Demokrati

Verdikampen mot det autoritære

Jo lenger ut fra det politiske sentrum vi beveger oss, desto mindre er entusiasmen for, og støtten til, ukrainerne.

Publisert: 10. september 2023

Krigen i Ukraina er ikke bare en kamp for å overleve for ukrainerne. Det er en verdikamp som berører oss direkte. Krigen er også en stresstest for det liberale demokratiets bæreevne, dets politiske utholdenhet og innbyggernes tålmodighet.

Hvor villige er vi til å ofre både penger og ressurser og det som ellers måtte være politisk opportunt for å støtte ukrainerne i deres kamp mot et folkemorderisk regime?

I denne kampen kan vi ikke forvente drahjelp fra våre egne illiberale.

Metodene for makttilsnikelse blant radikale på både høyre- og venstresiden går omtrent ut på det samme, nemlig å politisere og kontrollere statens institusjoner (på engelsk: «state grabbing»).

Formålet er å skape en stat der presidenten eller statsministeren og deres venner har full kontroll over både den lovgivende, dømmende og utøvende makten. Det er dette som virkelig skiller liberaldemokratisk tradisjon fra autoritær tradisjon.

Hvis maktfordelingen forsvinner, har vi ikke lenger et liberalt demokrati. Sånn sett er forskjellen innlysende: Det autoritære og det liberale (her å forstå som det ikke-autoritære) går ikke i hop.

Ytterkantene er altså ikke del av det liberaldemokratiske prosjektet, unntatt som objekt. De liberale har ingenting til felles med de illiberale når det kommer til forholdet mellom stat og makt, men vi aksepterer at de er der.

Vi tolererer det intolerante, eller sagt på en annen måte: Vi blir selv intolerante og illiberale hvis vi nekter de intolerante plass i ytringsrommet. Det er utvilsomt paradoksalt, all den tid det liberale demokratiet gir de autoritære alle muligheter til å ta knekken på det liberale demokratiet.

Demokratiene våre kan avskaffes med velsignelse fra flertallet av velgerne.

Det liberale demokratiet er – og har alltid vært – et liberalt prosjekt. Det viser seg på en nesten overtydelig måte etter Russlands fullskala-invasjon. Støtten til Ukraina er sterkest i sentrum og avtar ut mot polene.

Følgende «regel» er ganske representativ: Jo lenger ut fra sentrum vi beveger oss, desto mindre er entusiasmen for, enn si støtten til, ukrainerne. Fra hvilken av polene, venstre -eller høyresiden, man kommer, spiller mye mindre rolle enn mange tror.

Hvis vi beveger oss et godt hopp fra midten, møter vi likegyldighet og/eller ambivalens. Lenger ut møter vi mistenkeliggjøring av Ukraina, vi møter «Putin-forståere» og til og med Putin-sympatisører.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at støtten til Ukraina er mindre blant radikale enn i det politiske sentrum. Det er for eksempel temmelig naivt å tro at Rødts Ukraina-politikk ikke springer ut fra deres revolusjonære motstand mot NATO, USA, EU, kapitalisme og globalisering.

Det handler om ideologi, det handler om bekreftelsesfellen og det handler om mentalitet. Det er dessverre ganske banalt: Det er vanskelig å mobilisere ektefølt engasjement for noe man ikke egentlig liker.

Ukrainerne slåss for å bli medlemmer av både NATO og EU. De har USA som sin fremste allierte. Dessuten er partiet også befolket av et ikke ubetydelig antall ekte kynikere. Rødt er sånn sett ikke så veldig annerledes fra andre tilsvarende partier i Europa.

Mye av det samme kan sies om nasjonalkonservative populister som de senere årene har funnet en felles plattform i Donald Trump og Ungarns statsminister Viktor Orban.

Sistnevnte er gjenstand for et betydelig tilsig av politiske pilegrimer som trender mot det autoritære. Vi snakker om en form for pervertert konservatisme, antidemokratisk og ikke helt ulik fascisme.

Denne giftige høyrebølgen er ødeleggende, sitter på statsmakt og er på sikt kanskje ukrainernes verste fiende. Hos svært mange av dem er Ukraina utpekt som en bandittstat som smertefritt kan ofres på anti-wokeismens alter i forlengelse av kulturkrigen.

Samtidig har krigen i Ukraina også synliggjort hvor kort avstanden til tider er mellom de politiske ytterpunktene som kan fusjonere til en rødbrun legering. Splittelsen i SVs tyske søsterparti, Die Linke er sånn sett illustrerende.

Her har flere parlamentsmedlemmer lovet støtte til det som ryktes å bli et nytt parti under ledelse av den misfornøyde tidligere partilederen Sahra Wagenknecht.

Det nye partiet vil profilere seg som et venstreorientert, anti-masseinnvandringsparti der nasjonalistiske posisjoner – inkludert kraftig motstand mot å støtte Ukraina – kombineres med venstresideøkonomi.

En slik partidannelse vil ganske sikkert være ødeleggende både for Die Linke og for det høyreradikale AfD.

I Norge er det litt utypisk, i alle fall blant politikere. Her har det vært mye mer knirking fra venstresiden enn fra høyresiden. Rødt brukte ett år på å krangle seg frem til et lunkent ja til å støtte ukrainerne med våpen.

I SV tok det langt kortere tid, men så er de også en god del mindre radikale enn sine rivaler. Alt dette mens Ukraina har massiv støtte blant politikerne i Frp, også hos Christian Tybring-Gjedde, som tidligere har sagt merkelige ting om annekteringen av Krim.

Frp er ikke radikale som mange andre høyrepopulistiske partier, men det er nok er ganske rimelig å anta at det murrer en del på grunnplanet (Carl I. Hagen er et eksempel), i tråd med høyrepopulismen mange andre steder (der finnes selvsagt unntak, som det polske regjeringspartiet PiS og Italias høyreradikale statsminister Giorgia Meloni).

Det er verdt å legge merke til at en del prominente høyreradikale, som tidligere var svært så sympatiske overfor Russlands felttog mot «regnbuediktaturet», nå er blitt spake. Putin er blitt gift å assosieres med etter fullskalainvasjonen, men hvor lenge vil det vare?

Ikke siden 1938 har det vært så prekært at demokratier viser styrke mot en autoritær aggressor, med de kostnader det måtte medføre. Vi strøk som kjent på første forsøk, den gang. I München. For ganske nøyaktig 85 år siden. Vi lærte på den harde måten.

Men det var da, og ikke nå. Hva vil vi se når inneværende despot forsøker å rundlure oss og krigen trekker ut i langdrag? Skadeomfanget inn i vår egen økonomi vil kanskje merkes mye mer enn i dag.

Engasjementet er allerede overraskende lunkent i en del liberale miljøer. Ikke fraværende, men likevel tamt.

Mange bruker tid og krefter på kulturkrig og koranbrenning, på hjemlige sysler, på å dyrke sin egen hage. Det er forståelig på sitt vis, for hvem orker vel å forholde seg til død og elendighet, tilsynelatende uten ende?

De radikale vil spille på den samme trompeten som propagandistene i Kreml: Valget står mellom fred (på russernes premisser) eller atomkrig! Og hvorfor skal vi bruke ressurser på en amerikansk-globalistisk-liberal stedfortrederkrig som ikke kan vinnes, når renten er høy, maten er svindyr og strømprisene går i taket?

En slik utvikling er som et gedigent smørgåsbord for populister av de fleste avskygninger, ikke minst for Donald Trump og hans sykofanter.

Hvis vi først beveger oss ut på den galeien kan den moderate ytterkanten trekkes mot den radikale ytterkanten. Det kan bli veldig, veldig ubehagelig. Først og fremst for ukrainerne som slåss for livet, men også for oss.

Om ikke da de fleste av oss, de liberale, kjenner vår besøkelsestid.

Teksten er publisert i VG 8.9.2023.

Publisert: 8. september 2023