Totalitære og autoritære regimer

Noen tanker fra den mørke siden

I årets Oslo-markering deltok NKP og deres ungdomsorganisasjon, samt en rekke små kommunistpartier fra utlandet. Samrøret på Youngstorget er interessant (og litt alvorlig) av flere årsaker, skriver Bård Larsen i Klassekampen.

Bård Larsen

Publisert: 4. mai 2016

Under årets 1. mai- arrangement i hovedstaden paraderte sosialdemokrater og andre demokrater nok en gang sammen med partier og bevegelser som ønsker diktatur. For en utenforstående er det alltid like selsomt å høre sosialdemokrater og hengivne stalinister bryte ut i fellessang til Seiren følger våre faner (”seierhornet gjaller på ny”), mens flaggborger prydes av hamre og sigder og portretter av ”De fem store”.

Hos venstresiden er det sjelden populært at noen fra høyresiden stusser høylydt over denne sammenblandingen. I enkelte fora kan det være rene risikosporten, da man fremmer en antikommunistisk agenda, ifølge Kjartan Fløgstad den ”mest truende totalitære tankeformen vi har i dag”. Kritikk av kommunismen er nemlig å finne i forlengelsen av borgerskapets kamp mot arbeiderklassen. Det var i alle fall det sosialdemokraten Bernt Hagtvet fikk høre forleden.

Men til saken: I årets Oslo-markering deltok NKP og deres ungdomsorganisasjon, samt en rekke små kommunistpartier fra utlandet. De fleste kjenner til hva NKP står for. Få vil hevde at gammelkommunisme i dag er noe som tjener arbeidernes interesser, og enda mindre organisasjonsfrihetens interesser. Noen vil hevde at det bare skulle mangle at noen få gjenlevende kommunister får delta, etter å ha blitt hundset med av det norske storsamfunnet i etterkrigstiden. Men det begynner å bli en stund siden nå, og NKP er fremdeles et parti som forfekter en menneskefiendtlig form for sosialisme.

Riktig underlig blir det at Tjen Folket deltar. Foruten at halve partiledelsen nå er tiltalt for bedrageri (ved å stjele fra fellesskapet), oppmuntrer gjengen fremdeles til ideen om ”væpna revolusjon” og proletariatets diktatur. ”Vår oppsummering av historien og av Stalins bidrag til revolusjon og arbeiderklassen leder oss til én konklusjon”, står det på hjemmesiden deres: ”Stalin var en stor revolusjonær.”

Riktignok er ikke Tjen Folket del av 1. mai- komiteens offisielle program, men de får lov til å delta bakerst i toget. På e-post fortalte sekretær i LO i Oslo, Ingunn Gjerstad (som også er vararepresentant på Stortinget for SV) at organisasjoner som ikke har spurt om fast plass er velkomne til å gå i visse seksjoner i toget, deriblant Tjen Folket: ”Organisasjoner som ønsker å delta i demonstrasjonstoget 1. mai kan gå i toget så lenge de ikke har paroler eller et formål som strider imot arbeiderbevegelsens verdisyn og parolene med det politiske grunnlaget som LO i Oslos representantskap vedtar for 1. mai.” På arbeidernes festdag begraver man altså den interne stridsøksen, selv om vedtektene formulerer sanksjonsmuligheter. Det noen vil spørre seg om, er hvorfor protagonister for en totalitær despot blir akseptert som en legitim del av en internasjonal arbeiderbevegelse og et felles verdisett. Hva er disse verdiene? Siden autoritære og demokrater møtes årlig til en storstilt solidaritetsmarkering, må man legge til grunn – slik LO formulerer det – at de også har noen konvergeringspunkter. Det er i alle fall slik at Arbeiderpartiet og SV utstår samrøret, selv om det helt sikker ikke er en udelt glede.

Så kan vi si at ingen av disse bevegelsene representerer noen fare eller innflytelse i dagens Norge. Det er sant. Men her snakker vi selvsagt like mye om ideer som hva som er farlig. Selv randsonefenomener uttrykker et politisk ståsted som storsamfunnet bør markere avstand fra. Tjen Folket gikk riktignok med et banner med et lite bilde av Stalin, men spiller det egentlig noen rolle? La oss speile hele problemstillingen: Om Høyre og Venstre deltok i et felles arrangement med Pegida og Vigrid. Kritikken fra venstrehold ville vært nådeløs, selv om de høyreekstreme kun hadde små bilder av Mussolini på flaggene sine. I sosiale medier prøvde jeg ut denne problemstillingen blant venstresidefolket og fikk vite at det ikke ville vekke noen særlig oppsikt. Men tror vi på det?

Er speilingen relevant? Om ikke den er presis, berører den i alle fall politikkens ytterpunkter og hvordan man skal forholdes seg til dem. Et viktig forbehold må være at mens små kommunistiske organisasjoner knapt representerer noen sivilisatorisk fare i dag, utgjør rasismen og høyreradikalismen en potent og umiddelbar trussel mot demokratiet. Allikevel er samrøret på Youngstorget interessant (og litt alvorlig) av flere årsaker. For det første viser den en slapp og historieløs håndtering av utviklingen på norsk venstreside, som også har en moralsk dimensjon. For det andre kan man få inntrykk av at det liberale demokratiet blir satt på vent, at når alt kommer til alt er klassebevissthet og klassekamp tidløse momenter som er større enn spørsmål om politisk frihet og menneskerettigheter. Man påfører seg altså et solid forklaringsproblem i kampen mot politisk ekstremisme.

Sannsynligvis er den mest logiske forklaringen at den kulturelle bagasjen forbindes med enkel symbolikk: Frihet, likhet, brorskap, forestillinger om en annen tid med andre motsetninger. I og med at kommunistenes opprinnelige ideal var en rettferdig og klasseløs verden, blir den eksplisitte autotarianismen sendt i friminutt. Det koker egentlig ned til en banal, men deprimerende kjensgjerning: Hos noen har ofrene for kommunismens forbrytelser mindre verdi enn ofrene for fascismens forbrytelser.

Det har skjedd mye i verden – og i Norge – siden Arbeiderpartiet var kommunister og den norske borgerligheten hadde innslag av Spenglersk høyrenasjonalisme. Det betyr ikke at man ikke skal vedkjenne seg egen historie og fortidens spøkelser. Noe helt annet er det å gjenoppvekke dem som om de også i dag skulle ha et snev av legitimitet.

Er det mulig å trekke noen konklusjoner av dette uten å være konspiratorisk? For det første betyr selvsagt ikke samrøret at sosialdemokrater og venstresosialister er snikkommunister. Men det betyr altså at sosialdemokrater og venstresosialister tolererer antidemokrater i den grad at de er villige til å feire arbeidernes internasjonale solidaritetsdag sammen med dem.

Innlegget var publisert i Klassekampen onsdag 4. mai 2016.