Nostalgi for det absolutte

Brecht ville forandre verden, men slike drømmer er ikke alltid en garanti for det gode. Jeg er derfor kritisk til historieløse fremstillinger, som hos teatersjef Haaland: «Gjennom hele sitt forfatterskap var (Brecht) opptatt av å skildre konflikten mellom det gode og det onde, mellom medmenneskelighet og kapital, mellom krig og fred». Stalins kommunisme var verken god, medmenneskelig eller fredelig. Bård Larsen skriver i Minerva.

Bård Larsen

Publisert: 12. mars 2012

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

De totalitære svermeriene var en ufravikelig del av den store dramatikeren Brecht. Det gjelder også Neruda og Picasso. Alle mottok de Stalins Fredspris.

“På dagen for den store Stalins død gråter de undertrykte i fem verdensdeler.”

Fra Brechts nekrolog til Stalin, 1953.

Bjørgulv Braanen (Klassekampen 6.mars) og Anton Hellesøy (Bergens Tidende 14.2) har skrevet motinnlegg mot en kronikk jeg skrev i Bergens Tidende. Her problematiserte jeg hvordan Bertolt Brecht fremstilles som politisk menneske i markedsføringen av inneværende oppsetninger. Hellesøy mener jeg er fortørnet over at Brecht spilles på teatrene.

Bjørgulv Braanen går lenger og hevder at jeg finner Brechts stykker upassende. Dette kan «vanskelig forstås som noe annet enn en prøveballong for en mccartyistisk vending på norsk høyreside,» hevder han.

For meg fremstår disse ordene som ubegripelige. Dette er altså en del av norsk debattvirkelighet 2012: Er man kritisk til noe, betyr det at man ønsker å forby det.

Braanen og Hellesøy skyter et godt stykke over mål. Mitt anliggende har selvsagt ikke vært sensur. Herunder er Civitas ytringsfrihetsprofil antagelig den mest konsekvent liberale her til lands. Braanens mccartyistiske kontekst er derfor særdeles svakt fundert.

Jeg er selvsagt heller ikke opprørt over at Brecht spilles på teatrene. Vår kultur ville sett stusselig ut om vi luket ut alt som i ettertidens lys fremstår som politisk ukorrekt.

Er det virkelig slik at Brecht som subjekt er helt uinteressant? Brecht som teater kan være storartet og kan betraktes autonomt. Men vi er vel forbi det stadiet hvor teksten analyseres ene og alene i sin egen kontekst og over i en mer historisk-biografisk metodologi?

Her er mitt anliggende: Brecht ville forandre verden, men slike drømmer er ikke alltid en garanti for det gode. Jeg er derfor kritisk til historieløse fremstillinger av Brecht som politisk tenker, som vaskeseddelbeskrivelsen til teatersjef Agnete Haaland ved Den Nationale Scene: «Gjennom hele sitt forfatterskap var (Brecht) opptatt av å skildre konflikten mellom det gode og det onde, mellom medmenneskelighet og kapital, mellom krig og fred».

Haalands beskrivelse er pinlig fordi den banaliserer Brecht. Stalins kommunisme var verken god, medmenneskelig eller fredelig. De totalitære svermerier var en ufravikelig del av den store dramatikeren.

Sangerinnen og skuespilleren Lotte Lenya, kanskje mest kjent for sin rolle som Jenny i Tolvskillingsoperaen, var gift med Brecht-makker Kurt Weill frem til hans død i 1950. I teatermagasinet Theatre Arts fortalte hun i forbindelse med Brechts bortgang i 1956 om bruddet mellom Brecht og Weill, som i hovedsak var politisk begrunnet.

På grunn av Brechts voksende marxistiske ortodoksi ble Tolvskillingsoperaen omskrevet til å passe inn i den stalinistske gospelen. Kommunistene kritiserte Brecht for at stykket ikke i tilstrekkelig grad var en kontemporær kritikk av kapitalismen. Brecht føyde seg og tok de grep som var nødvendig for at Tysklands bankvesen og regjeringen ble satt i vanry, helt i takt med de voldsomme motsetningene som red Weimarrepublikken.

«Hvem er den virkelige kriminelle,» spurte Brecht. «Bankraneren, eller den som etablerer banken?»

Sangene ble tvunget inn i bakgrunnen, og sceneproduksjonens vitalitet var ifølge Weill nesten forsvunnet til fordel for politikk. I 1930 orket ikke Weill mer. «Kurt sa at han ikke kunne tonesette kommunistpartiets manifest lenger,» skrev Lenya.

Weimar-Tyskland var den unge kommunisten Brechts kunstneriske tumleplass. Den liberale republikken var skjør og utsatt ikke minst på grunn av den gryende nasjonalsosialismen.

Men kommunistene var lenge en like stor trussel. De var svorne fiender av demokratiet og kjempet for å innføre proletariatets diktatur – alt diktert av Stalin og Moskva. Brecht sympatiserte med saken selv om han ikke meldte seg inn i partiet.

Nazistene og kommunistene slåss så blodet rant i gatene, men i perioder var de også allierte i kampen mot demokratiet, særlig under republikkens sammenbruddsfase. Sammen stilte de mistillitsforslag mot regjeringen.

Under transportarbeiderstreiken i 1932 sto nazistene og kommunistene arm i arm med Joseph Goebbels og Walter Ulbricht som streikeledere. Sosialdemokratene var trofaste mot republikken.

Revolusjonsdramaet Forholdsregelen (Die Massnahme) – som Arthur Koestler for øvrig mente var «det mest avslørende verk» i den kommunistisk litterære kanon (og det var ikke en kompliment) – ble skrevet like etter bruddet med Weill.

I Stefan Austs biografi om Baader-Meinhof- banden kan vi lese at RAF hentet inspirasjon fra stykket. Særlig ett utdrag ble til en trosbekjennelse:

«Det er en forferdelig ting å drepe. Men vi dreper ikke bare andre, vi vil drepe oss selv om nødvendig, for denne morderiske verden kan bare forandres med makt, noe ethvert levende menneske vet.»

Aust skriver at dette ble et mantra for nesten alle terrorister i verden. Felles for dem alle var en form for vold som er både morderisk og selvmorderisk. Altså terroristen som guds stedfortreder, Herre over liv og død.

Brecht satte med Forholdsregelen standarden for den revolusjonære hybris: Saka er hevet over alle moralske lover. Hvilken nedrighet ville du ikke begå for å utslette det nedrige?

Hele stykkets intensjon var bygget opp under et frontalangrep mot den borgerlige personlige moralen. «Vår moral utleder vi av den proletariske klassekampens interesser,» skrev han. Selv de aller største Brecht-beundrere virker å ha solide problemer med aggresjonen og kompromissløsheten i nettopp Forholdsregelen.

Brechterismen har også preget norsk venstreside. Braanen selv har utpekt Brecht som sitt store intellektuelle forbilde. Dag Solstad har sammenlignet Forholdsregelen med Ibsens Brand og mente at AKP var Brands etterfølgere: «Hvis man ikke skjemmes over Brand, så skal man vel heller ikke skjemmes over å være kommunist.»

Som en kommentar skrev Helge Rønning og Anine Kierulf i Nytt Norsk Tidsskrift:

«Både Brand, og særlig Brechts stykke, kan tolkes som parabler over det jakobinske dilemma: … å undertrykke friheten og menneskerettighetene for at man en gang i fremtiden skal kunne realisere dem til fulle. Dette illustrerer den autoritære lengsel … og gir uttrykk for et menneskesyn som ikke bare rangerer enkeltindividet som underlegent et kollektivt samfunn, men underordner alle mennesker kunsten.»

Hellesøy og Braanen mener at jeg underkommuniserer Brechts ambivalens når det gjelder Walter Ulbrichts nådeløshet mot oppstanden i 1953. Partiavisen Neues Deutschland utnyttet Brecht for alt det var verdt, hevder Hellesøy. Det har han selvsagt rett i, men uten at jeg helt kan forstå at det gjør inntrykket av Brecht mer sympatisk.

For Brecht kompromitterte først og fremst seg selv. Ikke bare uttrykte han solidaritet med Partietunder oppstanden. Han skrev også at: «Historien vil vise respekt for den revolusjonære utålmodigheten til Det Sosialistiske Enhetspartiet. Den store dialektikken mellom massene om tempoet i byggingen av sosialismen vil lede til at partiet garanterer at sosialismen presterer.»

Brechts kjente kommentar til Ulbricht om å «oppløse folket og velge et annet» var slett ikke noe hovedpoeng i Brechts politiske disposisjoner. Sitatet er nemlig hentet fra et av Brechts mange upubliserte dikt.

Hellesøy understreker at Brecht var en mann av begge verdener. Han hadde jo bankkonto i Sveits og vesttysk forlegger. Men det rokker ikke vesentlig ved det helt sentrale: at Brecht valgte kommunismen og diktaturet.

At han i likhet med andre samfunnstopper i det sosialistiske DDR kunne nyte godt av kapitalismens velsignelser, viser vel først og fremst at Brecht også hadde anlegg for opportunisme. Brecht var huspoet i DDR. Han ble underlagt sensur, men lot til å kunne leve med det. Han hadde sitt egetBerliner Ensemble i Øst-Berlin. Det gjør man ikke uten en totalitær stats aksept.

Det kan hevdes at Brecht var uklar i sin omgang med stalinismen. Men når ble den intellektuelles uklarhet i forhold til totalitarisme et adelstegn?

Braanen liker for øvrig dårlig at jeg siterer Jens A. Riisnæs fra Samtiden (4/03): ”Man måtte, for å parafrasere Orwell, være intellektuell for ikke å se at det politiske systemet i Øst-Europa var kriminelt.” Har Braanen virkelig innvendinger mot det? Det ble faktisk reist tiltale mot representanter for det østtyske regimet etter at muren falt.

Hellesøy hevder i sitt innlegg at den famøse Brechtpassasjen «jo uskyldigere de er, desto mer fortjener de å dø» ikke kan ha falt i forbindelse med Moskvaprosessene. Det er riktig at Brecht skal ha sagt dette til filosofen (og sosialisten) Sideny Hook. Hook forteller hvordan Brecht på besøk roste Sovjetunionen og SUKP. Hook blir forferdet og spør hvorfor, det var jo Kreml og Stalin selv som var “ansvarlig for arrestasjoner og fengslingen av opposisjonen og deres tilhengere”. Det var da Brechts berømte ord falt. Hook var sjokkert og spurte “hvorfor”?

Brecht svarte ikke, Hook hentet jakken hans og sendte ham på dør. Det var siste gang de så hverandre.

Mye tyder på at det skjedde sent i 1935, altså noen måneder før de formelle rettssakene kom i gang. Litteraturviteren og tyskprofessoren David Pike hevder i alle fall det i boken Lukács and Brecht (1985). I så fall har størrelser som Hannah Arendt, Anne Applebaum og Francois Furet bommet.

Samtidig skulle man ikke være klarsynt for å forstå, om ikke helheten, så i alle fall klare trekk, av Stalins redselskabinett i 1935. Moskvaprosessene dannet offentlige høydepunkter i den store utrenskningen som rammet millioner av mennesker.

Men det hele begynte jo med drapet på Kirov i 1934 og rettssakene mot Zinovjev og Kamenev i 1935, altså i det tidsrommet ordene til Brecht skal ha falt.

Massearrestasjoner var også i full gang, men ikke de offentlige skuerettssakene. I GULag satt politiske fanger i de hundretusener. Eksekusjonspelotongene hvilte aldri, de hadde vært sovjetisk modus operandi siden 1917. Stalin hadde allerede myrdet millioner i Ukrania og Kasakhstan – de fleste gjennom statsgenerert sult – men også talløse tusener ble henrettet – mange av politiske årsaker.

Stalins lov av 1932, som sikret staten full eiendomsrett over jordbruket, innebar at en halv million sovjetere ble myrdet eller sendt i konsentrasjonsleir hvis de ble tatt med en potet eller en løk i lommen i desperate forsøk på å holde liv i familiene sine. Den røde folkemilitsen og de fryktede standrettene, troikaene, herjet imperiet på jakt etter fiender av revolusjonen, med fullmakter til å skyte på stedet.

Hellesøy hevder det ikke finnes andre uttalelser hvor Brecht skal ha uttrykt sympati for Moskvaprosessene. Mon det?

Den ungarske kommunisten og dramatikeren Gyula Háy (som fikk pepper av Brecht for ikke å være marxistisk nok) skrev i sine memoarer Geboren 1900. Aufzeichnungen eines Revolutionärs (1971) at Brecht rasjonaliserte Moskvaprosessene og at Moskva omfavnet ham.

Brecht sammenlignet de tiltalte med vanlige kriminelle (slik regimet også gjorde). Deres politiske forbrytelser var i følge Brecht av en slik karakter at de ikke kunne vurderes som opposisjonelle.

I forlengelsen av Brechts ambivalens i forhold til det østtyske kommunistpartiet hører det selvsagt med at kritikken mot DDR-regimet ikke var verre enn at han mottok Stalins Fredspris i 1954. Braanen mener tilsynelatende at det er tøvete å understreke det. Det var jo så mange andre som fikk den, skriver Braanen, og fremhever blant annet den chilenske dikterhøvdingen Pablo Neruda og Pablo Picasso.

Stalins politikk tatt i betraktning må det å motta en stalintittulert pris betraktes som en hån mot de millionene som led de grusomste skjebner. Til sammenligning vet vi at Hamsun ga bort sin nobelmedalje til Goebbels. Brecht fikk sin av det sovjetiske redselsregimet. Og Pablo Neruda skrev et epitaf til Stalins død i 1953: Ode til Stalin.

Å være menn! Det er Stalins lov!

Vi må lære av Stalin

hans oppriktige intensitet

hans klarhet…

Stalin er det motsatte av natt,

nasjonenes og menneskets modenhet.

Fred, den vandrende forfulgte rose,

ble båret på hans skuldre.

Og Stalin, Giganten,

bar henne høyt med hevet hode.

Bølgene slår mot stener på stranden.

Men Malenkov vil fullføre hans verk.

Hvordan kunne den store poet være så politisk forsteinet? Neruda forble medlem av kommunistpartiet til sin død i 1973.

En annen som døde i 1973 og forble medlem av Partiet til sin død, var Pablo Picasso. Maleren er nok et eksempel på den enigmatiske kunstneren: En kompromissløs motstander av fascismen (Bombingen av Guernica), fredsforkjemper og en mann de fleste forbinder med noe kreativt og positivt – og humoristisk – udødeliggjort i Hasse og Tages ”Picassos Äventyr”.

Den mørke siden, som åpenbart må forstås på bakgrunn av forestillinger om en sivilisasjonskamp mellom fascismen og arbeiderklassen, var en livslang beundring av Lenin og Stalin og den doktrinære marxismen.

Den smått kuriøse Salvador Dali sa om Picasso i surrealistiske vendinger (umulig å oversette): ”Picasso is a painter, so am I. Picasso is a Spaniard, so am I. Picasso is a communist, neither am I.” Picassos vennskap med den surrealistiske poeten og trotskisten André Breton tok slutt på førtitallet. Breton ville ikke engang håndhilse. Han kunne ikke fordra at Picasso hadde meldt seg inn i Partiet og enda mindre at Picasso forsvarte de sovjetiske utrenskingene.

Både Brecht, Neruda og Picasso ble fortløpende konfrontert med sine svermerier for Stalin. Og kanskje aller mest blant sine egne venstreorienterte kunstnervenner som gjerne hadde en anarkistisk og frihetlig dreining.

Det var altså ikke mangel på kunnskap som gjorde at de holdt fast på sine forbilder. Felles for dem var at de gjerne møtte kritikken med skuldetrekk og arroganse.

Man kan hevde at kunstnersjelen hevet seg over det verdslige (mind over matter). Raymon Aron har helt sikker rett i at grublere kan forville seg inn i holistiske villfarelser basert på livsfjerne, sinnelagsetiske konfigurasjoner.

I Opium of the Intellectuals (1955) skrev Aron: «Intellektuelle utstår ikke tanken på tilfeldigheter, på det uforståelige: de har en nostalgi for det absolutte, for et universelt altomfattende skjema.» Kanskje fremstår verden som performance?

Hvordan kunne totalitær sosialisme, fullstendig blottet for humor og frihet, fremstå som et alternativ for disse innovative og eksperimentelle herrene? Folk som ellers kjennetegnes av briljante observasjonsevner?

Sovjetunionen praktiserte i liket med nazityskland en brutalistisk offisiell kunstpolitikk. Mens kunstnere i Øst-Europa var underlagt streng sensur, var det stort rom for å eksperimentere i Vest. Dette enkle faktum ble satt til side blant mange av Vestens kunstnere og forfattere. Kommunistregimene produserte intellektuell og åndelig tomhet.

Her finnes mange svar, men ingen opplagte. Braanen og andre vil nok – kan man anta – hevde at mye skyldes mangel på informasjonsstrøm fra forholdene i Øst. Det står bare delvis til troende. En annen forklaring er at verden fremsto som en nærmest komplett dikotomi: Man måtte ta et standpunkt, for eller mot fascisme, utbytting og fattigdom.

Men alt dette er bare delvise forklaringer. Vi kan ikke overse innslaget av politisk kynisme, opportunisme og sinnelagsetisk salongjåleri. Personlig kan jeg ikke se den store forskjellen på Hamsun og Brechts offisielle posisjon: Stor kunst – tvilsom politikk – med berøringspunkter som er vel verd og diskutere.

Innlegget er publisert hos Minerva 10.3.12.

Publisert: 5. september 2024