Innvandring

Au pairer bør bli arbeidsinnvandrere

Dersom au pairen ses på som det hun eller han egentlig er, en arbeidsinnvandrer, er det enklere å definere arbeidsforholdet. Det vil både au pairen og familien tjene på.

Mathilde Fasting

Publisert: 13. juni 2019

Au pair-ordningen er på nytt oppe til diskusjon, 30 år etter at den ble etablert. I sentrum er justisminister Jøran Kallmyr, som har hatt en au pair boende i påvente av arbeidstillatelse etter et bytte av familie. I dag ble det kjent at utlendingsdirektoratet (UDI) har opphevet vedtaket om Kallmyrs au pair, og at hun får komme tilbake til Norge.

DNs leder tirsdag 4. juni vil avskaffe ordningen, men har ikke forslag til hva som gjøres i stedet. Jeg kjenner ikke detaljene i denne saken, men mener at en au pair som bytter familie i løpet av den lovlige perioden i Norge automatisk bør få arbeidstillatelsen sin overført til den nye familien. Au pairen har ingen muligheter til annet husvære og inntekt i en venteperiode.

Når det er sagt, har jeg tidligere argumentert for at au pairer bør bli arbeidsinnvandrere.

En au pair-jobb i Norge er for mange en billett til å kunne sende penger hjem og ha jobb i et land der arbeidsforholdene stort sett er bra. Ni av ti au pairer kommer i dag fra Filippinene, og de kommer hit for å tjene penger, ikke for kulturutveksling. De er i praksis arbeidsinnvandrere. Det ville vært bedre både for dem og for oss om vi så på dem og behandlet dem som arbeidsinnvandrere.

Au pair betyr på likefot. Å være au pair betyr å arbeide i en privat familie i et fremmed land. Ungdom mellom 17 og 30 år som ønsker å bedre sine språkkunnskaper og få bedre kjennskap til landets kultur og andre forhold, kan søke au pair-jobber. Ordningen er derfor bygd på en forutsetning om at arbeidet skal utføres i en familiesammenheng, slik at den som arbeider som au pair, kommer i tilnærmet samme stilling som en datter eller sønn i vertsfamilien. Norsk ungdom kan arbeide som au pair i et annet land, og ungdom fra et annet land kan arbeide som au pair her i landet.

Dagens au pairer passer barn, gjør husarbeid og vasker. De er gjerne en kombinasjon av en dagmamma og en hushjelp. En au pair får månedslønn, kost og losji og dekning av reise til hjemlandet, og er skattepliktig både for lønn og for kost og losji. Det betyr at au pairen allerede er i et norsk arbeidsforhold. De kan arbeide opp til 30 timer i uken, og ikke mer enn fem timer per dag.

Å være «på likefot» høres i utgangspunktet flott ut. Men det at man blir avhengig av vertsfamilien, for bosted, kost og arbeid, har også problematiske sider. Vil man for eksempel vekk fra denne familien, må man dra tilbake til hjemlandet. En vanlig arbeidstaker kan i stedet bytte arbeidsplass. Det er dette Kallmyr-saken dreier seg om.

Au pair-ordningen er i praksis tidsavgrenset arbeidsmigrasjon. For au pairen er det klart at motivasjonen som oftest ikke er kulturutveksling, men muligheten til å tjene penger. For familien er det samtidig klart at alternativet er dagmamma, barnehage eller vaskehjelp, altså et arbeidsforhold. Likevel er Regjeringen mot å gjøre au pair-ordningen om til en ordning for ufaglært arbeidsinnvandring.

Etter min mening er det både bedre og mer realistisk å anerkjenne au pairen som en arbeidstaker som dekker et behov for hjelp mange familier har i hjemmet. Dersom au pair-ordningen anerkjennes som arbeidsmigrasjon, kan det legge grunnlag for bedre kontrakter, rimelige boforhold, arbeidstid og lønn, samtidig som det blir mulig for au pairen å finne seg en ny jobb, dersom arbeidsforholdet ikke fungerer.

Dersom au pairen ses på som det hun eller han egentlig er, en arbeidsinnvandrer, er det enklere å definere arbeidsforholdet. Det vil både au pairen og familien tjene på.

Artikkelen er publisert hos Minerva 11.6.19.

Publisert: 20. mars 2023