Jan Arild Snoen: Legaliser nå! Kampen om narkotikapolitikken
Godt og grundig om behovet for legalisering
Av Theodor Barndon Helland, rådgiver i Civita.
Jan Arild Snoen har skrevet normativ debattbok om legalisering av narkotika. «Legaliser! Nå!» er på sitt beste når den er ideologisk, meningsbærende og argumenterende, men blir til tider for beskrivende.
Jan Arild Snoen har en velutviklet evne til å velge ut nyansert og god empiri. Det preger det han skriver. Legaliser! Nå! er i likhet med tidligere bøker svært rik på faktuelle detaljer som vitner om at forfatteren har satt seg grundig inn i materien. (Jeg anmeldte også hans forrige bok for Minerva). Et rikt kildetilfang kan imidlertid bety at boken til tider er i overkant beskrivende, som nok for noen lesere, slik som D2s anmelder, kan oppleves som tørr oppramsing av fakta, som kan være kjedelig, så fremt du ikke er over gjennomsnittet engasjert i fakta om akkurat denne tematikken. (Noe jeg selv ikke er).
Legaliser! Nå! starter med en lettfattelig gjennomgang av partienes historiske og nåværende standpunkter i rusdebatten, som er nyttig og oversiktlig. Bent Høie (H), som var helseminister i Erna Solbergs regjering, får mye ære for å ha legitimert standpunktet om at brukere av rusmidler ikke skal straffes, men tilbys hjelp. Tidlig avklares også forskjellen på begrepene «avkriminalisering» og «legalisering», som er nyttige distinksjoner i debatter om rusmidler. Snoen synes ikke at rusreform ser ut til å være en prioritet for den sittende regjering, som har antydet at dens eget forslag til reform kan komme i slutten av 2023.
Etter forfatterens politiske redegjørelse er vi over i en deskriptiv empirisk gjennomgang av spørsmålet om hvorvidt rusmidler er farlig. Her argumenterer forfatteren godt for at det er lite sammenheng mellom skade og lovlighet, foruten den skaden (u)lovligheten som følge av kriminalisering selv forårsaker, slik som vinningskriminalitet. Norge er – som kjent – verst i EU når det kommer til rusrelaterte dødsfall, med 85 dødsfall per million innbyggere, målt mot EU-snittet på 16, selv om vi har en mindre liberal ruspolitikk enn mange EU-land.
Underveis i redegjørelsen om fare, får leseren et eksempel på at et rikt og godt kildetilfang kan være så interessant i seg selv at det skygger for formålet i en gjennomgang av den opioidepidemien, som er interessant i seg selv, men som oppleves som mindre relevant for den norske rusdebatten.
Snoen tar for seg argumentet om at rusbruk kan gå ut over andre på en ideologisk overbevisende måte. Det kan tenkes at det er utbygging av en omfattende velferdsstat som utløser noens behov for å gripe inn mot andres rusbruk; altså at fordi velferdstjenester er skattefinansiert føler noen seg berettiget en mening om andres rusbruk grunnet utgifter som påføres helsevesenet. Hadde vi hatt et system hvor hver enkelt var ansvarliggjort for egne helseutgifter, kunne (les: burde) diskusjonen ha vært en annen.
I en debattbok som denne er en velfundert ideologisk argumentasjon vel så viktig som utvalget av empiri. Forfatteren viser til at innenfor den liberale idétradisjonen må begrensninger av hensyn til andre begrunnes med at de begrenser andres friheter eller i det minste er dem til vesentlig ulempe, slik at vi ivaretar størst mulig grad av personlig frihet – et vektig ideologisk argument.
Et annen godt eksempel på velfundert ideologisk argumentasjon finner leseren der hvor forfatteren tar for seg paternalisme: om staten skal forhindre individet i å ta «dårlige valg» forutsetter det dyp og mangefasettert kunnskap om hvert enkelt individ og hans livssituasjon og preferanser. En slik innsikt er så kompleks at ingen stat vil kunne oppnå den.
Snoen beskriver dessuten straff for «noen som skader verken seg selv eller andre» som «prinsipielt forkastelig». Når forfatteren argumenterer slik, er Legaliser! Nå! på sitt beste. Et eksempel på noen som verken skader seg selv eller andre fra boken som jeg synes er svært godt, er Dr. Carl L. Hart, som beskriver sin regelmessige bruk av heroin på en fornøyelig konstruktiv og illusjonsløs måte, og hevder at det dessuten har gjort ham til et bedre menneske.
Et generelt poeng som blir antydet, men i (for) liten grad utforsket, er om den nordiske velferdsstatstenkningen har en moralsk virkning. Kan det for eksempel tenkes at det er velferdsstatstenkningen som gjør at noen nordmenn inntar paternalistiske standpunkter til tross for at vår kultur i stor grad er liberal, pluralistisk og lite verdikonservativ? I rusdebatten er det i alle tilfeller slik at staten opptrer som en forelder som slår hardt ned på uønsket adferd, det så være av moralske eller økonomiske hensyn.
Etter å ha lest Legaliser! Nå! sitter jeg igjen med mange argumenter for legalisering av cannabis spesielt og rusmidler generelt som er deskriptive og empiriske, og noen få som er normative og ideologiske. Boken er god, men dersom balansen mellom det deskriptive og det normative hadde vært motsatt, ville den ha vært enda bedre.
Teksten er publisert i Minerva 13.12.2022.
narkotikapolitikk
Ruspolitikk
Rusreform: konfliktens kjerne
