Veien fra selvforsyning til selvbedrag kan være kort
Koronakrisen har vekket proteksjonistiske impulser selv hos moderate krefter. Men ny forskning viser at det var frihandel og globalisering som kom verden til unnsetning.
Publisert: 24. juni 2020
Koronakrisen har vekket proteksjonistiske impulser selv hos moderate krefter. Men ny forskning viser at det var frihandel og globalisering som kom verden til unnsetning.
I krisetider som er preget av mange dårlige nyheter, stor usikkerhet og frykt for hva fremtiden vil bringe, er det lett å forstå at det menneskelige beskyttelsesinstinktet gjør seg sterkere gjeldende. Men når denne beskyttelsesimpulsen overføres til det politiske fellesskapet, til nasjonalstaten, kan den lett bidra til å fyre opp under ulike former for handelsproteksjonisme og økonomisk nasjonalisme, slik verden erfarte på 1920- og 30-tallet.
Den gang bidro handelspolitikken til å sette fart i en selvforsterkende negativ spiralbevegelse, som skapte økonomisk og sosial elendighet, og som produserte internasjonale konflikter på løpende bånd. Det endte som kjent i en verdensomfattende katastrofe, så vel økonomisk som sosialt og politisk.
Kan vi på nytt risikere å snakke oss velmenende inn i et nasjonalistisk «race to the bottom», uten selv å forstå det? President Trump har trolig nådd denne bunnen allerede, attpåtil med alt annet enn velmenende ord. Verre er det når mer moderate krefter, som EU-kommisær Thierry Breton, hevdet at «globaliseringen er gått for langt». 13. mars skrev sjeføkonom Elisabeth Holvik i Aftenposten: «vi er sårbare fordi vi er helt avhengige av import av medisin, utstyr og varer». En lederartikkel i Nationen 3. april uttrykte forståelse for at land som Russland, som nettopp hadde innført eksportrestriksjoner på korn, bare ønsket «å sikre sin egen befolkning». 9. mai står det å lese på lederplass i Klassekampen: «Om krisa har vist fram noe, er det svakhetene ved verdensomspennende forsyningskjeder».
To måneder tidligere forsøkte politikerne å kompensere tidligere beredskapsforsømmelser ved å demonstrere handlekraft. Det ledet til strakstiltak for å sikre forsyninger av smittevernutstyr og annet kritisk medisinsk materiell, for å ivareta egen befolkning. Politikernes beskyttelsesinstinkt ga seg raskt utslag i en uvanlig handelspolitisk kombinasjon, som inntraff i mange land samtidig. Mange skjønte at det i koronakrisen ble feil å ilegge toll og andre importrestriksjoner på medisiner og medisinsk utstyr, og allerede 19. april hadde 77 land liberalisert importen av koronakritiske produkter.
Samtidig skyndet politikerne seg til å innføre eksportrestriksjoner på de samme koronakritiske produktene. Per 9. mai hadde 83 land innført eksportrestriksjoner, inklusive Norge. Nå gjaldt det å sikre egen befolkning, og i hvert fall ikke bli beskyldt for det motsatte.
Men hva hjelper det å sette døren på vidt gap for import, samtidig som døren for eksport lukkes igjen? I det etterspørselen etter koronakritiske produkter, som munnbind, vernebriller, vernefrakker og vernehansker, til mer avanserte produkter som smittetestutstyr og ventilatorer, skyter i været, strupes altså tilbudet, og knappheten truer med å bli prekær, og prisene dertil høye.
Heldigvis begynte noen land relativt raskt å ta til vettet, anført av land som Canada, Australia, New Zealand, Kina, Sør-Korea, Japan, Taiwan, Vietnam, Malaysia og Singapore, som avskaffet alle eksportrestriksjoner. Resten er historien om frihandelen og globaliseringen som kom verden til unnsetning med en superrask produksjonsoppskalering av koronakritiske produkter. Dette er for øvrig utførlig dokumentert i en fersk forskningsrapport fra Center for Economic Policy Research (CEPR).
Takket være Sør-Korea og Vietnam, som på litt over to måneder skapte en helt ny industrinæring, spesialisert på covid-19 testutstyr, ser det nå også ut til at store deler av verden vil få dekket sine akutte behov. Dette ville vært utenkelig uten utstrakt bruk av globale verdikjeder og velfungerende transport- og logistikknettverk. Vil det samme gjenta seg når hele verden skal forsynes med nye vaksiner?
Stikk i strid med mange tidligere påstander om det motsatte, har derfor internasjonal handel og globale verdikjeder vist seg å være en helt avgjørende del av løsningen på koronakrisen, så vel helsemessig som økonomisk og sosialt.
Å legge ytterligere kjepper i hjulene for internasjonal handel, gjennom innadvendt beskyttelsespolitikk og nasjonalisering, vil bare forsterke den økonomiske krisen, øke befolkningens krisesårbarhet og motarbeide samfunnets evne til å ivareta befolkningens helse. Det vil være å begå en feil av historiske dimensjoner.
Hvis koronakrisen har vist oss noe, er det at veien fra selvforsyning til selvbedrag kan være kort.
Innlegget er publisert hos Morgenbladet 21.6.20. Se også:
https://www.civita.no/publikasjon/globalisering-for-under-og-etter-koronakrisen
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
