Å hviske Roma midt imot
Norge har alltid snakket med innestemme når stormakter valser over menneskerettigheter. Nikolai Hegertun i Dagens Næringsliv.
Publisert: 2. januar 2017
Norge har alltid snakket med innestemme når stormakter valser over menneskerettigheter.
Kong Sverre er kanskje best husket for å ha «talt Roma midt imot». Trolig har denne ideen om at Norge alltid står opp mot urett og stormaktenes rå maktspill, satt seg dypt i vår kollektive selvbevissthet. I kraft av vårt moralske overtak (den «humanitære stormakt») bender vi tilsynelatende realpolitiske tyngdelover, slik at vi kan «bokse i tyngre vektklasser» (at Obama en gang sa at Norge «punches above its weight» var noe nordmenn stolt smykket seg med, helt til det viste seg at dette var noe han sa til de fleste småstater). Etter at forholdet til Kina nå er normalisert, er det flere som reagerer på at Norge kryper for en autoritær stormakt som bryter menneskerettighetene. Andre har en noe mer positiv holdning, men fremholder at Norge ikke må stoppe å kritisere Kina for menneskerettighetsbrudd.
Trolig mangler begge disse ståstedene rot i virkeligheten. Hvorfor? Jo, fordi Norge stort sett bøyer av fra aktivist-linjen i møte med mektige stater, og især Kina. Det betyr at Norge heller aldri har vært en markant kritiker av kinesiske myndigheter. Derfor representerer den tvetydige og ydmyke tonen i avtalen med Kina kontinuitet – og ikke et brudd. Det er, som regjeringen sier, rett og slett en normalisering. Det er fullt mulig at nordmenn, på grunn av Nobel-komiteens handlinger, har trodd at vi er mer moralske og prinsippfaste enn vi er. Det er kanskje ikke bare utlendinger som blir forvirret av alle koblingene mellom norske politikere og komiteen, men den er tross alt ikke en del av norsk utenrikspolitikk.
Opp gjennom historien har Norge flere ganger bøyd og tværet alle mulige tvetydige diplomatiske ord og begreper for å vedlikeholde en anstendig fasade, tross denne praksisen. Historikerne Frode Liland og Kirsten Alsaker Kjerland har dokumentert dette i sin gjennomgang av norsk utviklingshjelps historie: På 1990-tallet gikk også den kjente debatten mellom de prinsippfaste menneskerettighetsaktivistene og de pragmatiske realpolitikerne – med næringslivet på fanget. For å dekke over spenningen kalte daværende næringsminister Grete Knutsen Norges tilnærming for den «tredje vei». Det vil si: Norge anerkjenner aktivistenes krav om at man kanskje burde bryte med land som ikke respekterer menneskerettighetene, men fortsatt dialog vurderes som en nyttigere vei – både for Norge og for menneskerettighetene.
Det er lett å glemme, men det er tross alt ikke lenge siden Norge sist «normaliserte» forholdet til Kina. Det var etter hendelsene på Den himmelske freds plass i 1989. Norge normaliserte forholdet til Beijing på rekordtid, og argumenterte for at stille diplomati og fortsatt kontakt ville føre til nye at impulser og nye ideer ville trenge inn i Midtens rike og på sikt sikre mer åpenhet og fremme demokrati. «Kontakt og dialog» var de viktigste virkemidlene.
Gro Harlem Brundtland sa da at dette ville gi oss «nye muligheter som vi ellers ikke ville ha hatt til en bred dialog om menneskerettigheter, minoritetsspørsmål, faglige rettigheter, ytringsfrihetens vilkår, miljø- og ressursspørsmål og sikkerhetspolitikk». I den rekkefølgen. 27 år senere er det kanskje på tide å spørre seg hvordan det har gått. Trolig har man innsett at mulighetene for å påvirke Kina er minimale, ettersom normaliseringen denne gang stort sett begrunnes med norske næringsinteresser.
Daværende statssekretær Jan Egeland forklarte Norges pragmatiske linje med at «Kina-toget nå er i ferd med å ta fart. Da bør ikke Norge stå igjen på stasjonen».
Denne tredje vei, også kalt den «kritiske dialogens doktrine», har Norge siden fulgt nokså systematisk, selv om det i ny og ne medfører litt støy og bråk på hjemmebane.
I andre sammenhenger og overfor mindre land der Norge ikke har betydelige interesser på spill, har man gjerne hatt en strammere linje og ofte brukt «utestemme». Norske politikere har dessuten tradisjoner for å være meget tøffe mot autoritære regimer når de sitter i opposisjon, men straks de sitter ved Kongens bord blir de med ett langt mer pragmatiske.
Høyre og Frp’s kuvending i spørsmålet om Etiopia er det ferskeste eksempelet på denne praksisen. Da de satt i opposisjon forlangte Høyre og Frp at Norge måtte stanse all bistand til Etiopia på grunn av menneskerettighetsbrudd. Men bistanden til det sentrale afrikanske landet med nær 100 millioner innbyggere har bare økt jevnt og trutt etter at Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013.
Innlegget var publisert i Dagens Næringsliv lørdag 31. desember 2016.
Relatert
Politikk bør handle om frihet
Var det en tabbe å invitere Steve Bannon til nordiske mediedager?
Er demokratiet i Europa i fare?
Datoer, ikke data?
6. januar var en test
