Agitasjonspropaganda på Oslo S

Dette fremstår som parodisk og på grensen til historieforfalskende. I de kommunistiske landene ble friheten knust, klassefiendene arkebusert, mennesker redusert til statsklienter og sinnet stampet gjennom den totalitære støpeformen, skriver Bård Larsen om Osvald-monumentet.

Bård Larsen

Publisert: 30. april 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

1. mai skal det største innslag av sovjetisk-inspirert agitasjonspropaganda (agitprop) vi noensinne har sett i Norge avdukes utenfor Oslo Sentralbanestasjon, i form av en 19 tonns steinblokk med en gigantisk hammer som smadrer et hakekors.

Den er reist på initiativ av en håndfull aktivister med den overdådige etiketten Komiteen for det antifascistiske monumentet for Osvald-sabotørene og de falne ved NSB. Monumentet er titulert Knus nazismen og kunstneren bak er Bjørn Melbye Gulliksen.

Formålet med installasjonen er å minnes den kommunistiske Osvald-gruppen, som sto bak mange sabotasjeaksjoner mot tyskerne under den andre verdenskrig. De har blitt stilt i skyggen av Milorg og aksjonskomiteen synes det er på tide at dette inntrykket rettes opp. Derfor reises altså et monument som i størrelse og uttrykk overgår det meste vi hittil har sett av minnesmerker over den norske motstandskampen. «Uttrykket er brutalt, men det er også nazismen», sier juryleder Hans O. Felix.

Det er mye å si om det estetiske uttrykket til Bjørn Melbye Gulliksen og Komiteen for det antifascistiske monumentet for Osvald-sabotørene og de falne ved NSB. De fleste vil nok undre seg over at noe så voldsomt reises utenfor Oslo S. Det er selvsagt total malplassert. Men det kan ligge for denne gangen.

Den norske hjemmefronten kjempet for et fritt og selvstendig Norge og mottok ordre fra eksilregjeringen i London. Osvald-gruppen var løst og fast tilknyttet Norges Kommunistiske Parti og mottok ordre direkte fra Moskva. Kommunistene kjempet i utgangspunktet verken for et fritt eller for et selvstendig Norge.

Alle med den minste kjennskap til de kommunistiske statenes anatomi vet at friheten der ble knust under militærstøvler. Og Stalins forhold til andre sosialistiske stater var nådeløs, både i sovjetrepublikkene og i de øst-europeiske landene han etter hvert koloniserte til vasallstater.

Et Norge slik NKP ønsket det ville naturligvis aldri blitt til det frie, demokratiske og selvstendige Norge vi i dag kjenner, og som var selve drivreimen i den frihetlige motstanden mot fascismen.

Lederen av Osvald-gruppen, Asbjørn Sunde («Osvald»), ble til alt overmål dømt til åtte års fengsel for spionasje til fordel for Stalins Sovjetunionen. Etter krigen var han også en pådriver i den interne kampen i NKP mot Peder Furubotn, som ønsket mindre kontakt med Moskva.

I 1939 undertegnet den tyske utenriksministeren Ribbentrop og den sovjetiske utenriksministeren Molotov den famøse ikke-angrepsavtalen. Polen ble delt dem imellom, slik at Stalin kunne rense ut folkefiender og polske offiserer og Hitler kunne rense ut jødene. Hele avtalen hadde sitt utspring i at Hitler og Stalin, på tross av enorme forskjeller, også kunne identifisere seg med hverandre. De hadde en felles fiende i de liberale demokratiene og en felles plattform i den utopiske renhetslengselen.

NKP skulle få en stri tørn med å forholde seg logisk og praktisk til Hitler-Stalinpakten. Ikke sjelden ble vestmaktene omtalt som krigshissere. Kritikken mot Tyskland var tilbakeholden og partiet oppfordret sine medlemmer til å innstille motstanden, selv om NKP var det første partiet som ble forbudt i 1940.

Moskva gjorde det ikke noe enklere for NKP da de ble pålagt ikke å føre en for aktiv linje mot tyskerne under okkupasjonen. De ønsket nemlig et så intakt kommunistparti som mulig for å kunne påvirke norsk politikk etter tysk kapitulasjon.

Kommunistene hadde imidlertid relativt dårlig kustus på sine medlemmer, som gjerne trosset partiledelsen og deltok i motstandskampen. NKP ble ikke formelt med i motstandsarbeidet mot tyskerne før på nyåret 1942, etter at Hitler svek Stalin og gikk til angrep på Sovjetunionen sommeren 1941.

Selv om den innerste kjernen i Osvald-gruppa var Moskva-kommunister, var det mange av medlemmene i gruppa som ikke var det. De var simpelthen antifascister og patrioter, og flere ble tiltrukket av gruppen fordi den var så handlekraftig.

Vi må også se på årsakene til at folk lot seg begeistre av kommunismen i en historisk kontekst. Stalins grusomheter var ikke kjent i sin fulle bredde, selv om vi også må gå ut fra at de fleste kommunistsympatisører visste at Stalins regime var brutalt. Trettitallet var klassekampens og de store motsetningers tidsalder.

For mange fremsto kommunismen som den eneste kraften som forsto alvoret i fremveksten av nazismen. Derfor er det ikke noe galt i at man hedrer medlemmer av Osvald-gruppen, slik det har blitt gjort de senere årene. Men dette bør altså kontekstualiseres.

Mastodonten på 19 tonn som skal oppføres utenfor Oslo S kommuniserer noe annet enn minnet om falne patrioter, og det er i grunn ganske respektløst overfor de som ikke delte Stalins totalitære verdensbilde, eller som i alle fall ikke ville gjort det i dag.

Skulpturen fremstår ganske utilslørt som et avtrykk fra Stalintidens agitasjon. Den ville fremstått som et naturlig innslag i det sovjetiske krigsminnesmerket i Treptower Park, oppført av Stalin i DDR, men virker fremmed og anakronistisk i vår tid.

Ifølge komiteens juryering er det en forutsetning at skulpturen skal bære en inskripsjon med følgende ord av Asbjørn Sunde: Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker og alle sinn.

Hans O. Felix, juryformann og nylig avgått leder i LO-forbundet El&IT, vet nok også, innerst inne, at frie fagforeninger aldri eksisterte i de sosialistiske landene.

Innlegget er publisert hos VG 29.4.15.

Publisert: 7. desember 2023