Latskap, konfliktjag og moraliseringsfrykt – pressens utfordring og mulighet

Mediene bør være mer opptatt av å være til stede, undersøke og ikke så mye av konflikt, skriver Bård Larsen.

Publisert: 25. februar 2021

Hvorfor tror folk på rare ting? Det spørsmålet stilte Michael Shermer i boken med samme navn for mange år siden. I dag ser det ut til at flere mennesker enn noen gang tror på rare ting. Eller at de i alle fall velger seg sine egne sannheter. Det er ikke sikkert at det er verre enn før, men vi hører mer om det. Ikke minst har den dramatiske utviklingen i USA, der flerfoldige millioner nå tror på de mest spinnville konspirasjonsteorier, ført til bekymring for at en del av tendensene vil smitte over på oss.

Det er liten grunn til å bekymre seg for amerikanske tilstander i Norge, men vi utsettes likevel for mangelfull og uriktig informasjon hele tiden. Ikke minst gjennom nettet og sosiale medier. Fra de såkalte alternative mediene, men også fra «hovedstrømsmediene» (MSM), slik etablert presse etter hvert omtales. Det siste en drøy påstand, vil noen si.

Poenget er at verden er kompleks, fordi mennesker er komplekse, fordi folk ikke alltid forteller sannheten og fordi sannhet i seg selv vanskelig kan måles og vektes presist, verken i politiske, kulturelle og filosofiske spørsmål. I Norge skal vi ikke bekymre oss så mye for at befolkningen er i ferd med å bli konspirasjonsteoretikere, men heller at vi blir oversvømt med informasjon som ikke nødvendigvis gjør oss så mye klokere. Snarere tvert imot.

Hvis noen luringer hardnakket påstår at Rema 1000 aldri selger bananer, er etterprøvbarhet en lett sak for mediene. Det er langt vanskeligere å komme til bunns i om den høye andelen korona blant innvandrere skyldes sosioøkonomiske årsaker eller om det skyldes kultur. Det er heller ikke pressens oppgave. Men det er pressens oppgave å undersøke ulike muligheter og profesjonelle innfallsvinkler – også på «bakkenivå».

Bekreftelsestendens

Alle mennesker tenderer til det som kalles confirmation bias (på norsk: bekreftelsestendens). Kort forklart betyr det at vi ofte søker svar og informasjon som kan bekrefte det vi ellers tror og ønsker. Uttrykket er blitt særlig kjent gjennom bruken av sosiale medier og fremveksten av «ekkokamre», der folk vanker blant bekreftende likesinnede.

Bekreftelsestendensen er intuitiv i den forstand at vi liker bedre å ha rett enn å ta feil. Det vi kjenner til fra før gir oss rett. Det finnes nok de som alltid, uten unntak, undersøker ekstremt grundig før de gjør seg opp en mening om hva som er sant/plausibelt eller ikke i absolutt alle spørsmål. De fleste som har engasjert seg i samfunnsspørsmål vet hvordan debatter utvikler seg i forutsigbarhet, for eksempel etter hvor man allerede står politisk. Graden av bekreftelsestendens varierer naturligvis veldig. Hos noen og i noen miljøer er den nesten altoppslukende, mens det i andre miljøer finnes en langt større evne til å absorbere ulike perspektiver, til å lytte etter poenger i andres argumenter.

Men i det store og hele er vi flokkdyr som følger en mer eller mindre oppstukket løype. Langs dette spekteret finner vi altså alt fra vanedyr, partikaniner, kolerikere, opportunister og selvsagt kverulantene. Så tilkommer varierende grad av psykologi og sinne på toppen, i konspiratoriske miljøer, i kommentarfelt og i «det mørke nettet.»

Hovedpoenget er at svært mange, kanskje de fleste av oss, i større grad følger de argumenter man føler for eller har interesse av å følge, heller enn å veie argumenter nøye for eller mot. Hele vårt politiske system er på sett og vis bygget opp rundt denne «logikken»; institusjonalisert gjennom partisystemet.

Siden de fleste av oss kan være fristet til å søke bekreftende informasjon, er utdanning og kritisk tenkning utrolig viktig som korrektiver. Til det trengs også en stor grad av selvdisiplin. Pluralisme og multiperspektivitet er hardt arbeid, og her kommer det urettferdige: Noen må jobbe hardere enn andre. Forskere for eksempel. Eller dommere. Og (trommevirvel …) journalister. Men det er ikke lett.

«Fisks metode»

Den nå avdøde britiske journalisten Robert Fisk har vært rollemodell for noen journalister. Fisk ble særlig kjent for sine til dels moralsk harmdirrende og politiserte reportasjer fra krig og konfliktområder. I det vi kan kalle «Fisks metode» er journalister moralsk pliktige til å ta stilling i konflikter, for den svake part. Svakhetene ved et slikt utgangspunkt er ganske åpenbare, selv om noen konflikter nesten er svart-hvite. For det første er det ikke alltid åpenbart hvem som er den svake part og den man oppfatter som den svake part kan like fullt være den som tar feil – eller begår feil – i en konflikt. For det andre kan et slikt overbyggende utgangspunkt overføres fra krigsreportasje til mer hjemlige, lokale forhold. Det er ikke til å stikke under stol at vi ofte har en tendens til å betrakte det som skjer rundt oss gjennom dikotomiske prismer, etter malen offer og overgriper. Vi bygger oss en hovdefortelling, en modell, til dels med ideologiske og moralske føringer, som titt og ofte skygger for nyanser og kompleksitet. Dessuten er pressen i likhet med de fleste av oss også følsomme for den moralske forventningen hos leseren.

Finnes objektive journalister? På sett og vis er vi ferdige med den problemstillingen. Svaret er nei, fordi journalister som alle andre er produkter av egen tid, av eget språk og kultur og av etiske og moralske grunnprinsipper. Men spørsmålet er egentlig snudd på hodet. Det handler ikke om journalister, men om journalistikk. Journalistikk er en profesjon, et fag, selv om det for noen også kan være et kall. Og det er sistnevnte grensedragning som kan skape hodebry.

Det er vanskelig å forvente og heller ikke ønskelig at journalister skal være katatoniske betraktere, noe de selvsagt ikke er eller kan være. De fleste vil også forstå at tabula rasa- journalistikk vanskelig vil kunne prosessere det de skal rapportere om.

Men faget journalistikk skal likevel strekke seg langt for å avdekke fakta og saker som ikke er for sterkt farget av forutinntatthet og moralske avveininger. I den postfaktuelle tiden er det viktigere enn på lenge at journalister kommer så nær opp til det som er fakta som overhodet mulig. Faktasjekk og grundig rapportering kan gjøre vondt. Det kan gå på bekostning av ens egne moralske og forutinntatte syn på verden. Det gjelder journalister så vel som oss andre, men journalister har et særlig ansvar. Det krever litt av en journalist som brenner for klima å skrive kritisk om klimatiltak.

Få journalister vil hevde at de gjør noe annet og norsk presse er i det store og hele sannferdige. Men hva som er fakta og hva som er sannferdig er ikke alltid synonyme størrelser. Sannferdighet avhenger også av hva som ikke blir sagt og hvordan man vektlegger, selv om det som blir sagt kan være sant.

Fake news i to former

Det finnes to typer fake news. Det ene er fravær av det vi vanligvis forstår som fakta, altså er fake news en løgn som kan motbevises (f.eks. bananene). Den andre typen fake news, som mediene noen ganger gjør seg «skyldige» i, kan være ensidighet i fremstillinger, utelatelse av fakta, eller det som kanskje er vanligst i kritikken mot norske medier: Unnlatelsessynder, selvsensur og berøringsangst. Det blir fake news fordi helheten blir forskjøvet, eller noen ganger også falsk.

Ifølge Vær Varsom-plakaten er «god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder … Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk». Ut av det kan man altså lese at pressen er klar over at forhold som å dekke en sak ensidig eller utelate informasjon kan føre til at leseren presenteres for virkelighetsforskyvninger. En annen snublestein er det helt substansielle kildekritiske: Hvem og hva velger journalisten å tro på før saken publiseres? Hvilke påstander etterprøves, og hvilke påstander får stå uimotsagt av for eksempel fagfolk eller motstridene kilder? «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold», heter det videre: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»

Journalisten skal altså strekke seg langt i å undersøke, i å avdekke fakta. Uten å ta hensyn til «konsekvenser», verken moralsk eller politisk. Ikke induktivt, men deduktivt, som det heter på vitenskaplig. Like fullt; vi lever i en tid der fakta er blitt politisk. Der pressen før kunne «skjule» seg bak at du ikke kan skyte budbringeren (av fakta) har noe av det politiske klimaet utviklet seg til en kamp om din og min sannhet.

Den viktige, men vanskelige faktagranskingen

Er det noe Trump-årene har illustrert ettertrykkelig, er det behovet for faktagransking, for å etterprøve løgner, usannheter og fordreininger. Amerikanske medier ble satt i en skvis de første årene. For hvordan kunne de videreformidle presidentens løgner på en forholdsvis upartisk måte uten å fortelle leseren at det var løgn? Det er lett å si det innlysende; at det er pressens oppgave å avsløre maktens løgner. På den annen side var pressen ofte livredde for å bli oppfattet som ensidig negative til presidenten.

Siden et ikke helt ubetydelig segment av befolkningen, også her i Norge, etter hvert har kolportert forestillingen om at vi kan velge våre egne sannheter, blir det å påpeke fakta eller avsløre løgn forstått som en politisk handling i seg selv. Kanskje særlig i miljøer langt til høyre, som er opptatt av innvandring, klima, lügenpresse og nå etter hvert Covid-19, men også i andre radikale miljøer. I en slik verden bør mediene ikke være redde for å bli oppfattet som politiske aktører, i den forstand at de bringer til torgs faktagrunnlag for det vi er uenige eller enige om i samfunnet. Faktagransking er ikke helt ukomplisert det heller, særlig når faktagranskerne selv har en nesten utilslørt politisk og moralistisk agenda.

Journalistenes oppgave er å gi oss informasjon som utfordrer vår forutinntatthet, ikke å spille på lag med den. Medieutviklingen i USA er i så måte ganske sørgelig, der de to store nyhetsformidlerne Fox (svært ille) og CNN (ganske ille) har åpenbare ideologiske og politiske føringer, med et svært diffust skille mellom nyhetsstoff og kommentarstoff. Dit er vi heldigvis ikke kommet. Den norske medievirkeligheten sliter med utfordringer på et helt annet bluss, selv om det finnes små likheter til USA.

Latskap, konfliktjag og frykt

For at en tekst som dette ikke skal fremstå konform og siden norsk presse totalt sett er flinke, setter jeg disse utfordringene på spissen, i god tabloid form: Norsk presse sliter med latskap, konfliktjag og frykt for moralens knurrende øyne. Noen ganger fullt og helt, andre ganger stykkevis og delt.

Mange er lei av USA og Trump nå, men det er likevel unnlatelsessynd ikke å nevne de siste fire årenes sjokkerende tilfang av løgn og alternative fakta. Årene med Trump har gitt både konspirasjonsmiljøer og politiske randsoner en real boost, ikke minst til våre hjemlige alternative medier som leter med lys og lykte etter fake news i hovedstrømsmediene. I tillegg har sosiale medier blitt enda viktigere, til dels drevet av følelser og fordømmelser i importert kulturkrigsmodus. Det har rett og slett blitt vanskeligere å bevege seg i et mer undrende terreng. For pressen er dette en utfordring, men helt åpenbart også en mulighet: Konflikt generer lesere og klikk. De siste ukene har man til og med øynet håpet om trumpisme på norsk, i krangelen mellom Espen Barth Eide og Skjalg Fjellheim, der spørsmålene de faktisk er uenige om har kommet fullstendig i skyggen av polemikk. Er det slik at elitene i Oslo ikke forstår verdiskaping og levde liv i Nord-Norge? Forstår nordlendinger hvordan det er å leve i Oslos drabantbyer? Er den norske tilsynelatende konflikten mellom by og land en ren konstruksjon eller er det noe i det? Kanskje de store riksdekkende mediene med base i hovedstaden har noe å hente der?

Det kan være enkelt å bli høy og mørk også. For skal ikke «vi» være de objektive som lytter til andres argumenter? Men dette er et tveegget sverd. Hvordan diskutere med folk som tror på vanvittige, løgnaktige ting? Eller med folk som ikke er interessert i fakta? Grunnleggende sett kan man i alle fall ikke være uenige om hva som er beviselige fakta, det blir til falsk balanse. Men man kan selvsagt være uenige om betydningen av dem, eller om tendenser og tolkninger.

Konflikter i sosiale medier

Sosiale medier er utvilsomt blitt en vesentlig del av den offentlige samtalen. Det er ikke et entydig gode. Utfordringen både for oss som brukere, men også for mediene, er at det er lett å se seg blind på betydningen av rabalder på plattformer som Facebook og Twitter. Små saker og konflikter fremstår som store saker og konflikter. Merkelige ytringer blir blåst opp til det betydningsfulle. Men her er det også en vekselvirkning, fordi de sosiale mediene har den egenskap at det marginale får større spredning og dermed større betydning, godt hjulpet av de etablerte mediene som lukter blod og gladelig publiserer saker på det. Ekstreme, unyanserte eller oppsiktsvekkende ytringer (kalt «ragebait») er spennende og genererer klikk for en presse som tross alt også er kremmere i et ganske utsatt marked. Det er her latskapen slår inn, når journalister sitter i godstolen og følger sosiale medier med falkeblikk for å fange opp skandaløse påstander om det aller meste, ikke sjelden med i utgangspunkt sekterisk bullshit.

Forjævligseringen av samfunnet

For det er ganske mange som bruker tid og krefter på forjævligsering av det norske samfunnet: Her kappes det om å gi inntrykk av grunnleggende dysfunksjonalitet, av et ødelagt samfunn med ødelagte mennesker. For noen er vi et bunnrasistisk samfunn som er gitt oss gjennom morsmelka and beyond, mens andre er opptatt av snikislamisering og kalifatets komme. Problemet er at dette er virkelighetsbeskrivelser og grunnforutsetninger som ikke går i hop.

Ikke sjelden bidrar mediene aktivt til å bekrefte forjævligseringen gjennom en strøm av anekdotiske leserinnlegg. Verdenssmerten og håpløsheten vibrerer ut fra spaltene.

Fra alle aldersgrupper, identiteter og sosiale lag: Samfunnet vi lever i er en mørk sjakt. Selv utilslørte rasister kan relativt sømfritt iføre seg sørgekappen. Å være ydmyket er vår tids katalysator for oppmerksomhet: Jeg er krenket, altså er jeg! Det fungerer langt på vei, for vi kan ikke motsi den som har det vondt.

Pressen vil ganske sikkert selv hevde at de nærmest er pliktet til å slippe til ulike og spennende stemmer. Litt krisemaksimering her og der er interessant og setter ting på dagsorden. Men er det en relevant og allmenn dagsorden?

Det er utvilsomt en del som har gode grunner til å si ifra om ting. Men hvordan ser totalen ut? Vi kan leve i den beste av verdener (fritt etter Leibnitz) og like fullt sitte igjen med et inntrykk av at det er noe fundamentalt galt med samfunnet vi lever i. Fatalisme kan gnage på det meste. Eller for si det på gubbespråk: Hvordan vil de unge, ikke fullt så håpefulle, kunne fungere hvis de tror at mennesket ikke tåler motstand og at verden går til helvete på en og samme tid?

Det er her pressen har en utfordring som de ofte ikke benytter seg av. De mest klassiske casene handler som vanlig om innvandringsspørsmål. Det gjør det også i denne teksten.

Rasisme i idretten

Forleden ble det lansert en rapport om rasisme i norsk idrett. Dagsrevyen kunne melde at norsk idrett står i fare for å føre til mer rasisme, ikke mindre på bakgrunn av den «knusende rapporten». For de som allerede er overbevist om at Norge er en rasistisk pøl ble nok denne nyheten mottatt som en selvfølgelig bekreftelse, mens andre hevet øyenbrynene: Kan det være riktig? Ifølge denne rapporten ble det funnet lite eksplisitt rasisme. Det de heller kom frem til var at norsk idrett, som samfunnet ellers, er strukturelt rasistisk. Særlig det faktum at få innvandrere driver med vinteridrett måtte peke i retning av eksklusjon og fremmedgjøring.

Hva den jevne betrakter skal tro om en slik rapport er ikke lett å vite. Mest fordi påstandene ikke etterprøves. De serveres ufordøyd av NRK og andre medier i all sin dramaturgiske prakt.

Det naturlige spørsmål pressen bør stille seg er om det kan stemme at idretten fører til mer rasisme. Det er jo en oppsiktsvekkende påstand som de fleste av oss vil være svært interessert i å få vite mer om, i samfunnsnyttens ånd.

Selvsagt finnes det rasisme i norsk idrett, slik det gjør ellers i samfunnet. Kan hende det er mer i idretten enn andre steder, men er det sant at idrett fører til mer rasisme?

Selv om det kanskje er «kjedelig» og ressurskrevende, bør ikke journalistene ut i felten, blant frivillige og utøvere og undersøke? Hva med dugnaden? Kan det motsatte være tilfelle, at idretten tross alt er en viktig brikke i integreringsarbeidet? Hvorfor driver ikke innvandrere med vinteridrett? Her kunne mediene gått rett inn i stoffet: Oppsøk idrettsmiljøer, hør med frivillige og utøvere, er de enige, hvordan ser fotballen ut, for eksempel i Oslos drabantmiljøer. Friidretten? Hva er årsaken til at innvandrerungdom ikke er særlig interessert i vintersport?

Dette er ikke den viktigste saken i verden, men den er et illustrerende eksempel på hvordan pressen enkelt kunne gå inn i samtiden, i lokale miljøer, i hverdagen og være blant folk: Godt gammeldags gravearbeid. Det er i de små sakene, i det gjenkjennelige og erfaringsbaserte vi også kan lære noe om samfunnet vi lever i, ikke bare i ideologidrevne krangler.

Konfliktene dyrkes

Noe av det mest paradoksale i det som blir omtalt som polarisering, er at mengden krenkelser og misnøye som publiseres i mediene er overveldende, samtidig som vi vet at det aldri har vært så lav toleranse i samfunnet for rasisme, kvinnehat, homofobi og andre fordommer som det vi har i dag. En årsak til så mye misnøye er selvsagt at sosiale medier har blitt en plattform for hatytringer og fordommer fra et lite mindretall av den norske befolkning. Det skaper oppmerksomhet og reaksjoner og mediene er ikke vonde å be. Selvsagt bør det reageres. Men bør slike «konflikter» dyrkes?

Mediene bør være mer opptatt av å være til stede, undersøke og ikke så mye av konflikt. De burde også, en gang iblant, «faktasjekke» forjævligserende påstander. Ikke så mye fordi en del av det polariserende ordskiftet er politisk tvilsomt, eller at det sies ting som er sært og spesielt, men fordi pressen har et samfunnsoppdrag når det etableres en slags hovedfortelling om tilstanden i kongeriket.

Folkeopplysning

En gjenganger er livet i innvandrertette bydeler i Oslo. Hvis x hevder at det er en ghetto med enorme problemer vil mange innvandringsliberale mene det er ensidig og svartmalende, at mediene går Frps ærend, hvis y hevder at det går helt greit blir innvandringsmotstanderne potte sure over fake news. I stedet for å følge med på metadebatter, sint skråsikkerhet, ideologidrevne akademikere og publisere anekdotiske kronikker skrevet av et rikt utvalg krenkede kunne pressen følge opp slike saker grundigere enn det de gjør. Gjerne ved hjelp av et variert utvalg av fagfolk slik at man kommer så nært opp til det faktiske som det er mulig. Kanskje vil det de kommer frem til være overraskende sammensatt, slik det gjerne er? Grundige reportasjer om komplekse forhold vil dessuten ha en langt viktigere funksjon enn å demme opp for kaosryttere, nemlig det som i steinalderen ble omtalt som folkeopplysning.

Sverige blir stadig brukt som skrekkeksempel på en skyggeredd presse. Etter selv å ha overhørt hvordan svenske redaktører forteller at de var pedagogisk og moralsk ansvarlige for ikke å skrive om problemer knyttet til innvandring, tror jeg det kan være lurt å se til Sverige. For å lære (noe svenskene selv har gjort de siste årene): På sikt nytter det ikke å underslå virkeligheten, selv om den kan være ubehagelig. Og enda viktigere for pressens del: Det er et svik mot pressens samfunnsoppdrag.

Norge er (heldigvis) ikke Sverige. Vi gjør de samme feilene, men i mye mindre skala. Uansett, her er pekefingeren: Utover medienes soleklare plikt til å forholde seg så nært opp til sannhet og fakta som det er mulig, vil et mer balansert og undersøkende mediebilde kunne være en enestående drahjelp til å roe gemytter og nøytralisere faktaresistente skrikhalser og ideologiske kannestøpere som da ikke så lett kan hevde at pressen er unnvikende. Både fordi vi får et bedre grunnlag for å vite, men også fordi det vi får vite med stor sannsynlighet vil være ganske oppfriskende. De fleste steder kommer mennesker godt overens.

Innlegget var publisert i Minerva 22. februar 2021.