Cecilie Hellestveit: Dårlig nytt fra Østfronten
Krigen som endrer alt
av Theodor Barndon Helland, rådgiver i Civita.
Cecilie Hellestveit skriver detaljert og konkret om bakgrunnene for krigen i Ukraina i sin nye bok, og inviterer til en ny norsk EU-debatt.
Cecilie Hellestveits nye bok om Ukraina, Dårlig nytt fra Østfronten, bør leses av alle som vil forstå Putins angrepskrig i Ukraina og de drivende faktorene som lå til grunn for invasjonen, og som vil delta i EU-debatten som bør komme. Hellestveit stiller en ubehagelig diagnose, og hevder at verden aldri har vært i en lignende situasjon tidligere. Krigen har endret alt.
Jeg kjenner igjen og setter pris på Hellestveits strukturelle grep fra hennes forrige bøker, Ulykkelige Arabia – Verden etter Jemen (2021) og Syria – En stor krig i en liten verden (2018). Forfatteren tar for seg én krig – ett case – og forklarer dens virkninger, lokalt, regionalt og globalt, før hun retter blikket hjem til «vårt lille land». Forrige bok ble strukturert som «ringer i vannet», nå er det «teser» om krigen. Det er ikke til å stikke under stol at krigen som nå foregår på det europeiske kontinent, har mer direkte betydning for oss i Norge, enn krigen i Jemen, hvilket nok gjør forfatterens struktur noe mer intuitiv for leseren enn sist.
Akademisk integritet
Boken er detaljrik, og forfatteren har mye på hjertet. Mange av eksemplene er opplysende og interessant lesning i seg selv, i tillegg til å være relevante for bokens tematikk. Et eksempel som jeg fant treffende, var USAs begrunnelse for å ha styrker i Irak og Syria, hviket var å skulle beskytte kurdere fra overgrep fra den syriske statsmakten. Denne begrunnelsen er til forveksling lik Putins begrunnelse for invasjon av Ukraina: å forhindre nazistisk folkemord på etniske russere. Dette leser jeg som et eksempel på en slags akademisk integritet, hvor ikke Vesten skal unndras den samme (legitime) kritikken som Putin møter, når grunnlaget er det samme. Hellestveit karakteriser amerikanernes begrunnelse for tilstedeværelse i Nordøst-Syria og russerne begrunnelse for tilstedeværelse i Øst-Ukraina som «forbløffende lik», og det er (dessverre) vanskelig å være uenig med henne. Når det er sagt er Hellestveit på ingen måte apologetisk for Putins handlinger, begrunnelser eller motivasjoner. Dette presiserer forfatteren gjentatte ganger eksplisitt.
At amerikanske styrker i Syria er til stede etter kurdernes invitasjon må vel i folkeretten – etter min begrensede forståelse – kunne sies å være det samme som at russerne «inviteres inn» av russiske minoritetsgrupper i Ukrainas østligste (foruten Krim) og nylig annekterte fylker. Forfatteren har fått kritikk, sist i Aftenposten, for å blande folkerett og politikk av folkerettsforskerne Geir Ulfstein og Stian Øby Johansen. Hellestveit mener selv at hun ikke har kommet med påstandene som Ulfstein og Johansen tillegger henne. En debatt om hvem som har sagt hva, er uinteressant, og en teknisk debatt om folkerett er dessuten neppe hva forfatteren har forsøkt å oppnå med akkurat denne boken.
En negativ konsekvens av detaljrikdom er at boken til tider nok blir for tung for deler av publikum. På sett og vis er dette vel så mye en faglig innføringsbok i en rekke relevante perspektiver på Ukraina, som en debattbok. Dette tror jeg gjør at Hellestveit mister noen lesere på veien. Om detaljrikdommen er en styrke eller en svakhet, får hver enkelt leser vurdere selv.
Mens detaljene gjør boken tung, gjør korte kapitler, inndelt i 22 teser, den lett. En fordel med tesene er at bokens hovedpoenger blir konkrete, og at en del av kapitlene derfor kan leses individuelt. Drøftingene er derfor enkeltstående, presenteres suksessivt og utgjør en samlet helhet, som stener i en mur.
Europeisk eksepsjonalisme
Én sten i muren som jeg har reflektert særlig over etter å ha lest boken, er tese nummer fire, titulert «Gjengjeldelsesapostelen». «Putin er ute etter den europeiske eksepsjonalismen», skriver Hellestveit, og forklarer hvorfor Russland har bredere støtte for dette enn for aggresjonskrigen i seg selv. Det resonnerer nemlig dårlig i deler av verden at vestlige land opererer med doble moralske standarder i saker som omhandler eksempelvis flyktninger. Tilsvarende, argumenterer forfatteren, er også globale institusjoner eurosentriske. Hun påpeker at globale institusjoner, slik som Den internasjonale straffedomstolen i Haag, først finansieres tilstrekkelig av Vesten når vi selv har bruk for den. Jeg mener selv at Europa kan behandle flyktninger internt i Europa på en annen måte enn flyktninger på eller fra andre kontinenter, og er vel som sådan en eksponent for europeisk eksepsjonalisme.
I et bryllup i Göteborg i sommer satt jeg ved siden av en russisk doktorand som argumenterte for at sanksjoner først og fremst rammer fiendens befolkning. Han var ikke dermed sagt motstander av sanksjoner som sådan, eller på noe vis tilhenger av Putin. Han mente simpelthen at sanksjoner bygget opp under eksisterende kollektive fiendebilder av Vesten i den russiske befolkning. Akkurat som Hellestveit, som konkluderer hardt ved å hevde at Vestens sanksjonsregime endrer strukturer som vil gjøre nye kriger mindre kostbare på sikt. Hun skriver: «For å tukte Russland på kort sikt (noe vi ikke klarer), øker vi risikoen for nye kriger i Europa på lengre sikt (noe vi ikke ønsker)». Det blir ganske enkelt mindre kostbart for Russland å krige mot Ukraina ettersom Russlands økonomi blir mindre avhengig av Vesten. Samtidig sanksjonerer Russland Europas befolkning tilbake med stadig høyere energipriser.
En ny situasjon
En forutsetning for at Putin har kunnet invadere Ukraina er at USA har flyttet blikket mot Kina. Hellestveit forklarer hvordan USAs rivalisering med Kina gir Russland «spillerom til å ta seg til rette i Europa». Hun tilbakeviser forestillinger om at verden er tilbake til den kalde krigen, og skriver at «Verden, og Europa, har aldri vært i en situasjon som vi er nå».
Hvorfor vil USA gå til krig for Taiwan, men ikke for Ukraina? En del av forklaringen til Hellestveit er at mens Ukraina produserer primærvarer som korn og olje, produserer Taiwan teknologi av betydning for den globale økonomien. Russland er en tredjerangs aktør i et pågående teknologikappløp mellom USA og Kina. I denne sammenheng kunne forfatteren ha drøftet hva som er verst å være foruten – energi eller mikrochiper – noe mer inngående.
Noen vil kanskje anklage Hellestveit for et noe sensasjonalistisk språk, men etter min mening er en god porsjon dramaturgi på sin plass, og er en del av forfatterens språklige uttrykk som man kan like eller ikke like. Jeg liker det.
Et annet uttrykksmessig grep som er gjennomgående i boken er bruken av sitater i begynnelsen av hvert kapittel, som signaliserer hva forfatteren vil formidle; tidvis historisk, tidvis politisk og tidvis kulturelt.
Flere av oss har nok gledet oss etter hvert som det er kommet nyheter om tap av russisk materiell og mannskap. Når Hellestveit drøfter det hun argumenterer for er Russlands komparative fortrinn i landkrig, er det interessant at hun skriver at Russland bevisst er villig til å «ofre enorme mengder materiell og mannskap» før hun lakonisk legger til at «Europa har ingen av delene». Jeg må innrømme at det er et skår i gleden.
Inviterer til EU-debatt
En gjennomgangstone i Hellestveits bok er at Europa slik det står nå har forholdsvis lite å stille opp med. Vi er maktesløse og betenkte. Løsningen er bredere europeisk samarbeid, hvor også Norge deltar, med opprusting for øye. Men var Europa og Vesten maktesløse eller betenkte i den første tiden etter invasjonen? Tvert imot kommer vi stadig tilbake til at Putin gjennom sin invasjonskrig nettopp samlet Vesten i rekordfart, heller enn å skape splittelse og usikkerhet, som vel var målsetningen. Dersom det stemmer at geopolitisk makt sentraliseres i EU, er det neppe en fordel at Norge er det eneste europeiske landet utenfor EU som også har en felles grense med Russland (utenom Ukraina og Belarus), EØS vil ikke beskytte oss militært og risikoen vokser. Hellestveit inviterer med dette til en ny EU-debatt.
I epilogen, titulert «Hva gjør vi nå da, dere?», kunne det derfor ha vært interessant med et tydeligere normativt standpunkt. I vår nye geopolitiske virkelighet er Hellestveit en stemme i offentligheten som bør bidra til å forskyve den norske EU-debatten i retning norsk medlemskap. Som forfatteren skriver: «når dragkampen spisser seg til mellom de store, er det ikke lett å være selvstendig som liten».
Teksten er publisert i Minerva 1.11.2022. Anmelderen medvirket til Spartacus og Civitas lanseringsmøte for boken 26. september.
Se også
Boklansering med Cecilie Hellestveit: Dårlig nytt fra Østfronten
Er den akademiske friheten truet?
