Fritt behandlingsvalg setter pasienten i sentrum

Hvor mye de nye statlige engasjementene og selskapene skal koste, er høyst uklart, og konsekvenstenkningen er nærmest fraværende. Feilallokering av ressurser i norsk næringsliv vil hemme verdiskapende virksomhet i både statlig og privat regi.

Aslak Versto Storsletten

Publisert: 14. september 2021

Det er dere som ønsker å innskrenke individets valgfrihet, som må ha bevisbyrden.

Ordningen fritt behandlingsvalg er kanskje det fremste symbolet på forskjellen mellom borgerlig og sosialistisk blokk i dagens Norge. I hvert fall når vi ser på helsepolitikk, som også i år er en av de viktigste sakene for norske velgere. Venstresiden vil reversere ordningen, høyresiden vil utvide den.

Kort fortalt innebærer fritt behandlingsvalg, som er ytterligere belyst og drøftet i et nylig utgitt Civita-notat, at pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, selv kan velge hvor de ønsker å motta behandling. Pasientene kan velge mellom offentlige behandlingssteder, private som har avtale med det offentlige og private behandlingssteder som er godkjent av Helfo.

En vanlig innvending mot fritt behandlingsvalg, fra Arbeiderpartiet og andre, er at det er en privatiseringsreform. Men dette er en banal forenkling. Fritt behandlingsvalg er en pasientrettighet, som er forankret i pasientrettighetsloven. Ordningen er en del av det offentlige helsetilbudet, under offentlig kontroll og styring. Det er fortsatt det offentlige som bestemmer hvilke pasienter som har rett til helsehjelp og beslutter hvilke behandlingssteder som kan tilby denne helsehjelpen.

Det er dessuten det offentlige som betaler det aller meste av tjenesten, pasienten betaler eventuelt bare en fastsatt egenandel (som ikke er høyere enn den ville vært uten fritt behandlingsvalg), uansett hvilket behandlingssted som velges. Fritt behandlingsvalg er altså ikke en privatiseringsreform, men et bevisst innrettet samspill mellom den offentlige helsetjenesten og ulike private aktører.

En uavhengig evaluering av fritt behandlingsvalg finner at ordningen i mindre grad har bidratt til å realisere målene om reduserte ventetider og mer effektive sykehus. Men ventetiden for pasienter som har brukt fritt behandlingsvalg, er kortere – den er altså redusert for den enkelte pasient.

En åpenbar forklaring på at ordningen ikke har påvirket ventetidene generelt sett, er at bruken av fritt behandlingsvalg foreløpig har vært relativt begrenset, og at helseforetakene derfor i liten grad har opplevd at drift og behandlingstilbud påvirkes. En utvidelse av ordningen, slik at flere benytter seg av den, kan bidra til å realisere målene om reduserte ventetider og mer effektive sykehus i mye større grad.

I tillegg er det slik at den nevnte evalueringen er klar på at konklusjonen må modifiseres der hvor Helfo-godkjente leverandører er etablert i nær geografisk tilknytning til offentlige institusjoner. Det er for eksempel ting som tyder på at dette er tilfellet i Oslo, hvor poliklinikken ved Oslo Universitetssykehus, Ullevål, er helt avhengig av de private aktørene i fritt behandlingsvalg-ordningen for å gi pasientene time innen tidsrammen som er påkrevd.

Ordningen fungerer med andre ord som et viktig supplement til deler av det offentlige helsevesenet, fordi den avlaster ventelister og frigjør personell internt på sykehus i en sentral region som Oslo. En avvikling av ordningen vil fort føre til en massiv brems i behandlinger og ny opphopning av henvisninger rundt om på disse sykehusene, som kan føre til at sykehusene får mindre kapasitet til å behandle akutte og alvorlige syke. Dette vil gå utover pasientene.

Samtidig kan fritt behandlingsvalg føre til større sannsynlighet for at noen finner nye, bedre og mer produktive måter å møte behovene på, fordi man slipper til mange ulike aktører med ulik tilnærming til de forskjellige helsetjenestene. Det er dessuten slik at et større mangfold blant aktørene kan gi større muligheter for å tilpasse tjenestene etter folks behov. I tillegg trekker informanter frem, fra både offentlige og private behandlingssteder, at faren for en todeling mellom de som har penger til å kjøpe seg ut av køen, og de som ikke har det, reduseres med fritt behandlingsvalg. Alt i alt kan altså reformen bidra til at vi unngår en todeling av vårt felles helsevesen.

Fritt behandlingsvalg gjør det også mulig å velge bort aktører som ikke leverer den kvaliteten man forventer, samtidig som at ordningen sørger for å belønne de som leverer god kvalitet. Særlig innen rus- og psykiatribehandlinger er det viktig å vite at du har rett til å velge noe annet enn det myndighetene eller fastlegen anbefaler at du skal bruke. Å kunne velge bort noe vi er misfornøyde med, har stor verdi.

Private er ofte flinkere til å tenke annerledes, og de er derfor ofte flinkere til å tilby praksisvariasjon i form av behandlingstilnærming og/eller behandlingsintensitet, som gjør at pasienter kan velge det de tror passer best for dem. Dette kan være avgjørende for de av oss som ikke har fått god nok hjelp i det offentlige. Det bidrar rett og slett til økt valgfrihet for den enkelte pasient – ett av hovedmålene med ordningen.

Samtidig ser fritt behandlingsvalg ut til å ha forbedringspotensial. Men i stedet for at den offentlige debatten skal dreie seg om hvorvidt en ordning bør beholdes eller avvikles, bør den heller dreie seg om hvordan en tilsynelatende ganske god ordning kan forbedres – slik at vi kan fortsette å sette pasienten i sentrum.

Innlegget var publisert i VG 10. september 2021.

https://civita.no/publikasjon/fritt-behandlingsvalg-pasienten-i-sentrum

Publisert: 9. august 2022