Demokrati

Året da demokratiet slo tilbake!

Hva har amerikanske velgere, iranske kvinner og det ukrainske militæret til felles? De har på ulikt vis brukt året på å fremme liberale og demokratiske verdier.

Eirik Løkke

Publisert: 30. desember 2022

Det er mye å bekymre seg over. Ihvertfall om man er opptatt av demokrati. Ifølge forskningsprosjektet Varieties of Democracy (V-Dem) sin rapport for 2022 er autokratiet i fremgang, og demokratiet tilsvarende i tilbakegang. V-Dem samler store datasett og måler demokrati langs ulike indikatorer, og årets rapport fastslår at antall (?) borgere som lever i demokratiske samfunn har gått tilbake til 1989-nivå. Det innebærer at de siste 30 årenes demokratiske fremganger er utvisket.

Denne utviklingen bekrefter bekymringen som mange av oss har følt på over tid. Særlig var 2016 et annus horribles, hvor Brexit og Trump representerte kraftige slag mot det liberale samfunn. Det er knapt mulig å overdrive hvordan Trumps autoritære lederstil skadet demokratiske ideer, både på hjemmebane og internasjonalt. I USA er det politiske konfliktnivået fremdeles høyt og i Europa sliter tradisjonelle styringspartier i møte med populistiske partier og flyktige velgere. Og med tanke på at V-Dems rapport fastslår at 5,4 milliarder mennesker (70 prosent av verdens befolkning) nå lever i et diktatur, kan tittelen virke i overkant håpefull.

Joda, det er mange nok grunner til å være pessimist. Men 2022 har også demonstrert flere grunner til å være optimist på demokratiets vegne. I år har vi på ulike måter observert borgere og nasjoner i utrettelig kamp for liberale verdier og demokrati. Hvorvidt dette materialiserer seg i statistikkene, og bidrar til å endre de tunge trendene med hensyn til demokratiutvikling, gjenstår å se. Tunge trender og store datasett behøver tid før de kan avtegne mønstre. Med andre ord kan 2022 ende opp med å bli et blaff, men det kan også være året da demokratiet kom på offensiven.

Her er noen grunner som taler for det.

1) Iran. Det blir feil å si at den pågående revolusjonen i Iran er underdekket. Men det er ingen tvil om at kampen mot det islamske diktaturet ville fått enda mer fokus om det ikke var for Ukraina. Da Mahsa Amini i september ble drept av det iranske moralpolitiet, fordi hun visstnok ikke kledde seg i henhold til islamsk etikette, utløste det et kollektivt raseri blant landets borgere, som vi i skrivende øyeblikk ikke vet hvordan ender. Klart, Iran har hatt opptøyer og demonstrasjoner tidligere, men protestene vi har sett denne høsten er mye mer omfattende og samler en mye større del av den iranske befolkning enn tidligere. Det iranske fotballandslaget nektet å synge nasjonalsangen under VM i Qatar, og fotballfans ropte slagordet mot de som styrer. Dette er ikke ubetydelig. For det er ingen tvil om at ayatollahene opplever panikk. Dette fordi det brutale svaret foreløpig ikke har kvelt opprøret. Det er ikke mange som tror at regimet faller i 2023, men det er godt mulig at Iran står foran et «tipping point». Mange iranske kvinner har allerede krysset «the point of no return»; her er det døden eller frihet som gjelder. Og når mange nok iranere krysser dette punktet, er det adjø til det iranske regimet. Det kan skje før heller enn senere.

2) Kina. Mange, meg selv inkludert, har trodd at den økonomiske veksten i Kina skulle føre til et åpnere og mer liberalt samfunn. Gjennom økende levestandard for den voksende kinesiske middelklassen ville krav om sosiale og demokratiske reformer øke. Så har simpelthen ikke skjedd. Tvert imot har vi observert at det kinesiske kommunistpartiet de siste årene har blitt mer autoritært. Dagens leder Xi Jinping har strammet grepet, noe de ekstremt drakoniske smitteverntiltakene under koronapandemien illustrerer. Imidlertid har mange kinesiske borgere fått nok av å leve i karanteneleire, og tusenvis av kinesere bestemte seg for å trosse myndighetene gjennom å demonstrere mot tiltakene. Til manges overraskelse bestemte myndighetene seg for å oppgi sin «null-koronastrategi». Man skal være forsiktig med å overtolke denne innrømmelsen, men det er ingen tvil om at protestene i Kina illustrerte at mange kinesere også verdsetter liberale friheter.

3) Brasil. Utviklingen i det største landet i Sør-Amerika har stor betydning for demokratiet i regionen – men også verden. Nettopp av den grunn var det knyttet stor spenning til valget mellom Lula Da Silva og Jair Bolsonaro i oktober, og hvorvidt sistnevnte ville akseptere et valgnederlag. Særlig fordi han brukte mye tid i forkant av valget til å skape tvil om legitimiteten til stemmegivningen og opptellingen. Imidlertid var det gledelig å observere at institusjonene i Brasil har greid å legge til rette for et legitimt valgresultat, og at Bolsonaro har gitt uttrykk for at han vil følge grunnloven. Det innebærer at Lula Da Silva vil overta som ny president i Brasil 1. januar 2023.

4) USA. Forventningene til årets kongressvalg i USA var at det republikanske partiet ville gjøre et godt valg. Tradisjonelt pleier partiet som ikke har presidenten å gjøre et godt mellomvalg, og meningsmålingene pekte i retning av republikansk flertall både i Senatet og i hvert fall i Representantenes hus. I tillegg fryktet mange at Donald Trumps sammensurium av valgfornektere ville gjøre et godt valg. Heldigvis tapte Trumps kandidater stort. Det har også ført til at mange republikanere skylder på Trump når de skal forklare partiets dårlige resultat. I alle tilfeller er det grunn til å glede seg over at amerikanske velgere, da de møtte opp i valgurnene, stemte for kandidater med demokratisk sinnelag. Likeledes var det godt – og det var utrolig nok ingen selvfølge – å observere at de tapende kandidatene fra det republikanske partiet med få unntak, ikke bare aksepterte valgresultatet, men også gratulerte sin motkandidat. Demokratiet er mer enn noe annet avhengig av gode tapere. Og for at demokratiet skal komme på offensiven igjen trenger verden et USA som ikke er i uhåndterlig konflikt med seg selv, men som er en selvsikker nasjon, som er villig til å engasjere seg internasjonalt. 2022 viser prov på et USA som er på bedringens vei.

5) Ukraina. Den største prisen for å forsvare demokratiet i 2022 har uten tvil ukrainerne betalt. Ukraina har ikke bare forsvart sin egen nasjon mot russisk aggresjon, de har samtidig forsvart den vestlige sivilisasjon. Som president Volodymyr Zelenskyj helt riktig påpekte da han besøkte USA 21. desember og talte i Kongressen: Støtte til Ukraina er ikke først og fremst veldedighet, det er en investering i egen sikkerhet. For hadde Putin lykkes med sin plan om å okkupere Ukraina, ville den russiske diktatoren utvilsomt tolket det som vestlig svakhet, hvoretter andre nasjoner i umiddelbar nærhet til Russland ville ha vært i fare. Men Putin feilbedømte Ukraina og den ukrainske motstandsviljen. Måten det ukrainske militæret har greid å presse russerne tilbake på, er av uvurderlig betydning. Men for at seieren ikke skal bli kortvarig må Vesten fortsette sin støtte til Ukraina. Vi skal ikke undervurdere Putin og det russiske militæret, men spørsmålet nå er om Vesten er villig til å utstyre nasjonen med de våpnene som behøves for å avgjøre den militære kampen til fordel for Ukraina. Det vil i så fall være svært viktig for den vestlige sivilisasjon.

Vi skal huske på at det liberale demokratiet representerer unntaket i menneskets historie; de aller fleste mennesker har levd under autoritære og brutale forhold. Og som V-DEMs rapport understreker, er det fremdeles slik at de fleste mennesker lever under ikke-demokratiske forhold. Likefullt, som Francis Fukuyama påpekte i The Atlantic, er det klare tegn på svakheter i de autoritære landene. Men som han også påpekte, må demokratiske verdier kultiveres igjen og igjen – for at de ikke skal bli tatt for gitt:

«Liberal democracy will not make a comeback unless people are willing to struggle on its behalf. The problem is that many who grow up living in peaceful, prosperous liberal democracies begin to take their form of government for granted. Because they have never experienced an actual tyranny, they imagine that the democratically elected governments under which they live are themselves evil dictatorships conniving to take away their rights, whether that is the European Union or the administration in Washington. But reality has intervened. The Russian invasion of Ukraine constitutes a real dictatorship trying to crush a genuinely free society with rockets and tanks, and may serve to remind the current generation of what is at stake. By resisting Russian imperialism, the Ukrainians are demonstrating the grievous weaknesses that exist at the core of an apparently strong state. They understand the true value of freedom, and are fighting a larger battle on our behalf, a battle that all of us need to join.»

Måtte 2023 bli frihetens og demokratiets år!

Innlegget er publisert i Minerva 28.12.2022.

Publisert: 6. januar 2023