Almås, Reidar og Eirik Magnus Fuglestad (red): Distriktsopprør – Periferien på nytt i sentrum
Mye interessant for dem som ønsker å gå i dybden og forstå mer av grunnlaget for kritikken mot den sentraliserende politikken Høyre og Arbeiderpartiet har stått bak de siste tiårene.
Publisert: 27. desember 2020
Dreyers Forlag, 2020. 320 sider.
Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.
Børster støv av Rokkan
Å tro at distrikter ikke er viktige i norsk politikk er ganske naivt. Det finnes det mange eksempler på – i alt fra politikken til Dreyers forlags nye antologi Distriktsopprør – Periferien på nytt i sentrum. Antologien er redigert av Reidar Almås, professor emeritus ved NTNU og seniorforsker ved Ruralis – institutt for rural og regionalforskning, og Eirik Magnus Fuglestad, som også er forsker ved Ruralis. Boken børster støv av Stein Rokkan, som påviste at sentrum versus periferi er en grunnleggende konfliktlinje i norsk politikk. Til tross for at dette er gammelt nytt, ser det ut som reformivrige politikere stadig glemmer Rokkans visdom. I antologien finnes mye interessant for dem som ønsker å gå i dybden og forstå mer av grunnlaget for kritikken mot den sentraliserende politikken landets to styringspartier – Høyre og Arbeiderpartiet – har stått bak de siste tiårene.
Undervurdert motmakt
Boka fortjener oppmerksomhet fra liberalt hold. Ved to anledninger har liberale til høyre og venstre forsøkt å få Norge inn i EU. Vi tapte begge gangene. En helt sentral grunn er at distriktene representer makt i Norge. Når denne (mot)makten undervurderes, taper vi. I skrivende stund sjekker jeg Facebook for andre gang. Jeg har tross alt skrevet om lag tyve setninger og det er på tide med et avbrekk. Kan Senterpartiet bli størst, spør Ole Asbjørn Ness. Han har linket til vg.no som presenterer en måling der Ap, H og Sp er jevnstore.
Ifølge Nei-siden dreiet begge EU-kampene, og dagens kamp mot EØS, seg om kamp mot sentralisering. Tilhengere av EU, eller større kommuner for den saks skyld, vil på sin side hevde at verken EU eller større kommuner betyr mer sentralisering. De vil tvert om peke på at større kommuner kan gi mer grobunn for sterkere selvstyre og ikke minst større mulighet til å levere kvalitet i kommunale tjenester. Det siste finnes det både faglige, demografiske og praktiske begrunnelser for, men sett i lys av Senterpartiets sterke fremgang er det et annet narrativ som setter seg.
Vedum, Macron og Rokkan
Noe av forklaringen vil nok regjeringen Solberg si dreier seg om kommunikasjon, eller forenklede og nostalgiske protester fra den smørblide Trygve Slagsvold Vedum. Det er ikke usant, men det er langt fra hele sannheten. Som vanlig bør vi lytte til argumentene og forsøke å forstå de dypere beveggrunnene til de protestene som kommer. Ikke ulikt det Asle Toje forteller om i Verdibørsen på NRK 31. oktober. Han forteller om Frankrikes president, Emmanuel Macron, da han skulle analysere de gule vestene i Frankrike. Macron har lest sin Stein Rokkan og forstod, ifølge Toje, at de gule vestene var en protest mot sentralisering. Dermed har han reversert reformer.
Småbonden
Jostein Vik peker i sitt balanserte essay på alle målkonfliktene i norsk landbrukspolitikk. Ønsket om produktivitetsvekst og mer effektive bruk er logiske sett med økonomiske og handelsvennlige øyne. Men så lenge et slikt mer liberalt spor ikke har politisk sjanse, burde hensyn til strukturer få mer å si. Kan vi få mer igjen, også sett med distriktsvennlige øyne, uten å øke offentlige overføringer, ved å stimulere mindre til store bruk? Bør vi vri støtte til beite slik at kulturlandskapet holdes mer i hevd?
Nyliberalisme
I Bjørn Egil Fløs essay «Kjensla av ran» får ikke utypisk nyliberalismen skylda for sentraliseringen i Norge. Tendensen til opprør som vi ser skyldes motstand mot «ei nyliberal modernisering forfekta av ein urbant forankra politisk, økonomisk og kulturell elite, forsterka av ei økologisk modernisering tungt forankra i økonomisk rasjonalistisk tenkning, målboren av den same klassa.» Jeg tror ikke det er rett å fullstendig avvise Fløs analyse. Den har også appell hos konservative. Men en konservativ analyse er også alltid skeptisk til vidløftige ideologiske analyser av utviklingstrekk i samfunnet. Kan det finnes andre forklaringer på sentraliseringen enn de typisk venstreintellektuelle forklaringene?
Likhet driver sentraliseringen
Boka viser til historiske forklaringer på sterke distrikter her til lands. Sivilsamfunn og intellektuelt liv står fortsatt sterkt i bygde-Norge. Det bør ikke undervurderes om vi ønsker reformer med større enheter. I boken drøftes utvikling i geografisk ulikhet og at for eksempel boligformue har en sentrum-periferidimensjon.
Men hvis vi gir kommuner mer makt, reduserer sentralt utformede velferdsrettigheter, og ikke legger ned flere lokalsykehus – kort sagt innfører mindre sentral stat – kan en konsekvens bli at det ikke bare blir lettere med lokal tilpasning, men også økt ulikhet.
Særlig Svein Frisvoll er inne på noe interessant når han viser hvordan frihet (lokalt selvstyre) versus likhet i velferdstilbudet er en konflikt i den norske velferdsstaten. Denne konflikten er ofte underspilt i den norske debatten om sentralisering. For den sterke norske likheten – ikke bare i form av rettsliggjøringen – trekker i retning av sentralisering. Prisen for et sterkere lokalt selvstyre kan fort bli mer ulikhet og mer mangfold mellom ulike bygder og byer i Norge. Det harmonerer langt på vei med borgerlige ideer, og det er blant annet derfor Senterpartiets røtter finnes på borgerlig side.
Teksten er publisert i Minerva nr. 4/2020.