Trumps sivilisasjonskrig
Et USA med så mye ulmende konflikt og identitetspolitikk er nødt til å bryte ut i kaos med en president som Donald Trump ved roret, skriver Bård Larsen.
Publisert: 9. juni 2020
De siste dagene har det sirkulert et fotografi av Det hvite hus i stummende mørke. Det symboliserer oppfatningen at ingen er på jobb mens nasjonen er i dyp og akutt krise. Men tid til å tvitre, det har presidenten. Det flommer ut en ustanselig strøm av utskjellinger og nedrakkinger.
Et par dager senere fikk Donald Trump tåregasset fredelige demonstranter for å rydde Lafayette Square og bane vei for en teatralsk fotoseanse utenfor en kirke, med Bibelen i hånda. Ganske sikkert klekket ut av Stephen Miller, Trumps høyreradikale rådgiver og strateg.
De amerikanske institusjonene er under et enormt press. Trump hauser opp politifolk av den ikke altfor ærerike sorten. År med arbeid for å rydde opp i korrupsjon, rasisme og voldsbruk i politiet går i revers, mens Trump vinner lojalitet hos de råtne eggene. Han forsøker også å lokke militæret til å velge hans side i sin selverklærte drenering av den liberale sumpen. Det er svært urovekkende.
Det skytes mot journalister. Presidenten har jo sagt at pressen er folkets fiende. Samtidig brenner det i gatene og opportunister krisemaksimerer. Mens økonomien går til hundene og Trump er ute av stand til å lede landet gjennom krisetider, enn si vise det minste fnugg av medfølelse og statsmannstakter, er (rase)hat det beste han har. Det var tross alt identitetspolitikk som fikk ham inn i Det hvite hus.
Det republikanske partiet er fortsatt Trumps lydige undersåtter og tilretteleggere. De har for lengst skitnet seg til så ettertrykkelig at det knapt er noen vei tilbake. Briste eller bære altså. Og der er vi nå, ved bristepunktet. «Barbarene» har overtatt det republikanske partiet. Og identitetsvenstre elsker å få fordommene sine bekreftet.
At gatene i USA fylles opp av demonstranter etter drapet på George Floyd bør ikke forundre noen. De har en rettferdig sak. Samtidig foregår det plyndring og opportunistisk kaosrytteri blant demonstrantene. Presidenten har nå fått den konflikten han antagelig ønsker og som i tillegg fungerer som lynavleder for kriser i kø.
Et USA med så mye ulmende konflikt og identitetspolitikk er nødt til å bryte ut i kaos med en slik president. Man kan peke og peke på underliggende og strukturelle utfordringer som står i kø, men Trump driver konfliktene energisk og hvileløst fremover og drar millioner av mennesker inn i en katastrofal prosess. Historiens gang kan påvirkes ettertrykkelig av individer.
En tydelig konsekvens av Trumps regjeringsperiode er at blygselen for å fremstå som rasist har forsvunnet i mange kretser. Nesten hele det høyrepopulistiske, nasjonalistiske globale menasjeriet koker ned til identitet og nativisme, og stemningen er til tider radikal på grensen til det høyrerevolusjonære. Det er liten tvil om at slike miljøer har fått en oppkvikker og en sjelevenn i Donald Trump.
Det ble lenge sagt at Trump ville vokse med embetet. At de voksne rundt ham ville veilede ham og at institusjonene i USA er så sterke at de knapt ville få en skramme. Trump har for lengst rensket ut i kretsen sin. Det som er igjen er middelmådige eller inkompetente opportunistiske ja-mennesker, pluss en håndfull radikale som gir ham innspill og skriver talene hans.
Fremstillinger av Trump som klovn har kommet gjennom nesten hele presidentskapet. Det er naivt på grensen til det farlige (og hos noen et utrykk for å forsvare eller unnskylde ham). Vi vil jo helst at ting skal gå bra, men den siste tiden har det gått opp for flere at det amerikanske demokratiet kan gå i stykker. Hvis det skjer er alle liberale demokratier i trøbbel.
Vi forestiller oss autoritære ledere som utspekulert smarte og ideologiske. Men makt kan være banalt og brutalt på samme tid. Faktum er at autoritære ledere like gjerne har vært tåpelige og livsfarlige på samme tid. Autokratier ledes underlig ofte av bøllen i skolegården.
Trump forstår verden gjennom seg selv. Siden han selv er en løgnhals og ikke stoler på motparten, og forestiller seg en verden som utelukkende består av winners and losers, tror han alle andre er som han og at en president ikke er noe unntak. Han er tilsynelatende også ute av stand til å føle med andre, inkludert de menneskene som faktisk utgjør det amerikanske folk.
Men selv om mye kan tilskrives personlighet, er det ikke feil å trekke paralleller til fascismen. Fascismeforskeren Roger Griffin beskriver fascismen som «generisk»: Den utvikler og tilpasser seg. Trump har mange trekk som stemmer overens med fascismens: Forakt for svakhet, løgn som maktmiddel (i fascismen betraktes løgn som sannhet inkarnert i lederen deres), rasisme, voldsforherligelse, makt gir rett, førerimpuls, mannssjåvinisme, militarisme, hypernasjonalisme. Som Theodor W. Adorno og mange andre har beskrevet er den autoritære personlighet den viktigste komponenten i fascismens anatomi.
Så kan man innvende at Trump er uten kjerne, at han omfavner høyreradikale kjernesaker som ren opportunisme rettet mot kjernevelgerne. Men også den klassiske fascismen vokste ut av en autoritær personlighet. Den ideologiske substansen ble mer eller mindre skapt av et kobbel galninger i kretsen rundt Mussolini.
Hva er det som får mennesker til å støtte en så tvers igjennom ufordragelig fyr? Tragedien er selvsagt at mange nok amerikanske velgere har fått akkurat det de stemte på. Det er historien om det som måtte gå galt.
Mennesker er ikke så veldig kompliserte, mye handler om stimuli og respons. Å kommunisere «hvite privilegier» (at hvite mennesker har enorme fordeler i egenskap av å være hvite i huden) til den hvite underklassen har for eksempel ikke vært en oppskrift på besinnelse, for dette er et utsyn sett fra middelklasseposisjoner. Det er en ond sirkel dette: Polariseringens og identitetspolitikkens destruktive dynamikk.
Det handler mye om mennesker som har lite å tape, om de er Trump-supportere eller folk som plyndrer og vandaliserer eget nabolag. Det er en amerikansk tragedie som utspiller seg.
Men det handler også om radikale politiske grupperinger som ser sitt snitt til å drive frem konflikt. Venstreradikale og kompromissløse grupper som ikke er venner av et liberalt samfunn blir helter langt inn i ellers moderate miljøer, noe som selvsagt ikke er merkelig i det klima som den amerikanske presidenten har skapt.
Kanskje er det noe vi kan lære av fenomenet Trump, i den grad vi evner å lære av historien. Demagogiske karakterer er helt avhengig av støtte og ikke minst likegyldighet for å komme til makt. Når en autoritær lederskikkelse dukker opp får denne flere følgere enn vi ønsker å tro. Vi er rett og slett ikke liberale demokrater alle sammen. Selv tilsynelatende fornuftige folk kan tippe over så fremt den som dukker opp er en som snakker stygt («sier det som det er») om noe eller noen man bærer nag til. Forestillingen om systemenes og institusjonenes usårlighet er i tillegg i overkant skjematisk. Der det er makt og mange nok som følger stimen, er alt mulig. Hvorfor skulle det ikke være det?
Trump ligger ganske dårlig an på meningsmålingene. Men, slik den konservative journalisten George Will skrev i Washington Post nylig, så vil være krevende å reparere skadene etter Trumps presidentskap. Et sted å begynne er å stemme vekk Trumps tilhengere i Kongressen. Det kan bli en vanskelig oppgave. Som David Frum, en annen konservativ kommentator har sagt det: Etter at alt er over vil ingen innrømme at de støttet det.
Spørsmålet er om nok velgere ønsker en beroligende, samlende og trygg president eller en sint, splittende og vulgær president. Det er liten tvil om at mange stemte på Trump nettopp fordi han langet ut mot folk og saker de selv foraktet. Men det betyr ikke nødvendigvis at mange nok vil være med på ferden når «The Commander in Chief» er ute av stand til å si noen ord til trøst og forsoning i en genuin krisetid som rammer så mange.
Det er fem måneder til valget. Hvordan Trump vil takle et eventuelt nederlag kan vi bare spekulere i. Fire ny år vil by på katastrofe for det USA vi elsker. Til de som tror Trump kan ha nådd bunnen, advarte Will mot at det ikke finnes noe slikt med denne presidenten. «Så anta at det verste gjenstår», skrev han.
Teksten er publisert i VG 7.6.20.