Demokrati

Senterpartiets retoriske populisme

Siden vi lever i en tid med store konflikter, polarisering og mørke skyer på himmelen, er det ikke sikkert at populistisk retorikk og konstruerte motsetninger er det beste tilskuddet til å samle nasjonen om liberale, norske verdier.

Bård Larsen

Publisert: 24. mars 2019

Med jevne mellomrom blir Senterpartiet omtalt som nasjonalister og populister. Analysen har i kortform vært at Senterpartiet er det norske partiet som klarest profilerer motstand mot europeisk integrasjon, kritiserer elitene, og som sterkest fremhever norske verdier og kulturarv i sitt partiprogram. I tillegg er Senterpartiet tilhengere av en streng innvandringspolitikk.

I Senterpartiet blir slike merkelapper mottatt med blandet fornøyelse. Eller rettere: De sier at de ikke liker det. Slik formulerte Ola Borten Moe det i Aftenposten: «Når høyresiden trekker frem nasjonalismekortet, for å plassere oss sammen med de kreftene vi fant i Tyskland på 1930-tallet, så er det en ufin hersketeknikk som de bør holde seg for god til.»

Om så Senterpartiet forstår anklager om nasjonalisme som brunbeising, sitter man igjen med et inntrykk av at partiet – foruten å vise til at det er eliten i Oslo som gjør dem urett – likevel benytter anledningen til å vise seg som autentiske målbærere av kjernesunn nasjonalisme og det gode fellesskapet i Norge.

Trygve Slagsvold Vedum sa det slik i Aftenposten: «Det ordet [nasjonalisme] blir bevisst misforstått hele tiden. Jeg er mot den ekskluderende nasjonalismen om at ‘Norge er best’ eller ‘USA er best’. Men vi tror nasjonalstaten er en god enhet. Det er et inkluderende prosjekt, ikke et ekskluderende.»

Senterpartiet er altså et parti som uttrykker en norsk form for nasjonalisme, i en noe større grad enn andre partier. Dette innebærer langt fra en fascistisk merkelapp.

Vi er nesten alle gladnasjonalister, særlig på 17. mai, og man skal lete lenge etter noen som oppriktig ønsker å demontere nasjonalstaten. Så selv om Senterpartiet nok er det partiet som hyppigst fremelsker den folkevettslige nasjonalismen, er de nok ikke så unike som de velger å fremstille seg selv.

For nasjonalismen er bedre enn sitt rykte.

Som med de fleste andre ideer og ideologier kommer den i mange utgaver, også ekstreme. Nasjonalisme er et paradoksalt begrep, fullt av motsigelser. Mye skyldes at det som var et ideal og en styreform, utviklet seg til å bli en skjebnesvanger ideologi. Nasjonalismen var i høyeste grad også et liberalt prosjekt, der revolusjonene i 1848 er merkeår i europeisk historie. I kjølvannet fulgte en oppvåkning av en nasjonal identitet, og sentralt sto kampen mot eneveldet og for folkesuverenitet.

Selvfølgelig er det noen som hevder at nasjonalismen er et entydig onde. Ikke minst i Sverige, hvor tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt uttalte de ikke altfor veloverveide ordene «Ursvenskt är bara barbariet. Resten av utvecklingen har kommit utifrån.»

Her ligger noe av klangbunnen i høyrepopulismen: At majoritetsbefolkningen får høre at ens egen kultur er konstruert, falsk og lite verneverdig. I vid betydning kan man hevde at alle sivilisasjoner – kanskje også kulturer – i en viss forstand er konstruert og alltid har vært det. Men det betyr åpenbart ikke at kulturer ikke oppleves som ekte, selv om de i en eller annen forstand er konstruerte.

Nasjonalromantiske symboler som brunost og ski er symboler. Verdier som «kristen kulturarv», nasjonalisme og patriotisme er så pompøse at det nesten er flaut å snakke om, men de står nok sterkere blant «folk flest» enn blant urbane akademikere.

De lange linjenes kulturhistorie er også noe mange vil oppleve som det norske: felles historie, grunnlovsfeiring, kirken, språk, estetikk og litteratur også videre.

Sekularisme, høy grad av tillit, velferd, ytringsfrihet, likhet for loven og sterke institusjoner er sivilisatoriske grunnpilarer i vesteuropeisk og norsk kultur. Ingenting av det har kommet rekende på ei fjøl.

Vi kan diskutere hva «norsk» kultur og identitet er, men det er illusorisk, for ikke å si tilbakeskuende, å tro at norsk kultur i fremtiden vil være det den engang var. Og det er på dette feltet den virkelige debatten om nasjonalstat og nasjonalisme bør finne sted, ikke med utgangspunkt i konstruerte offerroller.

Når dette er sagt er det også trekk ved dagens Sp som fortjener å problematiseres. Spesielt Senterpartiets populisme, som også kan tolkes i sammenheng med partiets nasjonalismeforståelse.

Det blir gjerne fortalt at vi må skille mellom ufarlig og farlig populisme. Det er en påstand som er riktig, men som likevel ikke treffer helt. Autoritære populister, altså populister av den farlige varianten, setter ofte opp et borgerkrigslignende tablå mellom folket på den ene siden, og sine motstandere på den andre. Mildere varianter av populisme er pragmatisk innenfor rammen av liberalt demokrati. Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum er slett ikke autoritær, men han er en kløpper til å bygge motsetninger, på vegne av landet og folket mot de få.

I Senterpartiet liker man heller ikke å bli omtalt som populister. Partilederen mener at dette også er hersketeknikk: «Jeg bruker ikke fremmedord. Jeg har et enkelt språk. Sånn er det. Det er meg. Jeg er valgt fra Stange. Vi sier ting som de er. Jeg er leder i Sp. Jeg snakker med mitt språk. «Populis» betyr folk.»

At Slagsvold Vedum drar på det skyldes naturligvis at mange i dag oppfatter populisme som et fy-ord, som sjåvinisme, Trump og radikal høyrepopulisme. Men slik har det ikke alltid vært. På 1960-tallet og fremover var det vanlig at såkalte «grasrotbevegelser» var med på å sette dagsorden i den norske debatten. Mange av disse bevegelsene kalte seg populister uten å rødme. I en artikkel i Dagbladet karakteriserte journalisten Andreas Hompland dem som en «systemkritisk opposisjon mot det vekstorienterte, ekspertdominerte, sentrumsbaserte og sentraliserande etablissementet … Kjernebegrepa var folkelig fornuft, grasrotperspektiv, motekspertise, sentrum/periferi, desentralisering, utanomparlamentarisk aktivitet og direkte aksjonar.» Dette var altså i en tid der populisme var en hedersbetegnelse, i alle fall om den kom fra venstre, eller fra distriktene.

SV-eren Ottar Brox var en mentor for venstresidens populisme og la vekt på lokal forankring og lokale verdier fremfor sentralisering og urbant ekspertvelde. Under EF-striden på begynnelsen av 1970-tallet ble Populistiske arbeidsgrupper dannet i Bergen, der Senterparti-ideologen Nils Aarsæther sto sentralt, mens Bjørn Unneberg, selvproklamert populist og stortingsmann for Senterpartiet, ga ut boka» Grønn sosialisme for utkantproletarer» i 1971.

Kanskje var Anders Langes inntog i rikspolitikken begynnelsen på slutten for den hyggelige populistrørsla. Lange sto for en helt annen type populisme, mot høye avgifter og innvandring, og han sto langt ute på høyresiden. Men grunntonen den gang var egentlig den samme: et folk med sunn fornuft og allmenn rettferdighetssans som ble overkjørt av Oslo-eliten.

Selv om mye av denne «snille» populismen vanskelig kan eltes sammen med den mer vidløftige og autoritære populismen, lurer forestillinger om et autentisk og ekte folk i sivet.

Man kan altså med rette hevde at Senterpartiet fremmer populistisk retorikk. Populismen er mangetydig, men har et par åpenbare fellestrekk, nemlig unyanserte fremstillinger av folk og elite, samt vektlegging av en slags folkelig allmennvilje, gjerne fremstilt som «folkevilje». Det er liten tvil om at språklige vendinger som folk og elite og folkevilje er gjennomgangstoner fra Senterpartiet, og at det har vært slik lenge.

I en nasjonalistisk kontekst utmeisler dette en noe særegen form for forståelse av et fellesskap, som til en viss grad bryter med liberal pluralisme. Liberale vil hevde at individet er den viktigste minoriteten: At staten er til for folket, og ikke omvendt. For de fleste liberale vil altså ideen om en folkevilje fremstå som umulig, for ikke å si autoritær.

Den populistiske forestillingsverdenen hviler på den rake motsatsen: En moralistisk anskuelse som benekter eller sår tvil om at det finnes genuine verdimotsetninger i «folket».

Røster som i kraftige ordelag karakteriserer motstanderne som «eliter» og ens egne som «folket», behandler altså motstanderne som «fiender av folket» og forsøker å ekskludere dem fra det foretrukne fellesskapet via mistenkeliggjøring.

I dag som tidligere gir det liten mening å snakke om noen folkevilje. Moderne stater består av globalt sammenknyttede idéverdener, ulike folkeslag og religioner, et utdanningsvesen som produserer intellektuelt mangfold og en langt mindre forskjell på by og land enn det Senterpartiet kanskje ønsker seg.

Alle er på internett. Oslo er full av bønder i byen som sjelden stemmer Sp, og på bygda er det lenge siden ungdommen hadde valget mellom dans i velhuset eller indoktrinering på bedehuset. Unge på bygda flytter gjerne til byene, til elitene, og urbane hipstere flytter på (økologiske) småbruk på bygda. Verden og nasjonen er i flux, og folk har en tendens til å skifte mening om politikk, samfunn, til og med livssyn, gjerne over natta.

Forestillingen om en folkevilje er altså både en myte og et retorisk maktmiddel. Innbakt i nasjonalismen kan den se riktig stygg ut. Blant de mer ytterliggående populister finner vi ideen om folkeviljen i en mer autoritær tapning. Tyrkias president Erdogan henvendte seg for eksempel til opposisjonen i parlamentet, pekte med fingeren og uttalte: «Vi er folket, hvem er dere?»

«Hvor enn vi finner en politiker som drar i tvil parlamentets legitimitet fordi det ikke lenger representerer Folkets røst, kan vi kjenne lukten av Ur-fascismen», skrev den italienske forfatteren Umberto Eco. Han brukte begrepet «kvalitativ populisme» om ideen om folket som en «monolittisk enhet med en felles vilje», der Folket, ifølge Eco, er en «teatralsk fiksjon».

Senterpartiets nasjonalisme er ikke brun i kantene. Partiets populisme er mest retorisk, og partiet står, i motsetning til mye annen populisme, på solid liberaldemokratisk grunn.

Men siden vi lever i en tid med store konflikter, polarisering og mørke skyer på himmelen, er det ikke sikkert at populistisk retorikk og konstruerte motsetninger er det beste tilskuddet til å samle nasjonen om liberale, norske verdier.

Spørsmålet er om Senterpartiet i det hele tatt ser problemstillingen, all den tid meningsmålingene går rette veien.

– –

Kronikken er en omskrevet utgave en artikkel i tidsskriftet Minerva, i anledning Senterpartiets landsmøte, og er publisert hos VG 22.3.19.