Krisen er ikke Trump, men partiet
Så lenge Trump og trumpismen evner å sette fyr på massene – og så lenge den identitetspolitiske kulturkrigen ikke ser ut til å avta – er det lite som tilsier at dette skal gå over, skriver Bård Larsen i Vårt Land.
Publisert: 18. desember 2020
Hvordan vil det republikanske partiet fremstå etter at Donald Trump (forhåpentligvis) pakker golfkøllene sine og flytter inn i Mar-a-Largo? Vil mer normale tider gjøre partiet – som til nå har stått last og brast med det villeste presidentskapet i amerikansk historie – mer normalt?
Selv om mange trakk et lettelsens sukk over Bidens valgseier er ikke utfallet gitt – på sikt. Republikanernes autoritære vending – og i alle fall konsekvensene av den – vil være der i lang tid fremover. Polarisering og falsk informasjon er blitt partiets rasjonale og stemmesanker.Det er strengt tatt ikke Trump som er den virkelige skurken i fortellingen. Trump burde være en anomali, men er det ikke. Det er heller slik som historikeren Anne Applebaum sa i podcasten The Ezra Klein Show (12.11): Krisen er ikke Trump, den er det republikanske partiet (GOP). Som Trumps tilretteleggere og legitimeringsstrateger. Hvordan kunne dette skje?
Handler om makt, frykt og opportunisme
Vi leter etter forklaringer, men statsvitere og historikere kommer ofte til kort fordi så mye fremstår fornuftsstridig. Det passer ikke inn i fagdisiplinenes modeller for årsak og virkning.
Spørsmålet mange stiller seg – og særlig i disse dager – er hvorvidt GOP virkelig tror på Trump? Veien GOP har valgt å gå handler ikke om å tro eller ikke tro på Trump. Det handler om makt, frykt og opportunisme. Og det handler om flokken. Kokt ihop er dette forhold som kan forme «virkeligheten» i grenselandet mellom egeninteresse og rasjonalisering.
GOP gikk over Rubicon allerede i 2016, noe de må ha vært klar over selv. Trump med sin lange historie med spinnville konspirasjonsteorier og autoritære personlighet var ikke et lyn fra klar himmel. I fire år har partiet gått god for en forrykt og gjennomført uanstendig mann. For en president som på hver enkelt av sine 1500 dager som president har sagt ting som i en normal verden ville ført til intern krise og oppgjør. Det er egentlig alt vi trenger å vite om tilstanden. Når GOP i dag flagger patriotisme, konservative verdier og anstendighet ser vi akrobatiske øvelser i politisk og moralsk dissonans vi knapt har sett maken til i Vesten på denne siden av verdenskrigen.
Er i en nasjonalkonservativ «sorgprosess».
GOP låste seg til en posisjon der de måtte forsvare det uforsvarlige. Det ble for mye bære. Derfor kom vippepunktet der de virkelig ramlet over kanten og de begynte å ljuge så de trodde det selv. Ikke så rart siden dette nærmest var offisiell politikk fra høyeste hold. Det underliggende budskapet fra Trump-administrasjonen og store deler av GOP var at det er opp til enhver – og særlig presidenten – å velge egne sannheter.
Det republikanske partiet (GOP) er i statskuppmodus.
– Bård Larsen Nå sist har 18 republikanskstyrte delstater bedt høyesterett ugyldiggjøre valgresultatet i fire vippestater. 106 republikanere i Kongressen har skrevet under et opprop der det kreves at Høyesterett annullerer valget. GOP er i statskuppmodus (eller autogolpe som det heter på fagspråket).
Krisen i GOP handler selvsagt om ideologi. Ikke minst sterke innslag av nasjonalkonservativ «sorgprosess». Her går linjene tilbake til den radikale konservatismen som gjorde sitt sveip over Europa på 1920- og -30-tallet. Det inkluderte svulmende forestillinger om tapt storhet; at nasjonens egenart og naturgitte moral var under angrep fra liberale, utsvevende krefter. Det sto om livet, rett og slett. I motsetning til de venstreorienterte radikale, som ville brenne ned for å skape en ny, skinnende menneskehet, ville de revolusjonære konservative rive ned for å gjenopprette det tapte.
Kjemper om flertall i Senatet
Gjennom GOPs filter er den radikale konservatismen mindre sentimental og mer prosaisk enn den var i mellomkrigstiden: De erkekonservative er i ferd med å gå ut på dato.
De yngre generasjonene – altså morgendagens velgere og politikere – blir stadig mer liberale. Kvinner er jevnt over mer liberale. I tillegg ser det ut til at hvite amerikanere om få år vil komme i mindretall i det flerkulturelle USA. I sum ser det altså ikke bra ut for republikanerens velgerbase, som mer enn noe annet består av hvite, tilårskomne menn og som trues av demografien.
Av den grunn har politisk og institusjonell sabotasje i lang tid vært GOPs raison d’être. I alle fall siden Newt Gingrich gjorde sitt inntog. Han tok til orde for fiendtlig språkbruk og ønsket et instrumentelt brudd med den tillit som hadde eksistert mellom demokrater og republikanere om helt grunnleggende forhold.
Derfor er senatsvalget i Georgia i januar viktig for GOP. De vil sikre seg flertallet i Senatet. Med flertall i Senatet kan GOP fortsette sin sabotasje av politisk gjennomslagskraft. Bidens presidentskap kan reduseres til ren statsforvaltning, og det i en særdeles utfordrende tid, der ettervirkningene av koronakrisen vil henge som en mørk sky over alle budsjetter.
Republikanerne frykter Trumps vrede
GOP har lenge preppet for et liv i mindretall. Eller rettere: De har søkt etter metoder og kanskje mål som kan sikre makt uten hensyn til proporsjonalitet. Slik sett er ringen sluttet med Donald Trump, som er i krig mot representativt demokrati. Til å begynne med var ikke konservative overvettes begeistret. Det endret seg lynraskt. Republikanerne – og særlig de evangelisk konservative – betraktet snart Trump som en tilrettelegger for reaksjonære kjerneverdier – og ikke minst utsikten til å dreie høyesterett langt til høyre.
Republikanerne frykter Trumps vrede. Ved det minste tegn til avvik blir de skjelt ut og erklært «Enemies of the People».
– Bård Larsen Med bare noen få unntak har republikanske tjenestemenn møtt Trumps løgner med en kombinasjon av direkte støtte, stilltiende godkjenning eller overbærenhet. De fleste forstår hva dette betyr. Presidentens allierte holder samlinger der tilhengere synger «Lock him up!», og krever at Georgias republikanske guvernør fengsles fordi han motarbeidet Trumps forsøk på å stjele valget.
Kaderdisiplin er et vannmerke i autoritære bevegelser. I Gulag-arkipelet beskrev Aleksandr Solzhenitsyn hvordan den første personen som stoppet å klappe under en endeløs applaus for en av Stalins taler ble arrestert og fengslet i ti år. Selv om Trump ikke er Stalin, gir dagens assosiasjoner til både personkult, nomenklatur og kulturrevolusjonære tilstander. Republikanerne frykter Trumps vrede. Ved det minste tegn til avvik blir de skjelt ut og erklært «Enemies of the People». Avvikere blir dynget ned med illsinte trusler og utskjellinger.
Det handler om å sette fyr på opinionen
At mange kadre jatter med eller sitter stille i båten kan neppe forklares med tyrannifrykt alene. De fleste GOP-politikere vet at valgfusksporet er en bløff, og det er på et vis enda mer alvorlig. Trumps supremati kunne skje fordi partiet var «modent» for det. For å skape rom for seg selv.
Trump er en høyre-jakobiner. Det handler om å sette fyr på opinionen, å balkanisere ordskiftet, spre desinformasjon og forvirre, med et vell av løgner. Desinformasjonen GOP benytter seg av er en blåkopi av den putinistiske: Kaosrytteri for å skape forvirring og handlingsrom.
Hvis Trump skulle forsvinne ut av såga, er det mest trolig at en av Trumps håndlangere vil overta.
– Bård Larsen Det er en eldgammel paradegren blant autoritære, slik historikeren Timothy Snyder har beskrevet det krypende tyranniet: Alle ser seg rundt og spør: Hva er sant? Det finnes ingen sannhet. Da er motstand nytteløst – og det er «game over.»
Faktum er at skottene mellom GOP og konspiratorikere som Alex Jones og den famøse QAnon-gjengen er vidåpne. Dette altså i en befolkning med mye sinne, mange våpen, der mange ikke har tillit til informasjonsflommen og mener seg snytt for et presidentskap. Hvordan reparere det?
Kan vi få et rent Trump-dynasti?
Det er lett å glemme at maktmennesker er helt vanlige mennesker. Ingen liker å innrømme at de har tatt feil. Kanskje aller minst maktmennesker, med mindre det er kritisk formålstjenlig å innrømme feil. Noen kjenner heller ikke på skyld, mens andre rasjonaliserer egne handlinger. Slik situasjonen er nå er det vanskelig å finne gode opportunistiske årsaker til at GOP skulle endre kurs og enda mindre erkjenne at de har begått store feil.
Ved å erkjenne at de har vært tilretteleggere for et presidentskap som langt på vei har ødelagt den amerikanske offentligheten, tilliten til demokratiet og USAs rolle i verden, vil det heller ikke være noen plass rundt bordet for dem. Og hva vil velgerne si? «Vi har blitt lurt!»? Det handler om å gjøre velgerbasen fornøyd slik at egen maktposisjon og lønn ikke forsvinner.
Radikaliseringen av GOP har altså ikke kommet så ut av det blå som Trump skulle tilsi. Dessuten vil ikke den etablerte frykten for demografisk endring og flere tapte skanser avta. Partiet maler et storslagent og dramatisk bilde av en dyster fremtid. Så dyster at demokratiet er en trussel i seg selv. Loddet er kastet for lengst når det gjelder kommunikasjon og avhengighet med velgerbasen. Så lenge Trump og trumpismen evner å sette fyr på massene – og så lenge den identitetspolitiske kulturkrigen ikke ser ut til å avta – er det lite som tilsier at dette skal gå over.
Hvis Trump skulle forsvinne ut av såga, er det mest trolig at en av Trumps håndlangere vil overta. Mike Pompeo har vært nevnt. Ted Cruz likeså. Eller et rent Trump-dynasti. Fest setebeltene!
Kronikken var publisert i Vårt Land 16. desember 2020.
Relatert
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
Venezuela blir stadig mer autoritært. Heldigvis finnes det motkrefter
