mainstream islam lider under tolkninger som er dogmatiske, illiberale, anti-progressive – de er motsetninger til humanisme og rasjonalisme. Det meste av tilgjengelig materiale om islam i dag er påvirket av en slik forståelse; alternative tolkninger blir undertrykt eller ignorert.

Muslimer som prøver å finne ut av islam på egen hånd, vil høyst sannsynlig treffe på ekstremistisk materiale.

Eksportert fundamentalisme For å oppnå politisk innflytelse har dessuten visse regjeringer eksportert sine fundamentalistiske versjoner av islam og dermed gjort dem mainstream.

Det har ikke alltid vært slik.

Islam var klassisk sett pluralistisk, og det eksisterer så absolutt en humanistisk tradisjon. Men islams mangfold har i generasjoner lidd under tyrannier som har angrepet ytringsfrihet, kvelt det sivile samfunnet, forfulgt tenkere, og hindret reform i eget land.

Som et resultat av dette og av et sammenfall av forskjellige faktorer lider den islamske verden i dag under en heller kort meny av ideer – det er ikke mange «islamske» ideologiske valg som presenteres for unge muslimer.

Det er dette prosjektets uttalte mål å utvide menyen av ideer som presenteres for muslimer. Men for å gjøre det, må vi starte med å kaste et kritisk blikk på de valgene som allerede er på menyen.

Et spørsmål om fokus Noen av de best informerte leserne vil straks assosiere den høyst illiberale tolkningen nevnt ovenfor med salafisme – varianten av islam vi først og fremst finner i Saudi-Arabia, men som også er utbredt blant muslimske samfunn over hele verden. Dette er den forståelsen som ligger til grunn for salafistisk jihadisme, som jo er blitt ideologien til en rekke terroristgrupper, inkludert al-Qaeda, og som til syvende og sist har avlet IS. (I all rettferdighet: De fleste salafister forkaster både al-Qaeda og IS og ser dem som forvrengninger.)

Men på den annen side beskriver mange salafister sin islam som den sanne islam, ikke som en fortolkning eller forståelse. For mange er dette den mest autentiske og sannferdige forståelsen – den eneste mulige korrekte forståelsen.

Toleransen overfor andre sekter er sterkt begrenset i sin sjenerøsitet. Muslimer som ikke er enige, lider enten under uvitenhet eller selvbedrag etter deres mening, faktisk er de kjettere eller forrædere eller det som verre er. Salafistene har lykkes så godt at mange ikke-muslimer faktisk har begynt å være enig med dem i tolkningen deres.

Men idet jeg hevder dette, er det likevel ikke min hensikt her å angripe salafisme som sådan. Det er hverken praktisk eller analytisk nyttig å bruke et løst definert ord som «salafisme» som et teppe vi kan feie alle slags problematiske oppfatninger hos muslimer under. Faktisk har muslimske reformatorer på atten- og nittenhundretallet, som Muhammad Abduh og Rashid Ridha, beskrevet seg som salafister selv om oppfatningen deres skiller seg sterkt fra dagens salafister.

Det vil nok være nyttigere å forsøke å bryte ned tre sentrale myter som finnes i kjernen av høyst dogmatiske tolkninger av islam, uten hensyn til hvem som trykker dem til sitt bryst. Det dreier seg om mytene ekthet (eller autentisitet), rettroenhet og bokstavtro tolkning.

1. Myten om ekthet Myten om ekthet sier: Vi følger den opprinnelige islam fra de tidligste generasjoner av muslimer. De tidligste generasjonene, kalt Salaf (forfedre) ses vanligvis som de første tre generasjonene (profetens samtidige og de neste to generasjonene). Dette er et fristende og – overfladisk sett – overbevisende argument. Den formen for islam som ble praktisert av de tidligste generasjonene av muslimer må jo være den virkelige, sanne, opprinnelige islam, ikke sant? Men der denne myten sprekker, er i antagelsen om at de tidligste generasjoner muslimer hadde en eneste, homogen tolkning av islam. Historisk gransking viser faktisk at mens de tidlige muslimene var enige om en kjerne av oppfatninger og ritualer – som gjorde dem til muslimer – var de ofte uenige om praksis, teologi, til og med politikk. Denne sistnevnte kategorien uenighet – politikk – viste seg tragisk nok å bli voldelig.

De få tiårene med stabilitet etter profetens død ble fulgt av en rekke blodige borgerkriger mellom følgerne hans. I ett tragisk tilfelle henrettet en av profetens ledsagere (Muawiya) en annen av profetens følgesvenner (Hujr) fordi han protesterte mot forbannelsen mot enda en av profetens ledsagere (Ali).

Før slutten av det første århundret ifølge hijri-kalenderen hadde Kaaba – islams helligste sted – blitt ødelagt to ganger av muslimske tropper som sloss mot muslimske tropper.

Men også selv om vi ser på den mindre politisk ladede uenigheten, ser vi ikke ensartethet, men en rekke meninger. Derfor er det en misoppfatning når det argumenteres med at de tidligste generasjonene muslimer hadde samme tro, mening, oppfatning og praksis – i alle fall hvis vi ser vekk fra de mest sentrale islamske oppfatningene som at det er en gud og en profet, Muhamed, og at Koranen er en hellig bok. Skjønt selv hva angår Koranen, var profetens følgesvenner uenige om tolkningene.

Men denne myten om ekthet faller sammen også i andre henseende – nemlig når den anvendes anakronistisk ved at det hevdes at de tidligste generasjonene muslimer hadde meninger om spørsmål om aldri oppsto på den tiden. En mengde slike påstander finnes i de teologiske uenighetene fra og med det tredje hijri-århundret. Ofte utvikler en politisk debatt seg til en diskusjon om tro hvor de forskjellige fraksjonene hevder «ekthet».

Det er som om en av USAs republikanere skulle hevde at grunnleggerne av USA – the founding fathers – hadde en bestemt mening om global oppvarming – når dette jo faktisk aldri ble diskutert. Du kan sikkert ha en hypotese om hva grunnleggerne ville sagt om global oppvarming, men selv dine beste spekulasjoner vil fortsatt bare være gjetting, ikke visshet. Mye av dagens muslimske trosoppfatning og praksis hører hjemme i denne kategorien.

2. Myten om rettroenhet Myten om rettroenhet anerkjenner islams tidlige pluralisme, men hevder at av alle disse tolkningene er det bare en som er legitim, alle de andre er kjetterske. Mange av dem som tror på denne myten, siterer en bestemt beretning om Muhamed, en hadith, som hevder at muslimene kommer til å deles i 72 sekter som alle er i helvetesilden, unntatt en (selvsagt deres egen).

Denne ofte siterte hadithen kan ikke aksepteres, ikke minst på grunn av sin svake beretningskjede. Men mytens svakhet er langt mer enn en svak hadith. Hadde det vært bare én versjon av autentisk islam og mange «gale», ville profeten selvfølgelig ha etablert et presteskap for å ta vare på den rettroenheten. I stedet finner vi i Koranen og i tradisjonene omkring profeten en anti-presteskapsholdning og slett ingen regler til bruk for et presteskap.

Det vil ikke si at det ikke finnes noen «riktige» eller «gale» tolkninger av islam – det gjør det, og Koranen lærer muslimer hvordan de skal gjenkjenne oppriktighet eller avvik. Men siden det ikke finnes noen «offisiell» tolkning, må vi avgjøre debattene våre ved hjelp av fornuft, logikk og felles interesser.

Ideen om et samfunn, eller en stat, bare for muslimer, basert på «den eneste riktige islam», som utestenger alle andre som identifiserer seg som muslimer, er en farlig illusjon som har forårsaket mye strid mellom muslimene selv og mellom muslimer og ikke-muslimer.

3. Myten om bokstavtro tolkning Den tredje myten er den som hevder at den mest bokstavtro tolkningen av islams kilder nødvendigvis må være den mest «sannferdige» og derfor den mest korrekte. Dette er også et tilfelle av overfladisk overbevisning: Boken har jo et klart uttrykt budskap, og derfor må den mest direkte, øyeblikkelige og bokstavelige tolkningen også være den mest valide, ikke sant? Men denne myten utfordres når vi prøver å undersøke hva vi mener med bokstavelig.

Ta for eksempel alle de mulige tolkningene av det engelske barnerimet «Mary had a little lamb». Hvilken av disse er mer «bokstavelig» enn de andre? Mary had a little lamb: En kvinne ved navn Mary eide et lite lam Mary had a little lamb: En kvinne ved navn Mary spiste litt lammestek, sannsynligvis sammen med kokte grønnsaker

Mary had a little lamb: En kvinne ved navn Mary svindlet et lite lam og stjal arven fra det Mary had a little lamb: Bestialsk nok hadde en kvinne ved navn Mary sex med et lite lam Mary had a little lamb: Jomfru Maria (Mary) fødte Jesus, «Guds lam», som tar på seg menneskenes synder

Altså: Hvilken av tolkningene er mest «bokstavelig»?

Vi kan debattere hvilken bruk av ordet «had» som er mest bokstavtro, men faktum er at om vi leser diktet i sin helhet, avgjøres diskusjonen umiddelbart. Når vi leser strofen i kontekst, blir meningen klar. Om vi fjerner en setning fra dens opprinnelige kontekst og så prøver å utrede meningen, kan det synes å være en bokstavtro fremgangsmåte, men den er faktisk akontekstuell, altså uten sammenheng.

Likeså om vi tar et vers fra Koranen ut av konteksten og forsøker å gi den «mest bokstavelige» tolkningen, vil det ikke bli noen sannferdig forståelse, men en akontekstuell tolkning. Jeg vil utforske mange tilfeller av dette i senere artikler.

Her holder det å konstatere at slik lesning faktisk ikke gir oss den mest sannferdige tolkningen. I mangel på kontekst prøver vi å legge inn vår egen kontekst med våre egne preferanser og fordommer, som resulterer i misforståelse eller til og med grov forvrengning. Og hittil har det bare vært snakk om skriftlig kontekst. Det er andre lag av kontekst å ta med i betraktningen, som muntlig språk, kultur og historie.

Det er en annen grunn til at myten om bokstavtrohet er så problematisk.

Den reduserer Koranen til en lovbok hvor en diktator-gud gir eksplisitte instrukser til utenkende vesener som skal følge dem uten spørsmål. Men en rettferdig og klok gud ville akseptert og respektert de evnene som gud hadde utstyrt oss med.

Som den muslimske filosofen Ibn Rushd sier: «Det er utenkelig at Gud ville gi oss fornuft og deretter gi oss en religion som går mot fornuften».

Mot en respektfull pluralisme Mytene presentert ovenfor finnes blant de mest dogmatiske forståelsene av islam, og de som lever etter dem, baserer ofte tolkningen sin på århundrer av tradisjon. Det er vanskelig å utfordre en dyp tradisjon, men – som jeg har argumentert i tidligere artikler – vår tid i historien passer som hånd i hanske til oppgaven med å ta grep om ideologisk endring.

Prosjektet «Islam og frihet» har som mål å presentere og popularisere en menneskerettssentrert islamsk tradisjon og gjøre den til vår egen. Det er helt essensielt å ta illiberalismen ved roten, men det er bare starten.