Et forsvar for det norske skattesystemet
Solide private eiere er et stort pluss for Norge. De betaler store mengder skatt, de skaper arbeidsplasser, og jeg håper at de er der når vi skal «leve av noe etter oljen». Mathilde Fasting i Minerva.
Publisert: 21. desember 2019
Skattesystemet i Norge hviler på fornuftige prinsipper om et bredt skattegrunnlag og likhet i skatt mellom lønnsinntekter og kapitalinntekter. Skattereformen i 1992 var første skritt på veien til å få til dette, det andre skrittet ble tatt i forbindelse med reformen i 2006. Takket være fremsynte og kompromissvillige politikere har vi et svært godt fungerende skattesystem i Norge i dag. Unntaket er den særnorske formuesskatten, som det fortsatt er uenighet om.
Også skattesatsene kan det være uenighet om. Men flertallet på Stortinget har valgt satser for selskapsskatt og for uttak av kapital etter en vurdering av skattesatsene i land det er naturlig å sammenligne oss med. Det har tatt hensyn til norsk konkurranseevne.
Fritaksmetoden, som Dagens Næringsliv skrev om lørdag 14.12., er helt sentral i det skattesystemet som ble etablert i 2006. Den er på en måte sentralnervesystemet, som skal bidra til best mulig bruk av kapital og forhindre dobbeltbeskatning ved salg av aksjer. Metoden erstattet det tidligere RISK-systemet fra 1992, som var EØS-stridig.
Alle aksjeselskaper beskattes fullt ut med selskapsskatt når de tjener penger. Eies aksjeselskapet av et annet aksjeselskap, dvs. et holdingselskap, kan overskudd og gevinster overføres til dette selskapet uten at det betales skatt en gang til. Men dersom eieren tar ut penger av selskapet, må det betales skatt.
Begrunnelsen for å innføre en denne metoden, var et ønske om å bidra til verdiskaping og arbeidsplasser ved at kapital i størst mulig grad investeres og reinvesteres i næringsvirksomhet, fremfor å bli tatt ut og brukt privat eller satt i banken. Skal vi ha noe å leve av i fremtiden, må vi ha private eiere og investorer som investerer penger, tar risiko og skaper arbeidsplasser.
Skattereformen fra 2006 innførte ikke bare fritaksmetoden, men også utbytteskatt. Inntektene som staten fikk fra denne skatten, var null i 2005. I 2020 er den beregnet til over 20 milliarder kroner.
Det er ikke riktig, slik mange fremstiller det, at «de rikeste» kan unnlate å betale skatt. Skattebidraget fra norske eiere består av inntektsskatt, utbytte- og kapitalskatt, selskapsskatt fra aksjeselskapene de eier og formuesskatt.
Det totale skattebidraget fra de med 100 millioner kroner eller mer i ligningsformue er over 109 ganger større enn det gjennomsnittlige skattebidraget for alle skatteytere i Norge. For de som har ligningsformue mellom 50 og 100 millioner kroner, er bidraget 34 ganger større.
Enkelte mener nå at den egentlige ulikheten er høyere enn den målte ulikheten, fordi inntektene i holdingsselskapene ikke fremkommer i inntektsstatistikken som brukes når Gini-koeffisienten beregnes.
Men dersom det skal legges det til grunn at aksjonær og aksjeselskap er knyttet sammen og ikke lenger skal sees separat, får det også andre konsekvenser. Da må både inntekter og tap i selskapene tas med i eiernes inntekt. De som starter eller investerer i eksisterende næringsvirksomhet, risikerer å tape penger.
Etter 2006 finnes det ikke noe som heter skattefrie utbytter, selv om flere har forsøkt å fremstille det slik. Skjermingsrenten sørger for at den avkastningen, eller renten, det er mulig å få på en risikofri bankkonto, ikke får en ekstrabeskatning. I dag er denne renten 0,8 prosent. Det sier seg selv at det ikke er spesielt lurt for en investor å ha pengene på en bankkonto i lengden. I flere oppslag, blant annet i DN, forklares ikke dette, og det fremstilles som om dette bare er en stor «unndragelse» av skatt.
Enkelte sauser også utbytter og uttak av innskutt, beskattet egenkapital sammen i debattene. Noen veldig få mennesker har så mye innskutt egenkapital i selskapene sine, at de kan tære på og ta ut denne kapitalen skattefritt, men dette er altså i utgangspunktet beskattede midler som er skutt inn som egenkapital. Og dette går ikke i det uendelige, for noe bundet egenkapital må selskaper ha.
Enda et forhold som blandes inn, er aksjeselskapers kjøp av eiendeler som benyttes av eierne. Til det er det følgende å si: Å ha firmabil er ikke skattemessig gunstig; fordelen som brukeren har, beskattes hardt. Det samme gjelder privat bruk av firmaboliger. Det å eie boligen privat er mye lurere. Det er tross alt ikke vanlig å ha privatfly eller private yachter i Norge, men prøver eieren å misbruke dette til eget privat bruk, blir det gjennomskjæring og skatt.
Det er to måter å se veksten i investert kapital i holdingselskaper på: Den ene er å si at ulikheten er større enn vi trodde; den andre er å si at Norge går godt, at arbeidsledigheten er lav, at det investeres penger i privat næringsliv og i nye bedrifter, og at det bidrar til å holde ulikheten lavere enn den ellers ville vært
Det er tydelig at de som nå er i harnisk over at inntekter samles i holdingsselskaper, aldri har opplevd nedgangstider, tap og stor arbeidsledighet. Finanskrisen merket vi knapt i Norge, fordi vi har verdens beste statsfinanser. Selv ikke oljeprisfallet og problemene for bedrifter på Vestlandet gjorde inntrykk i de politiske debattene.
Solide private eiere er et stort pluss for Norge. De betaler store mengder skatt, de skaper arbeidsplasser, og jeg håper at de er der når vi skal «leve av noe etter oljen». Veien over Kjølen er dessverre kort for mange.
Innlegget var publisert i Minerva 20. desember 2019.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
