Ideer

På randen av sivilisasjonssammenbrudd

Science fiction har alltid vært en yndet sjanger for dystopier og verdenssmerte. I dette essayet i Minerva gjør Bård Larsen et dypdykk i klima- og sci-fi-litteraturen.

Bård Larsen

Publisert: 14. mai 2020

Tenk på universet, intet mindre: Hva er det mest skremmende? At det kan finnes andre intelligente sivilisasjoner der ute? Eller er det kanskje muligheten for at vi er mutters alene i det ubegripelig store kosmos? Dette er spørsmål som har opptatt, ikke bare astronomer, men filosofer, teologer og menigmann i flere hundre år.

En av de virkelig store heltene i astronomien er amerikanske Carl Sagan. Mannen som entusiastisk forklarte oss universets mysterier, om «millions and billions of stars …» i TV-serien Cosmos på åttitallet. Sagan var overbevist om at universet vrimler av sivilisasjoner. Dette av matematisk nødvendighet, gitt de mange milliarder planeter som finnes der ute. Sagan var også begeistret tilhenger av å lytte etter dem og opprette kontakt med dem.

Mange astronomer deler Sagans syn, mens andre er mer reserverte. For eksempel mente Stephen Hawkins at det var galskap å sende signaler ut i kosmos, fordi de kunne fanges opp av sivilisasjoner som var så teknologisk overlegne at de kunne reise intergalaktisk. En så overlegen sivilisasjon ville kunne betrakte mennesket som insekter og jorda som en energikilde og behandle oss deretter, mente Hawkins. Vi har vel alle sett Independence Day? War of the Worlds?

Avanserte sivilisasjoner går under

Men selv de mest ivrige planetsøkere møter på problemer når de skal forklare det som kalles Fermis paradoks – i korthet, motsigelsen mellom et kosmos fult av liv og det totale fraværet av kontakt. Hvorfor hører vi ikke fra dem? Selvsagt finnes det hypoteser for det også. En av dem er at avanserte sivilisasjoner har endt opp som drevet av maskiner og datamaskiner, av kompakt fornuft uten verken behov eller lyst til å reise.

Ingen teorier heller så mye malurt i begeret som dem om sivilisasjonskollaps. Energikrevende avanserte sivilisasjoner er dømt til å gå til grunne fordi de ikke er bærekraftige. Det er altså snakk om tid. Man rekker ikke å utvikle den nødvendige teknologien for romreiser og god nok kommunikasjon før herligheten bryter sammen under overbefolkning, uttømming av ressurser og miljøkatastrofe. Close, but no sigar, altså.

Hvis det stemmer, er det heller ikke gode nyheter for oss. Men det er godt stoff for science-fiction-litteraturen.

Science fiction har alltid vært en yndet sjanger for dystopier og verdenssmerte. Mange mener at Mary Shelleys Frankenstein er den første i sitt slag. Moralen hos Shelley var at vi ikke skal tukle med skaperverket. Mellom linjene et oppgjør med det Shelley og andre romantikere mente var opplysningstidens teknologiske hybris og sjelløshet. Jules Vernes’ romaner var derimot rene leksjoner i positivisme og vitenskapsoptimisme. Mange har fulgt i hans spor.

Dystopiske historier blir gjerne lest i tider der folk føler på usikkerhet og tapt fremtidstro. Etter verdenskrigen skulle atombomben nære flust av fortellinger om menneskehetens undergang. Særlig On The Beach av Neville Shute og Alas, Babylon av Pat Frank blir husket, og de trykkes stadig opp i nye opplag.

Klimalitteratur

Det som skremmer nå om dagen, er klima og global oppvarming. Derfor flommer det over av klimalitteratur, godt fulgt opp av filmindustrien. Som subsjanger har slike fremtidsfortellinger fått et eget navn, Climate Fiction (Cli-fi), et utrykk som ble myntet av New York Times i 2013.

Vi har fått Hollywoodperler som fornøyelige The Day After Tomorrow, som på ingen måte er politisk, men heller fråtser i popkornundergang. Den langt mer subtile og intelligente Interstellar foregår i en verden hjemsøkt av dramatiske værendringer og matmangel og om jakten på nye beboelige planeter.

Mye av den postapokalyptiske litteraturen bruker undergang og sivilisasjonssammenbrudd som fortellergrep, både for å lage spenning og mørke historier som alltid har interessert oss, men også for å si noe om menneskenaturen. For hva skjer med oss når det sivilisatoriske rammeverker rundt oss forsvinner? En moderne klassiker i så måte er Cormac McCarthys The Road, en bekmørk fortelling om en far og en sønn som vandrer mot havet i et steindødt landskap etter en ikke navngitt naturkatastrofe. The Road er skrevet i Hobbes ånd, og moralen er relativt trøstesløs: Det gode i mennesket er sosialt og systemisk innrettet. Når ingen lenger har kontroll, slippes dyret løs i oss. I The Road forfaller menneskeheten bokstavelig talt til menneskeetere. McCarthy har egentlig ikke så mye nytt å fortelle, han gjør det bare så mye bedre enn de fleste.

John Christophers Fluenes Herre-aktige Death of Grass fra 1956 er også verd å lese. Den er om kultiverte middelklassefolk som tyr til beinhardt barbari i kamp for å overleve i et atombombet Storbritannia. Den er nå å finne i Penguins Modern Classic-serie. Det samme er Christophers storslagne The World in Winter (1962), der England blir ubeboelig etter en ny istid.

J.G. Ballards The Drowned World fra 1962 regnes som et av de første skjønnlitterærere verkene om klimaendring. Her har polarisen smeltet og lagt mye av den nordlige halvkule under vann. Men også Ballard bruker romanen til å utforske de ubevisste impulsene fra menneskehetens overlevende. Moralen som holdt samfunnet sammen går i oppløsning, sivilisasjonen opphører. Hos Ballard finnes det derimot en mer økologisk-filosofisk profil, et budskap om at menneskeheten bare kan overleve hvis den lærer seg å leve mer etter naturens betingelser.

En sjanger for nerder?

For mange fremstår sci-fi som noe obskurt og utilgjengelig, som en sjanger for nerder, kanskje også sett på som kiosklitteratur. Et utfall av fikse ideer og kunnskapsløshet som har ført til at altfor mange har gått glipp av litterære storkanoner som Artur C. Clarke, Isaac Asimov og Iain Banks, Ray Bradbury og Ursula K. Le Guin.

En del beror på at folk ikke alltid forstår hvor mangfoldig sjangeren er – eller ikke forstår hva som vitterlig er science fiction. Antagelig har langt de fleste faktisk lest en sci-fi-roman uten å være klar over det. Forfattere som Margret Atwood, Toni Morrison, George Orwell, Aldous Huxley og Mikhael Bulgakov har alle skrevet sci-fi.

Det finnes åpenbart et enormt utvalg av litteratur som bekrefter sci-fi-klisjeene, altså det vi ofte forbinder med sci-fi: såkalt romopera og intergalaktisk krigføring (Star Wars, Star Trek), som ofte egentlig er fantasy-historier som foregår i verdensrommet. Utvalget av såkalt hard-science er også rikt, der forfatteren mesker seg i teknologiens uendelige muligheter, gjerne skrevet av naturvitere og dataprogrammerere som kan mye om EDB, men der det ofte skorter på litterært og menneskelig vidd.

For svært mange sci-fi forfattere er sjangeren en mulighet til å fortelle en historie uten å være bundet av den klassiske romanens verdslige begrensninger. Historiene behøver ikke å være logisk stringente. Mulighetene for metablikk er nær sagt uendelige.

Britiske NK Jemisin’s Broken Earth-trilogi, som har vunnet den gjeve sci-fi-prisen Hugo flere ganger, blir ofte omtalt som klimafiksjon. Selv har har hun uttalt at klima og sammenbrudd er viktige fortellergrep, men at for henne er kritikk av grådighetskapitalisme og misogyni langt viktigere. Jemisin er slett ikke alene om å skrive radikal kapitalismekritikk forkledd som fantasy eller sci-fi. Men igjen er det sjangerens muligheter som åpner for grandiose og uprøvde ideer om alternative samfunnsordener, løsrevet fra virkelighetens begrensninger og erfaringer.

Kapitalismekritikk

Kongen av klimafiksjon er utvilsomt amerikaneren Kim Stanley Robinson. Det er veldig mye godt å si om Robinson. For den jevne Minerva-leser kan muligens Robinsons politiske sympatier være en litt høy terskel, men fortvil ikke. Robinson er en venstrevridd antikommunistisk kapitalismekritiker, men også en pragmatisk teknologioptimist, breddfull av ideer, humor og spektakulære litterære tablåer.

Robinson skriver ikke dystopier, men om muligheter når utgangspunktet tilsynelatende er som dystrest. Det er ingen som helst tvil om miljøengasjementet hans, men der mange av medforfatterne hans dyrker elendigheten og resignasjon, er bøkene til Robinson preget av en tro på menneskets evne til å overleve og finne løsninger.

I mesterverket, den tre bind tunge Mars-trilogien, gjør han det grep å flytte alt som kan krype og gå av miljøutfordringer og politisk uenighet til Mars. Her begynner mennesker med blanke ark etter at jorden er i ferd med å bukke under. Men de sliter med de samme filosofiske, etiske og ideologiske konfliktene som her nede. Mars-trilogien har et tidsspenn på tusen år og 2500 sider. Underveis får vi storkonflikt mellom dypøkologer, økoterrorister (du skal ikke tukle med skaperverket), teknologioptimister og kapitalistiske miljøsvin. Hovedkonflikten står mellom de som vil skape atmosfære (terraforme) på Mars og de som mener at menneskeheten ikke har rett til å endre på en planet som ikke er vår og som har sitt eget livsløp. Hva slags økonomi marsboerne skal ha, er selvsagt også et tema. Bytteøkonomi, kommunisme, kapitalisme, sosialdemokrati?

Robinson er bare glimtvis moralist, for det meste er det opp til oss som lesere å avgjøre hva som er verd å ta med seg av lærdom. Først og fremst er Mars-trilogien skrevet av en forfatter som tar sjangeren sin på alvor. Han benytter hele registeret av muligheter sci-fi kan gi.

I New York 2140 (fra 2017) gjentar på sett og vis Robinson mye av essensen fra Mars-trilogien. Her er handlingen lagt til et klimakatastrofalt Manhattan, som i likhet med hele det kystnære USA er lagt under vann. Selv om bakteppet er trist nok, er New York 2140 en forunderlig optimistisk og behagelig historie. New Yorkerne finner alltid en løsning. De hjelper hverandre, finner ut av ting, i eller utenfor loven. Om man ikke kan bo på bakken, så er det jo gode muligheter for å bo i høyden. Kapitalismekritikken kommer klart frem, tydeligst gjennom kyniske boligspekulanter. Robinsons beskrivelser av New Yorks landemerker lagt under vann er merkelig lesing, men ikke nødvendigvis uhyggelig. Det er helt åpenbart at Robinson ikke vil skremme leseren til handling, men heller vise oss at om disse menneskene under slike kår kan løse sine problemer, så burde vi også kunne gjøre det.

Nyere cli-fi

Noe av det skitneste og mest deprimerende som er utgitt på lenge, er britiske Ben Smiths Doggerland fra 2019. Smith er selv klimaaktivist og jobber på Universitetet i Plymouth med klimalitteratur som forskingsfelt. Doggerland må altså sies å være kvalifisert cli-fi. Handlingen utspiller seg i sin helhet ute i postapokalyptiske oversvømte våtmarker, i en gedigen vindmøllepark. Her forsøker romanens to protagonister å vedlikeholde vindmøllene uten å komme noen vei, forfallet ser ut til å være uunngåelig, reservedelene tar slutt. Livet blant vindmøllene er vått, magert, oljete, venneløst og bikkjekaldt. Doggerland er utvilsomt ment som en metafor på våre dagers miljøpolitikk, men oppbyggelig kan den neppe beskrives som. Doggerland blir sammenlignet med Beckett, og det rimer nok ganske godt, for boka er kjedelig på grensen til det smertefulle. Fra Smiths side er det antagelig helt bevisst, for paradoksalt nok er Doggerland i all sin monotoni en bok det er vanskelig å glemme.

Da er Steve Eriksons Rejoice – a knife in the heart fra 2018 langt mer oppbyggelig – men med en hake. Om ikke budskapet er totalitært, så er i alle fall løsningen på klimakrisen totalitær. I Eriksons roman har en fremmed über-sivilisasjon tatt kontroll over jorda fordi vi (og moderniteten) har spilt kortene våre feil. En slags virtuell intelligens har lenge betraktet hvordan vi driver rovdrift på økosystemet. Ifølge dem har ikke mennesket forstått at vi ikke er unike i det holistiske universet. Vi har visst glemt at vi er som basiller å regne i det store kosmos. De gir oss valget mellom utslettelse eller å endre adferd. Som hjelp på veien blir vi mer eller mindre fratatt den frie vilje og evnen til å utøve vold og makt mot andre. Naturen blir utrustet med egne forsvarsmekanismer. Boka til Erikson er fornøyelig og smart lesing, men det fremstår mindre sikkert om forfatteren tøyer fantasiens grense eller svermer for den mer outrerte delen av miljøbevegelsen som ikke er fremmed for opplyste enevelde til å redde kloden.

Som motvekt til Rejoice kan Bjørn Vatnes Nullingen av Paul Abel anbefales. Den er en fremtidsfabel om Norge over randen av klimatisk og økologisk sammenbrudd. Det er innført økodiktatur som skal redde verden og skape en ny menneskehet ved hjelp av hjerneimplantater som kobler borgerne sammen til et eneste stort nettverk, den såkalte «sjalken». Ideologien er en slags organisk økokommunistisk panteisme. Vatne er opplagt bekymret for klimakrise og forbrukersamfunn, men også opptatt av mennesket som enestående skapninger. Kanskje tar menneskeheten kål på seg selv og kloden vi lever på, men hvis alternativet er en orwelliansk totalitær politistat der vi verken har frihet eller evne til å tenke, så vil Abel heller ta sjansen på å gå til grunne.

Det er altså nok å ta av i den store bunken av klimafiksjon. Sjangerens fremste styrke er at leseren (i likhet med forfatteren) er så mye mer fristilt fra det prosaiske og konkrete, eller for den saks skyld erfarte, enn i den jordtunge, middelklasseorienterte hverdagslitteraturen. Det etterlyses titt og ofte mer politisk litteratur her hjemme. Heldigvis er det ikke så mange forfattere som hører etter, for reinspikka politisk litteratur blir som regel platt og overstyrt. I science fiction råder kaos, frihet og uendelige muligheter i all sin distanse, og det politiske smetter inn i stoffet på måter som langt oftere bare er som forfriskende tankeprosjekter.

Det er som den amerikanske science fiction-guden Robert Heinlein skrev om en av sine karakterer i Stranger in a Strange Land: «Han har den arrogante ydmykheten til en mann som har lært så mye at han er klar over sin egen uvitenhet.»

Hvem vet? Kanskje vi er smarte nok til å overleve så lenge at vi kan reise intergalaktisk?

Essayet var publisert i Minerva 9. mai 2020.

Publisert: 14. mai 2020