Erna Solbergs metode
Solberg er annerledes enn flere av statsministrene før henne. Hun er opptatt av at Regjeringen skal være ett lag. Kristin Clemet i Aftenposten.
Publisert: 12. november 2018
Om noen uker vil vi få vite om Kristelig Folkeparti går inn i Erna Solbergs sentrum-høyre-regjering. Skjer det, blir det en stor overgang for KrF etter mer enn 13 år i opposisjon. Det vil også bli en stor forandring på en annen måte.
Solberg leder regjeringsarbeidet annerledes enn flere av statsministrene før henne har gjort. Hun er opptatt av at Regjeringen skal være ett lag som står sammen om alle viktige beslutninger. Formelt sett gjør alle regjeringer det. Men Solberg er opptatt av at dette også skal være reelt.
Ingen samordningsminister
Tidligere statssekretær Sigbjørn Aanes fortalte en gang at da Solberg dannet regjering i 2013 og skulle ha sitt første møte om budsjettet, oppdaget de at noen på statsministerens kontor hadde hengt opp gule lapper på døren inn til de forskjellige møterommene. På lappene sto det blant annet «Høyre» og «Frp». Etter åtte år med rødgrønn regjering tok staben for gitt at de to partiene hadde behov for å avholde egne møter for å forberede seg til budsjettforhandlingene og gjøre avklaringer underveis.
Men slik ville ikke Solberg ha det. Hun ville at alle skulle være med på alt og være ett lag.
Kristin Halvorsen har uttalt at den rødgrønne regjeringen, der hun var SV-leder, aldri ble ett lag. Denne regjeringen var preget av en forhandlingskultur der de tre partiene hele tiden måtte forhandle med hverandre. Det var slitsomme år med utallige omkamper og nærmest endeløse forhandlinger på bakrommet.
Selvsagt forhandles det også i sentrum-høyre-regjeringen. Men det er stor forskjell på at partiene står mot hverandre «på bakrommet» og at de enkelte statsrådene gjør det i plenum. Hvis støtten og motstanden i regjeringskollegiet går på kryss og tvers av partiene og i full åpenhet, kan det føre til mer tillit og en mer likeverdig kamp om oppmerksomhet og tilslutning til de sakene som statsrådene fremmer.
I Solbergs regjering er det også færre omkamper og færre muligheter til å «anke» beslutninger enn det var i Jens Stoltenbergs regjering. Det finnes ingen egen samordningsminister. Og det såkalte underutvalget er nesten ikke i bruk.
En ekstra, gul lapp
Helt siden Kåre Willochs Høyre-regjering ble utvidet med KrF og Senterpartiet tidlig på 1980-tallet, har koalisjonsregjeringer hatt et underutvalg, det vil si et utvalg bestående av statsministeren og lederne for de ulike regjeringspartiene.
Utvalget er en uformell og praktisk konstruksjon for at regjeringen skal være tilstrekkelig effektiv og ha fremdrift når den diskuterer vanskelige saker. Selv har jeg av prinsipielle grunner vært nokså kritisk til bruken av slike underutvalg, men det er ikke tema her.
Bruken av underutvalget har vokst kraftig etter Willochs tid, og det nådde en topp under den rødgrønne regjeringen. Ifølge førsteamanuensis Kristoffer Kolltveit ved Universitetet i Oslo ble underutvalget, og ikke regjeringen selv, den mektigste beslutningsarenaen under Stoltenberg-regjeringen. Derfor var ett av møterommene som hadde fått gul lapp da Solberg-regjeringen kom, merket med «Underutvalget».
Også Solberg-regjeringen har et underutvalg, som for tiden består av Solberg, Frp-leder Siv Jensen og Venstre-leder Trine Skei Grande. Men saker løftes praktisk talt aldri ut av Regjeringen og inn i dette utvalget, og utvalget har nesten aldri møter. I sentrum-høyre-regjeringen er det kollegiet selv, altså Regjeringen i plenum, som er den mektigste beslutningsarenaen.
Solbergs samholdsfilosofi
Dette betyr ikke at ikke de tre partilederne snakker sammen eller at de ikke har mer makt enn menige statsråder har. For selvsagt snakker de sammen også utenom Regjeringens møter. Men Regjeringen som kollegium har en langt mer sentral rolle under Solberg enn den hadde under Stoltenberg.
Solbergs filosofi er, slik jeg forstår det, at Regjeringen blir sterkere og bedre i stand til å ta ansvar for helheten dersom alle statsråder har samme informasjon.
Da forstår de hvorfor Regjeringen gjør som den gjør og får anledning til å diskutere og påvirke sakene. Jeg tror også at Solberg mener at partiene i regjering får en bedre forståelse for de andre partienes egenart og behov dersom de lærer hverandre ordentlig å kjenne. Samholdet, slik hun ser det, blir bedre og mer slitesterkt.
Et annet særtrekk ved Solbergs regjering er at den politiske ledelsen i departementene ofte består av folk fra flere av regjeringspartiene. Slik har det delvis vært også under tidligere regjeringer, men da fikk det ofte karakter av å være en «passe på»-funksjon.
En statssekretær fra SV skulle passe på i et Ap-ledet departement, eller en fra KrF skulle passe på Høyre. Det er nok elementer av slik tenkning i dag også. Men bruken av statssekretærer, og en sjelden gang rådgivere, fra andre partier enn det statsråden er fra, er så omfattende at det antagelig også ligger en annen filosofi bak, nemlig et ønske om å være ett lag.
En statssekretær fra Venstre, som også var statssekretær i Bondevik II-regjeringen på begynnelsen av 2000-tallet, fortalte meg at det er en helt annen og mer åpen og inkluderende arbeidsform i den nåværende regjeringen enn det var den gang. Politisk ledelse er ett lag, selv om de kommer fra tre ulike partier.
Kritikken av det solbergske
Ernas Solbergs metode er altså å være inkluderende, tillate åpne debatter, ta alle med og ansvarliggjøre hver enkelt. Men Solbergs metode har også møtt kritikk. Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, har blant annet kritisert den «solbergske parlamentarismen» for å tillate dobbeltkommunikasjon.
Med det mener hun at Solberg aksepterer at regjeringspartiene fremmer og snakker om sine primærstandpunkter selv om de har inngått kompromisser og at de av og til også stemmer mot Regjeringens forslag i Stortinget. Solbergs medarbeidere mener at hun med dette viser nødvendig raushet og er opptatt av at partiene skal få beholde og dyrke sin egen identitet. Kritikerne mener at hun nærmest går på akkord med parlamentarismen.
Det siste er en overdrivelse. Parlamentarismen praktiseres forskjellig over tid og i ulike land. Det er ingenting outrert ved måten Erna Solberg gjør det på, selv om det er annerledes enn hvordan Stoltenberg gjorde det. Men ulempen med en slik raus arbeidsform er kommet til syne når enkelte tidligere statsråder er blitt for egenrådige.
Kan redde Venstre og KrF
For alle som tar mål av seg å lede eller være med i en koalisjonsregjering i fremtiden, og særlig i en mindretallsregjering, kan det likevel være verdt å tenke over om dette er en pris som er verdt å betale. Det er vanskelig å være de minste partiene i en regjering. SV gikk nesten til grunne fordi det egentlige SV ble for usynlig. Prisen for å markere seg er kritikk fra opposisjonen og mediene, men belønningen kan likevel være hardt tiltrengt oppmerksomhet. Men alt må skje med måte.
Hvis KrF går inn i sentrum-høyre-regjeringen, blir den en flertallsregjering. Det vil endre arbeidsformen. Det blir kanskje flere og mer langvarige møter internt. Men Solbergs metode vil nok fortsatt prege både arbeidet og samarbeidet. Det er ingen garanti, men det kan kanskje hjelpe Venstre og KrF til å holde seg over sperregrensen ved neste valg.
Innlegget var publisert i Aftenposten 10. november 2018.
Relatert
Borgerlig samarbeid eller kaos i Oslo?
Høyre er i krise. Men demokratiet er det ikke.
Bedre grunner for å slå sammen lokalvalg og stortingsvalg
Felles dato for stortings- og lokalvalg har flere fordeler enn ulemper
Penger og politikk: LO går over streken
