Den egentlige danske innvandringshistorien
To norske kvinnelige professorer har betydd mye for den skandinaviske innvandrings- og integreringspolitikken
Publisert: 21. september 2024
Jeg har ved flere anledninger gitt professor Grete Brochmann en del av æren for at vi i Norge har fått en mer realistisk og, tross alt, sivilisert innvandrings- og integreringsdebatt.
Det er en anerkjennelse hun fortjener.
Hun har ledet to offentlige utvalg om migrasjon og integrering, som begge har bidratt til politikkutviklingen og en bredere politisk konsensus.
Men når jeg nå ser hvordan norske politikere enten inviterer danske politikere til Norge, slik Trond Giske har gjort, eller valfarter til Danmark for å lære, slik Tonje Brenna og Sylvi Listhaug har gjort, er det på tide å føye noe til historien.
Innvandrings- og integreringspolitikken ser ut til å kunne seile opp som et viktig tema foran valget i 2025.
Det er ikke så overraskende, siden det synes å være et høyt prioritert tema av velgerne i nesten alle vestlige land.
Men det interessante er at det nå særlig er Danmark som «alle» vil lære av.
Både svenske, norske og tyske delegasjoner reiser på besøk til Danmark for å få ideer til en mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk.
Det er interessant – og overraskende, vil nok mange si – fordi Danmark inntil for ganske kort tid siden var betraktet som en, nærmest rasistisk, «versting» i Europa. Danskene har fått utrolig mye kjeft i mange år for sin stramme innvandrings- og integreringspolitikk, men i dag får de altså mest ros. Og grunnen er at andre land nå har større problemer enn Danmark har, og at det er Sverige som fremstår som en «versting».
Det hersker i dag bred konsensus om den strenge innvandrings- og integreringspolitikken i Danmark. De eneste partiene som skiller seg litt ut, og som står for en mer liberal politikk, er Enhedslisten (søsterpartiet til Rødt) og Radikale Venstre (søsterparti til Venstre). SVs søsterparti, SF, er med i flertallet. Den brede konsensusen innebærer at innvandringspolitikken nesten er utradert som polariserende tema i dansk politikk.
Men når både Tonje Brenna og Trond Giske prøver å etterlate inntrykk av at det er sosialdemokratiet som har gått i bresjen for den danske innvandrings- og integreringspolitikken, tar de feil.
Det danske sosialdemokratiet meldte seg ikke skikkelig på før Mette Frederiksen ble partiets leder i 2015. Hun gjennomførte da en «genial» snuoperasjon: Hun adopterte Dansk Folkeparti (DF) og de borgerlige partienes innvandrings- og integreringspolitikk, inviterte til samarbeid med DF og overflødiggjorde nærmest DF, som sank som en stein.
Helle Thorning-Schmidt, som var sosialdemokratisk statsminister noen år før Mette Frederiksen, og som dannet regjering sammen med Radikale Venstre, liberaliserte innvandrings- og integreringspolitikken. Det gikk ikke så bra, hverken for Danmark, partiet eller regjeringen.
Så når startet egentlig historien om Danmarks særegne innvandrings- og integreringspolitikk? Altså den politikken som nå har gått fra å være verst til å bli best?
Historien er interessant, fordi også denne historien har med en norsk kvinnelig professor å gjøre.
I 2001 fikk Danmark, for øvrig i likhet med Norge, en borgerlig regjering. Det var Venstre og de Konservative som dannet regjering, med en slags parlamentarisk støtte fra Dansk Folkeparti. Det siste ble selvsagt kritisert sønder og sammen, men det fungerte.
Den meget respekterte og erfarne Venstremannen Bertel Haarder ble Europa- og integrasjonsminister, og det var han som oppfant de første, og nå berømte, innstrammingstiltakene, som for eksempel 24-årsregelen.
Bertel Haarder og den danske regjeringen ble kjeftet huden full i internasjonale medier, og det gjaldt også i de norske.
Haarder har fortalt meg at han også fikk mye kritikk av sine nordiske kolleger, hvorav den svenske sosialdemokraten Mona Sahlin var en av de mest kritiske, mens han fikk støtte fra Erna Solberg. Erna Solberg var på den tiden ansvarlig for store deler av den norske innvandrings- og integreringspolitikken i Bondevik II-regjeringen og hadde fått tilnavnet «Jern-Erna».
Men hvor hadde Bertel Haarder, som var og er respektert av alle, og som alle forbinder med dannelse, dialog og kultur, fått sine ideer fra? Han var og er, tross alt, noe av det minst ytterliggående og populistiske som det er mulig å finne i dansk og nordisk politikk.
Bertel Haarder var inspirert av en norsk kvinnelig professor, nemlig Unni Wikan.
Allerede på 1990-tallet så han med bekymring på det han oppfattet som en ganske mislykket integreringspolitikk i Norden. Og det var Unni Wikan som inspirerte ham til å forstå hva årsaken var.
I en av sine mange bøker, «Den bløde kynisme» (1997), skriver han om sine møter med Unni Wikan, og om hvordan han mener at hun forutså de problemene vi ville få.
Essensen i Wikans budskap var allerede den gangen at det ikke var noe galt med innvandrerne, men med måten de ble møtt på i våre land.
For å si det med Haarder, slik han formulerte det i boken:
«De nordiske landes velfærdskrise bunder i, at velfærdsordningerne dag for dag nedbryder den selvforsørgelsesdrift, der er forudsætningen for, at velfærdsstaten i længden kan fungere».
Eller som Haarder siterer Wikan: «Ressurssterke mennesker, som faktisk har maktet å ta seg selv hit og eventuelt også flytte en hel familie, blir redusert til klienter på null komma null. En stakkarsliggjøring trer i kraft (…)». Denne «velferdskolonialiseringen» nedbryter familien og «undergraver menneskers evne til å hjelpe seg selv…».
Historien forteller at den påtroppende danske statsministeren i 2001, Anders Fogh Rasmussen, hadde lest Haarders bok og derfor ba ham om å være Europa- og integrasjonsminister. At han ble Europaminister forbauset ingen, siden han i noen år hadde vært medlem av Europaparlamentet. Men det forbauset nok mange at han også ble, og var villig til å bli, integrasjonsminister.
Men forklaringen er altså «Den bløde kynisme» og Unni Wikan.
I et intervju med Wikan i Information i 2003 fremkommer det at hun var en inspirasjon for Bertel Haarder, og at hun var meget fornøyd med den nye politikken som Fogh Rasmussen-regjeringen førte. Hun snakket, slik også Haarder gjorde, om et slags godhetstyranni som gjør mer skade enn gavn, og som gjør at mange innvandrere lider under en form for innlært hjelpeløshet fremfor å være selvhjulpne, slik de i høy grad var før de kom.
Det må være tankevekkende å være Unni Wikan nå.
Hun fikk heldigvis Fritt Ords pris 2004, og daværende styreleder Francis Sejersted holdt en fin tale.
Han roste henne for hennes mot, men han sa også at hun gikk inn i et «minefelt» da hun gikk inn i innvandringsdebatten. Og han tok ikke munnen for full: Unni Wikan var ytterst kontroversiell, og det fikk hun merke. Som Sejersted uttrykte det: Hennes bok fra 1995, «Mot en ny norsk underklasse. Innvandrere, kultur og integrasjon», «provoserte til skarpe reaksjoner, og til forsøk på å stanse debatten ved hjelp av utdefineringer. Begreper som «rasist» sitter løst, og kan brukes som en effektiv sperre mot en konstruktiv debatt. Det kostet å gå ut i dette minefelt.»
Jeg har selv andre standpunkter i innvandrings- og integreringsdebatten i dag enn jeg hadde på 1990-tallet. Og det er uhyre interessant at politikken har vært så forskjellig i de tre skandinaviske landene. Det har nok også med politisk kultur å gjøre; om sosialdemokratiets ulike innflytelse, om selve samfunnsdebatten, og om hvorvidt de mer innvandringskritiske partiene har blitt integrert eller isolert.
Bertel Haarder og Unni Wikan er uansett to personer som jeg alltid har respektert og lyttet til, og som har medvirket til at jeg har måttet revurdere noen av mine egne holdninger.
Og la også det være sagt: Alt er ikke perfekt i Danmark. Det er ingen grunn til å kopiere blindt.
Men når norske politikere nå finner noe som de kan lære av, så send en vennlig tanke til Unni Wikan.
Det fortjener hun.
Mer fra bloggen
Hvor er neste stopp for de filippinske kvinnene?
Om å hilse med hånden
Fremskrittspartiet lærer av Socialdemokratiet i innvandringspolitikken
Ja, norske verdier og vaner er under press
Innvandring og integrering: Elefanten i rommet?
