Bård Larsen
Demokrati

Den lange røde tråden

Ingen i dette landet er noe særlig bekymret for Rødt. Det er ståket rundt som er spennende. Det som virkelig er interessant er hvordan mange på den radikale venstresiden flokker seg i slappe ryggmargsinitierte forsvar av dem. Venstrefascismen kjennes ikke igjen. Og dette går som en rød (!) tråd gjennom store deler av den venstreorienterte minnekulturen: eufemismer og bortforklaringer, skriver Bård Larsen i Klassekampen.

Publisert: 27. august 2012

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Redaktør Bjørgulv Braanen gjør det igjen, for andre gang på et år: Han forveksler vanlig kritikk fra meg med ønsket om å forby noe.

Forrige gang det skjedde, var da jeg kritiserte den naive omtalen av Bertolt Brechts forfatterskap i forbindelse med oppsetninger på norske teatre. Vips ville jeg fjerne Brecht fra plakaten, i god mccarthyistisk ånd. Nå har jeg kritisert det jeg mener er Rødts autoritære partiprogram. Vips vil jeg forby partiet.

Jeg finner det svært merkelig at Braanen gjentar dette argumentum ad hominem. Kan det være fordi Braanen er i en politisk tradisjon hvor gjennomgangstonen har vært å forby det man ikke liker? Men altså: Nei, jeg vil selvsagt ikke forby Rødt, og heller ikke nekte dem talerett i noen som helst fora. Dette vet Braanen veldig godt. Åpen offentlig kritikk av en politisk tankegang og mccarthyisme er vel ikke akkurat to sider av samme sak. Om Bjørnar Moxnes og Rødt vil ha revolusjon i Norge, så må de i det minste tåle svar på tiltale.

Rødt behandles stemoderlig av Braanen, men forsvaret virker en anelse halvhjertet. Det må han vel, all den tid det i Klassekampens formålsparagraf står at avisa skal drives «ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»

Ingen i dette landet er noe særlig bekymret for Rødt. Det er ståket rundt som er spennende. Det som virkelig er interessant er hvordan mange på den radikale venstresiden flokker seg i slappe ryggmargsinitierte forsvar av dem. Venstrefascismen kjennes ikke igjen. Og dette går som en rød (!) tråd gjennom store deler av den venstreorienterte minnekulturen: eufemismer og bortforklaringer. Et tilsvarende revolusjonært, konstitusjonsfiendtlig parti på høyresiden ville blitt angrepet fra alle hold. Klassekampen ville ikke være nådige. Det er og forblir en interessant studie i moderne politisk antropologi: En t-skjorte med Mao (50 millioner døde) gjør fremdeles suksess i selskapslivet, en med Pinochet (3000 døde) gjør det ikke.

Foreløpig har jeg ikke hørt noen fornuftig begrunnelse for hvordan partiprogrammet kan oppfattes som demokratisk. Likeledes er det få eller ingen som egentlig tar revolusjonsretorikken på alvor. Da har Rødt et problem: De kan ikke stå inne for helt avgjørende sivilisatoriske grunnforestillinger i sitt eget program. Mer useriøst er det vel ikke mulig å bli? Vil Rødt kuppe stats­institusjonene, om de får nok velgere med seg? Er Arbeiderpartiet kapitalkreftenes og borgerskapets håndlangere som må nøytraliseres med makt? Rødt begrunner jo hvorfor vi i det liberale Norge må ha revolusjon: «Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier.» Statskupp, ja. Borgerkrig? Mulig det. Men helt sikkert verken fredelig eller demokratisk.

Partiprogram må være klare, de må kunne leses «face value». Et kreativt innspill i så måte kom på Facebook: Programmet til Rødt måtte leses med Gadamers hermeneutiske metode. Velkommen til det glade kaos.

Det er ikke på noen som helst logisk stringent måte mulig å argumentere for det demokratiske i å avvæpne borgerskapet, ta kontroll over militærmakten og overta de sentrale samfunnsinstitusjonene gjennom en revolusjon i et allerede etablert liberalt demokrati. Med mindre man mener at demokrati og flertallsdiktatur er synonymer, da. De historiske analogiene er slik sett av det mer uheldige slaget, og der har Rødt intet lært.

Selv om det er tretti år siden jeg var ungkommunist, har heller ikke jeg glemt min Marx. Braanen siterte den unge Karl Marx fra 1847: «Vi har intet ønske om å bytte bort frihet for likhet.» 28 år senere, i 1875, var tonen en annen. I «Kritikken av Gotha-programmet» skrev den eldre Marx følgende: «Mellom kapitalismen og det kommunistiske samfunn ligger en periode av revolusjonær transformasjon fra den ene til den andre. Tilsvarende finnes også en politisk overgangsperiode innen hvilket staten ikke kan være noe annet enn det revolusjonære proletariatets diktatur.» Sannelig min hatt.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 25.8.12.