Borgerlig prosjekt søkes
Erna Solbergs regjering har styrt landet i syv år. Skal høyresiden vinne valget i 2021, må det borgerlige prosjektet fornyes.
Publisert: 7. september 2020
Høyre, Venstre, KrF og FrP vant stortingsvalget i 2013 med brask og bram. De feide de rødgrønne ut av regjeringskontorene med 96 mot 73 stortingsmandater. Jens Stoltenbergs regjering gikk til valg på stø kurs og trygg styring. De borgerlige partiene gikk til valg på å modernisere, liberalisere og avbyråkratisere. Velgerne ønsket forandringen høyresiden kunne tilby, fremfor mer av det rødgrønne de hadde fått servert de siste åtte årene. Den såkalte regjeringsslitasjen gjorde seg gjeldende, og den populære og dyktige Stoltenberg var ferdig som statsminister. Å styre AS Norge på en trygg måte var ikke nok til å vinne gjenvalg enda en gang.
Denne historien er på ingen måte unik. Norske regjeringer i nyere tid har ikke for vane å bli gjenvalgt mer enn én gang. Spesielt ikke borgerlige regjeringer, som kan illustreres med at Erna Solberg allerede i dag er den lengstsittende borgerlige statsministeren siden krigen. Også dagens regjering er kraftig truet av regjeringsslitasje, og var det allerede i 2017. Ved stortingsvalget det året gikk det borgerlige flertallet fra 96-73 til 88-81, etter at Venstre og KrF med et nødskrik kom over sperregrensen, og både Rødt og MDG havnet under. I tillegg kollapset Arbeiderpartiet i valgkampen.
Ulike konstellasjoner – samme gamle tralt
Siden 2017 har mye skjedd i norsk politikk. Venstre gikk inn i regjering med den tilhørende Jeløya-plattformen i 2018, KrFs dramatiske inntreden og den tilhørende Granavolden-plattformen i 2019, og nå senest FrPs uttreden av regjering i januar. Det har altså foreligget tre ulike regjeringsplattformer, og fire ulike partikonstellasjoner i Solbergs regjering. Kun Høyre har regjert hele perioden. Vi har gått fra en regjering utgått av de to partiene lengst til høyre, via en flertallsregjering som inkluderte sentrum, til dagens sentrum-høyre-regjering uten FrP. Likevel oppleves det i for stor grad som samme gamle tralten, nå snart på åttende året. Velgerne synes å mene noe av det samme, og snittet av septembermålingene gir høyresiden 68 mandater på Stortinget.
Misforstå meg rett. Jeg håper Solberg får fortsette som statsminister. Både hun og resten av regjeringen har gjort en stort sett god jobb de siste syv årene. De har levert på mange av satsningsområdene fra 2013, og siden 2017 har Venstre og KrF både oppnådd sin drømmeregjering og fått gjennomslag for gode enkeltsaker. Det jeg savner, og det jeg tror kan bidra til ny valgseier i 2021, er et nytt borgerlig politisk prosjekt. Regjeringer vinner sjelden valg på fortidens leveranser, de vinner på menneskers håp for fremtiden. Det må skapes en ny visjon for hva en borgerlig regjering er, og den må være et fullverdig ideologisk alternativ til rødgrønt sosialdemokrati. Det må skapes en historie som gjør at folk forstår hvorfor vi bør ha en borgerlig regjering også i fremtiden.
Dagens regjering har i økende grad ført sosialdemokratisk politikk, bare «bedre». Pilene peker stort sett riktig vei, men jeg tror nordmenn flest fortsatt har et sosialdemokratisk tankesett. Dersom kursen ikke legges om, står valget i 2021 mellom røde sosialdemokrater med kommunister og agrarpopulister på slep, eller mer moderne og effektive sosialdemokrater med kristendemokrater og sosialliberale på slep. Det ene er naturligvis å foretrekke fremfor det andre. Men for å skape en varig endring i politisk kurs og tankesett trengs det mer enn kommunesammenslåing og politireform. Dette er noe en Arbeiderparti-regjering like gjerne kunne gjennomført, ettersom det er mer et spørsmål om effektiv forvaltning enn borgerlig eller sosialdemokratisk politikk.
En fellesborgerlig ideologi
Et nytt borgerlig prosjekt må være basert på partienes ideologi. Fra ideologien kan språk og argumentasjon utledes. De fire borgerlige partiene bekjenner seg til ulike ideologier. Grovt sett er Høyre liberalkonservativt, Venstre er sosialliberalt, KrF er kristendemokrater og FrP en blanding av liberalister og nasjonalkonservative. Ingen av ideologiene gir nødvendigvis bastante svar i politiske enkeltsaker, men de definerer en måte å tenke overordnet om politikk. De fire partiene bekjenner seg altså ikke til samme ideologi, og har ulik ryggmargsrefleks i mange saker. De er imidlertid enige om at de ikke er sosialister eller sosialdemokrater, men borgerlige. Så hva består denne borgerligheten av? Hvorfor skal disse partiene søke samarbeid for å styre Norge? Er det kun for å unngå at kommunistene i Rødt får innflytelse?
Det finnes heldigvis felles holdepunkter i de borgerliges ulike ideologier. Blant annet at enkeltmennesker skal ha både stor frihet og stort ansvar i eget liv, tanken om at statens makt og størrelse bør være tydelig avgrenset, troen på sivilsamfunnet, og kompromissløst forsvar for markedsøkonomien og det liberale demokratiets institusjoner. Å finne sammen om denne borgerligheten er essensielt, ettersom det skiller borgerlige partier fra sosialister og sosialdemokrater. Til sammen kan en ny fellesborgerlig ideologi gi velgerne et klart og tydelig alternativ til de rødgrønne. De borgerlige må utgjøre et selvstendig alternativ, og ikke bare være en reserveløsning når folk er lei Arbeiderpartiet.
Det blir ingen enkel oppgave for høyresiden å gjenoppfinne seg selv samtidig som de sitter med makten. Likevel vil det være en god investering av tid, ved at flere velgere innser at valget ikke står mellom rødt og blått sosialdemokrati. Det er høyresidens oppgave å vise hva det betyr å være borgerlig.
Innlegget er publisert i Minerva 5.9.2020.