Demokrati

Folkemord skal straffe seg

Glemsel og likegyldighet er folkemordets siste fase. Den norske regjeringen bør erkjenne Stalins menneskeskapte sultkatastrofe i Ukraina på 1930-tallet som et folkemord.

Bård Larsen

Publisert: 16. mars 2023

Tenk på følgende kontrafaktiske scenario: «X» tar livet av naboen sin dagen før en lov som gjør drap straffbart, trer i kraft. Siden loven ikke har tilbakevirkende kraft, går «X» fri fra straff. Men betyr det at han ikke begikk drap? De fleste av oss vil svare nei.

Fremskrittspartiet har nylig fremmet et representantforslag i Stortinget om at regjeringen skal betegne Holodomor, Stalins menneskeskapte sultkatastrofe i Ukraina på 1930-tallet som et folkemord. Det kommer neppe til å få flertall.

Likevel er det interessant å legge merke til at regjeringens svar til forveksling ligner argumentet om at X ikke begikk drap.

Allerede i 2008 måtte Jonas Gahr Støre svare på en lignende forespørsel fra Frp, den gangen som utenriksminister:

«Holdemor (sic.) fant sted før folkemordkonvensjonen og vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen ble vedtatt, og dermed før den internasjonale forbrytelsen folkemord ble fast definert i folkeretten. Det er dermed vanskelig å feste definisjonen «folkemord» på hendelser som fant sted før de relevante folkerettslige normene ble vedtatt – og med tilbakevirkende kraft på disse. Det er også først og fremst rettsvesenets oppgave å avgjøre hvorvidt en alvorlig internasjonal forbrytelse har funnet sted.»

Nåværende utenriksminister, Anniken Huitfeldt, svarte noe lignende den 23. februar i år: «Folkemord er et rettslig begrep som ble innført med FNs folkemordkonvensjon av 1948. Å bruke begrepet om holodomor, som fant sted i 1932-33, innebærer å gi de folkerettslige normene tilbakevirkende kraft.» (Klassekampen 9.3).

Omtrent det samme svaret fra regjeringshold kom den gang det armenske folkemordet var tema i 2015. På spørsmål om hvorfor regjeringen ikke ønsket «å anerkjenne folkemordet på armenerne, slik en rekke andre vestlige land har gjort», svarte statssekretær Bård Glad Pedersen (H) at «Det er prinsipielt problematisk å anvende begrepet om historiske hendelser før konvensjonen ble laget.»

Vi kan relativt trygt gå ut fra at disse svarene stammer fra et skript som ligger klart i Utenriksdepartementet, og som trekkes opp av skuffen ved anledning, helt uavhengig av hvem som sitter i regjering. Både Støre, Huitfeldt og Glad Pedersen mener/mente for øvrig generelt at «spørsmål om hvorvidt det foreligger et folkemord», bør overlates til historikere eller domstoler.

Problemet med denne argumentasjonsrekken er at den i beste fall er svært upresis, i verste fall usann. I sin mest absurde form kan man hevde at heller ikke Holocaust var folkemord, siden dette skjedde flere år før folkemordkonvensjonen trådte i kraft.

Hvorvidt Folkemordskonvensjonen kan ha juridisk tilbakevirkende kraft er omdiskutert, men kan ikke utelukkes. Dette diskuterer eksperter livlig, men det er ikke særlig viktig. For selv om man i teorien kunne reise retroaktiv tiltale, vil det i praksis bli vanskeligere, for ikke å si umulig, ettersom tiden går.

I en rettferdig verden skulle både Stalin og det osmanske diktaturet prompte vært på tiltalebenken for sine respektive folkemord i Ukraina og Armenia. Men realpolitikken rådde – og rår.

Når spørsmål om anerkjennelse av disse folkemordene reises med jevne mellomrom, handler det ikke om straffeforfølgelse. Det sier seg selv. Både fordi gjerningsmennene for lengst er døde, og fordi statsformene de tilhørte, for lengst har opphørt å eksistere (osmanriket og Sovjetunionen). Dette vet Erdoğan og Putin.

Alt dette betyr selvsagt likevel ikke at det er «vanskelig å feste definisjonen «folkemord» på hendelser som fant sted før de relevante folkerettslige normene ble vedtatt.» Like lite som det er vanskelig å feste definisjonen «drap» på «X».

La oss ta det pedagogisk:

I Folkemordskonvensjonens første avsnitt kan vi lese at underskriverne «erkjenner at folkemord til alle tider i historien har medført store tap for menneskeheten», samt at «internasjonalt samarbeid er nødvendig for å befri menneskeheten fra en så fryktelig svøpe».

Allerede her kan vi altså se en ganske raus omgang med folkemordbegrepet. FNs kontor for forebygging av folkemord oppfordrer FNs tjenestemenn «ikke unngå å engasjere seg i diskusjoner om hendelser som kan utgjøre folkemord og andre forbrytelser mot menneskeheten, verken i fortid eller i nåtid.»

I notatet When to refer to a situation as Genocide står det videre at forarbeidene til konvensjonen inneholder mange referanser til folkemord som et historisk faktum.

Resolusjon 96 (1946) fra FNs generalforsamling, som autoriserer utformingen av folkemordkonvensjonen, som ble vedtatt enstemmig, henviser til mange tilfeller av folkemord pre 1951: «Dermed kan det konkluderes med at konvensjonen anerkjenner at folkemord ikke er et nytt fenomen, og at hendelser som skjedde før folkemordkonvensjonen ble vedtatt, passer til definisjonen av folkemord slik den er angitt i konvensjonen.»

For å kunne ta en bedre og mer saklig debatt om dette, bør regjeringens representanter slutte å argumentere med det som egentlig er stråmannsargumenter.

Vi kan diskutere om det er særlig klokt å bruke folkemordbegrepet når ordet i seg selv byr på komplikasjoner. Man kan bruke andre ord, selv om noen ord, sett fra ofrenes ståsted, bare gjør vondt verre.

Når Støre omtaler Holodomor som en «tragedie» sitter vi igjen med et inntrykk av et slags sammenfall av ulykksalige omstendigheter som rammet en folkegruppe. Det finnes adekvate erstatningsbegreper, som impliserer både offer og gjerningsmenn.

For eksempel mener William Schabas og flere andre prominente folkerettsjurister, at det kan være mer håndgripelig og domfellende å påtale «forbrytelser mot menneskeheten».

I tillegg argumenter Schabas for at begrepet folkemord ofte vil ende i en avsporende debatt om aktiv folkerett, erstatninger og eventuell domfellelse, og at det derfor kan være lurt å være noe tilbakeholden med begrepsbruken. Dette er saklige innvendinger, men det handler altså ikke nødvendigvis om at et gitt folkemord ikke har funnet sted.

Historikere som Anne Applebaum og Timothy Snyder, som begge har skrevet standardverker om Ukraina og Stalin, mener derimot at Holodomor var et eklatant folkemord som vi er nødt til å påtale moralsk og politisk.

Den viktigste årsaken til at Norge likevel bør erkjenne holodomor som folkemord er den røde tråden som går fra Stalins politisk skapte sultedød til Putins angrepskrig mot Ukraina. Applebaum sier:

«Stalin var redd for kontrarevolusjon og han var spesielt redd for Ukraina. Han husket at under borgerkrigstiden hadde det vært et stort bondeopprør i Ukraina. Og i 1932 visste han at det hadde vært et væpnet opprør imot kollektivisering i Ukraina. Og han visste også at det var mange mennesker i Moskva som var mer opprørt over kollektiviseringen og dens virkninger.»

Stalin var altså redd for ukrainsk obsternasighet og smitteeffekten dette kunne ha på den russiske befolkningen. Derfor lot han aktivt flere millioner mennesker gå til grunne.

Den som ser en ganske slående likhet mellom Putins og Stalins brutale forsøk på å tilintetgjøre ukrainsk egenart, ser ikke feil. Holodomor er et spørsmål som opptar ukrainerne av gode grunner: historien er sjelden et lukket kapitel.

Et av de største og mest skjebnesvangre feilgrep i nyere tid er at Sovjetunionens forbrytelser og forbrytere aldri ble rettsforfulgt. Derfor kunne en forbryterstat bygges på en forbryterstat. Det betaler vi alle for nå, men ukrainerne betaler veldig mye mer enn alle andre.

Det blir sagt at det ikke er sedvane i Norge for den type resolusjoner som en gang iblant fremmes om blant annet folkemord. Det bør være overkommelig. Så konservative behøver vi ikke å være, og særlig ikke når det gjelder det ukrainske folket. Men kanskje er det bedre at Stortinget (parlamentet) fremmer slike resolusjoner, ikke regjeringer. Det er «normalen» i andre land.

Frykt for en slags skråplanseffekt er nok også til stede, at det vil gå inflasjon i krav om folkemordanerkjennelse. «Tenk om alle …» er et av de vanligste argumentene som finnes når noe nytt er i emning. Men her må man jo bare bruke fornuften.

En god pekepinn kan være å følge med på hvordan for eksempel International Association of Genocide Scholars uttaler seg om det som eventuelt måtte komme på bordet. Holodomor og armenerne troner sånn sett i øverste divisjon blant folkemordforskerne.

Til slutt er det også verd å nevne at det i utgangspunktet er delikat å vedta historie. Ikke minst fordi også historie (og folkerett) er gjenstand for fri forskning som verken er statisk eller entydig. Derfor er ordlyden viktig i slike resolusjoner. Den bør ta høyde for, og respektere, ulike faglige paradigmer om du vil. Den bør understreke at resolusjonen er skjønnsbasert, men selvsagt innenfor faglighetens grenser.

Ofrene og ofrenes minnekultur må gis den oppreisingen de har krav på. Det handler om å ikke la autokratier diktere gjennom trusler hvordan frie nasjoner skal forholde seg til relasjonen mellom rett og urett i historien.

Folkemord bør ikke og skal ikke bare være et nærmest lukket akademisk og juridisk fagdomene som bare i svært sjeldne tilfeller materialiserer seg i en rettsprosess. Folkemord skal straffe seg.

I siste instans skal folkemord ha konsekvenser for overgriperne og det er politikernes ansvar og plikt å løfte folkemord inn i den politiske sfæren. Dessverre har vi sett at vestlige demokratier lenge tvinnet realpolitiske tomler også i nyere tid, som under folkemordene i Rwanda og Srebrenica.

Når Erdogan og Putin ikke vil vite av folkemordbegrepet, er ikke det på bakgrunn av relevante, faglige uenigheter.

Hensikten er historieforfalskende, å benekte forbrytelser deres «landsfedre» har begått, samt konsolidering av makt og utpressing.

Folkemordbenektelse er maktpolitikk som virker.

Det er nok her skoen egentlig trykker for Norges del også. Det sies at folkemordets siste og avgjørende fase er når det fester seg en forestilling om det ikke har skjedd. Det er også noe å tenke over.

For å se et stykke frem i tid kan vi spørre oss: Hva med Russland, post-Ukraina?

Vil norske politikere tviholde på at verken storting eller regjering skal «mene» noe om hvilket navn vi skal sette på et bevisst forsøk på å utslette en nasjonal identitet og dets folk, gjennom drap, voldtekter, tortur, overfallskrig, bombing og bortføring av mange tusen ukrainske barn?

Innlegget er publisert i VG 14.3.2023.

Publisert: 16. mars 2023