Hva skjer med globaliseringen etter koronakrisen?
Vi kan bare lykkes gjennom internasjonalt samarbeid tuftet på åpenhet og like spilleregler for alle, uansett om det gjelder handel og investeringer, eller helse- eller klimautfordringer.
Publisert: 21. mai 2020
Den tiltagende globaliseringsprosessen siden 1980-tallet har gjort at vi er blitt mer økonomisk integrerte og avhengige av hverandre på tvers av landegrensene. Dagens sammenvevde verdensøkonomi har vokst frem etter nedbygging av tidligere hindringer for internasjonal handel, investeringer, kommunikasjon og personlig mobilitet.
Som følge av globaliseringen har verden blitt vesentlig mindre preget av underernæring og sult, sykdommer, underutvikling, ekstrem fattigdom, mangel på inntektsgivende arbeid og muligheter for personlig og sosial utvikling. Dessuten har den selvforsterkende vekselvirkningen mellom globalisering og innovasjon åpnet for betydelig produktivitetsvekst og økt velferd, selv om ikke alle land har vært like gode til å sikre en rimelig fordeling av globaliseringens gevinster og kostnader.
Da koronakrisen plutselig inntraff, skjedde noe som aldri tidligere har skjedd: Alle deler av verdensøkonomien ble truffet av en omfattende stengning av økonomisk aktivitet – samtidig. Dette er å sammenligne med en blokkering av selve hovedpulsåren i globaliseringsprosessen, og har ført til at verdensøkonomien nå opplever det største fallet i produksjon, sysselsetting, investeringer og handel siden depresjonen på 1930-tallet.
For å forstå hva dette kan bety for globaliseringsprosessen etter koronakrisen, kan det være nyttig å ta utgangspunkt i tre hoveddrivkrefter for forandring: markedsdynamikk, teknologi og politikk.
Markedsdynamikk: Helt siden 2011 har den internasjonale handelen i industrivarer vist en jevnt fallende veksttakt. Ifølge WTO gikk til og med den samlede internasjonale varehandelen i 2019 tilbake med 0,1 prosent, sammenlignet med 2018 – det første fallet siden finanskrisen. Dette fallet inntraff etter flere år med økning i handelsrestriksjoner i viktige land, fremfor alt i USA, en tiltagende usikkerhet skapt av handels- og teknologikrigen mellom USA og Kina, samt en reduksjon i omfanget av komplekse globale verdikjeder. Tendensen til kortere og mer oversiktlige verdikjeder gjenspeiler flere forhold: mindre gunstig tilgang på handelskreditt i amerikanske dollar, et vesentlig høyere lønnsnivå i Kina, større vekt på leveransesikkerhet, samt gunstigere muligheter for å flytte produksjonsprosesser via robotisering. De grunnleggende økonomiske drivkreftene som hele tiden justerer og kalibrerer globaliseringen i næringslivets praktiske hverdag, vil med stor sannsynlighet også gjøre seg gjeldende med minst like stor kraft etter koronakrisen.
Teknologi: Etter utbruddet av koronakrisen har en hel verden vært vitne til en kraftig vekst i digital kommunikasjon, videomøter og e-handel. Dessuten er det bevist at hverken roboter eller intelligente algoritmer så lett kan settes ut av spill, i hvert fall ikke av en koronapandemi. Dermed har vi også lært at noen viktige reiser og fysiske møter, som koronarestriksjoner umuliggjør, faktisk kan gjennomføres på andre og langt billigere måter enn tidligere. Paradoksalt nok kan vi av tilsvarende grunn komme til å oppleve at den neste impulsen til økt globalisering, gjennom en kombinasjon av økt automatisering av tjenester, telepresence og digitale plattformer for e-handel mellom bedrifter, kan bli en av koronakrisens konsekvenser.
Politikk: Den store usikkerhetsfaktoren er politisk, og det er her risikoen for en ytterligere ødeleggende demontering av globaliseringens spilleregler vil bli avgjort. Hvis perioden med koronarestriksjoner på økonomisk aktivitet blir langvarig, og det økonomiske tilbakeslaget resulterer i vedvarende massearbeidsledighet, er også risikoen for et alvorlig tilbakefall til økonomisk nasjonalisme og ødeleggende internasjonale konflikter overhengende stor. Siden det er urealistisk å tenke seg at den liberale verdensorden kan gjenskapes og forsterkes på noen annen måte enn gjennom Vestens ledelse, vil også enkelthendelser som presidentvalget i USA, den endelige Brexit-løsningen, samt EUs og eurosonens samhold kunne få stor betydning for globaliseringens fremtid. På den annen side er det liten grunn til å tro at økt vektlegging av beredskapshensyn knyttet til viktige medisiner og legemidler vil få noen vesentlig begrensende innvirkning på fremtidens globalisering.
Koronakrisen rammer så bredt, så dypt og så synkront at ingen enkeltland, heller ikke USA og Kina, har noen som helst realistisk sjanse til å mestre krisen alene. Vi kan bare lykkes gjennom internasjonalt samarbeid tuftet på åpenhet og like spilleregler for alle, uansett om det gjelder handel og investeringer, eller helse- eller klimautfordringer.
Globaliseringen kan vanskelig reverseres, men den kan forbedres.
Teksten er publisert i Civita-notatet Hva skjer etter koronakrisen?, som kan leses i sin helhet her:
Relatert
Skatt handler ikke bare om omfordeling
Skepsisen mot Nord-Norgebanen handler om øyne som kan se
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
