Strev forlag, 2021.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

 

Driver du med pseudoarbeid?

 

Om du driver med pseudoarbeid, eller om du lurer på om du gjør det, les videre. Den danske antropologen Dennis Nørmark og filosofen Anders Fogh Jensen har skrevet boken Pseudoarbeid: Hvordan vi fikk det travelt med å gjøre ingenting. Boken er solgt i mer enn 40 000 eksemplarer og er nå kommet på norsk.

Det kan se ut som om svært mange mennesker er travelt opptatt med å utføre pseudoarbeid, noe som, oversatt fra gresk, betyr løgn og bedrag-arbeid, eller arbeid som ikke er «ordentlig» arbeid.

I høst har jeg snakket med flere forfattere som har skrevet om arbeid: Jan Lucassen har skrevet om arbeidets historie, og Lars Fr. Svendsen har skrevet om arbeidets filosofi. Arbeidets historie viser at vi til alle tider har arbeidet på mange ulike måter, mens arbeidstid som mål på arbeid er relativt nytt i menneskets historie. Det er også en av årsakene til at vi i dag har pseudoarbeid, ifølge Nørmark og Fogh Jensen. Vi jobber for å utkvittere et gitt antall timer, i Norge er det i dag 37,5 time per uke, ikke for å gjennomføre en arbeidsoppgave og avslutte arbeidet når den oppgaven er gjort. Verdens viktigste lov er Parkinsons lov. Den sier: «Det er en kjensgjerning at antallet embedsmenn og mengden arbeid ikke har noen som helst relasjon til hverandre.» Forfatterne påpeker at så lenge folk har tid til rådighet, vil de «på magisk vis» klare å fylle akkurat den tiden med arbeidsoppgaven de skal utføre. Har du fire timer, gjør du jobben på fire timer, mens har du åtte, bruker du de åtte timene på det samme. Dette gjelder selvsagt ikke i alle jobber, men boken tar for seg diverse eksempler på at det ofte foregår akkurat slik. Noen ganger dreier det seg om hele stillinger som er bortkastet, andre ganger kan det være deler av arbeidet den enkelte utfører som kan kuttes ut.

Arbeidets filosofi dreier seg også om arbeid som mening, som selvforståelse og identitet, og her sier de to danske forfatterne at pseudoarbeid ofte fører til tap av dette, selv om arbeid utføres og blir betalt for. Det kan altså godt være pseudoarbeid selv om arbeidet er uten mening, så lenge noen er villige til å betale for det.

Hvem kan egentlig definere om arbeidet som utføres er pseudoarbeid eller faktisk trengs? Forfatterne gjennomgår mange typer arbeid, både i offentlig og privat sektor. Det er altså en myte at alt foregår rasjonelt og effektivt i privat sektor. De angriper New Public Management, og de angriper alle former for konsulentvirksomhet og stabsfunksjoner, det de kaller for «backstage» arbeid. Utstrakt rapportering og kontroll får mye av skylden for den store veksten i pseudoarbeid, men også meningsløse strategipresentasjoner, powerpoints og rapporter som aldri leses eller benyttes til noe. «Frontstage»-arbeid er arbeid vi faktisk må utføre, ofte er det primæroppgaver, som en lærer, en lege eller en som utfører mer konkrete arbeidsoppgaver. Forfatterne sier ikke så mye om privat næringsliv, men det ser ut til at dess større bedriften er, dess større er sjansene for at mange arbeidsoppgaver er pseudoarbeid. Det er naturlig, siden større bedrifter har større stabsfunksjoner og hjelpefunksjoner enn små bedrifter.

Mennesker har alltid arbeidet og alltid funnet nye måter å arbeide på, men hva nå med teknologisk utvikling – vil roboter og teknologi endelig klare å ta over? Og hva gjør vi da med alle dem som vi ikke trenger i arbeidslivet? Dersom alt forfatterne definerer som pseudoarbeid kuttes ut, hva skjer da med alle dem som ikke har noen arbeidsplass? Både Lucassen og Svendsen mener at mennesker er fleksible og kreative og alltid vil endre sine arbeidsoppgaver og finne nye. Det gjør nok de danske forfatterne også, men de peker på at mer fritid er bra, vi skal ha mer «otium», flere pauser. Avskaffes pseudoarbeid, kan vi alle jobbe mye mindre. Og betalingen? Det kan være en form for borgerlønn.

Det er ikke vanskelig å se at forfatterne tar opp et tabu i en moderne verden, nemlig det å si at du ikke har det travelt. Det er prestisje å ha det travelt, selv om du gjør noe meningsløst. Og det er vanskelig å ta et oppgjør med pseudoarbeid, både for den enkelte og for bedrifter og organisasjoner. Det er jo flaut å si høyt at arbeidet som gjøres ikke trengs, er meningsløst eller bortkastet. Nørmark og Fogh Jensen har flere forslag til hvordan, men jeg ser at mange av dem trolig er vanskelige å få til i praksis, særlig for den enkelte. Sier du at du gjør pseudoarbeid, blir du kanskje ikke ansatt et annet sted om du mister jobben, og hva med lønnen du fikk for pseudoarbeidet?

Forfatterne skal ha anerkjennelse for at de har tatt opp hvordan vi arbeider og hva vi bruker tid på. Det er tydelig at de har truffet en nerve, siden mange har lest boken og stadig kontakter forfatterne, tre år etter at den kom ut i Danmark. Forfatterne vil nok si at de har drevet med arbeid, ikke pseudoarbeid. Jeg selv får vel hekte meg på og si at spalten jeg nå har skrevet kan bidra til at dette også diskuteres i Norge.

Samtalen min med de to forfatterne om pseudoarbeid kan du også høre på Liberal halvtime.

 

Teksten er publisert i Minerva 10.11.2021.