Nattsvart visjon fra Manifest
Vi kan sikkert få bukt med en hel del uregelmessigheter både i arbeidslivet og på andre områder, hvis vi innfører strenge straffer og sanksjoner. Men det fører oss også mot et samfunn som mange nok vil si ligner mer på noe «nattsvart» enn de forholdene som preger norsk arbeidsliv i dag.
Publisert: 13. februar 2019
Leder i Manifest, Magnus Marsdal, kommenterer i Klassekampen 5. februar myndighetenes innsats mot arbeidslivskriminalitet, og min kronikk i DN 30. januar om dette. Marsdal tegner, ved anekdotisk bevisføring, et bilde av norsk arbeidsliv som deregulert og «nattsvart». Problemene skyldes angivelig en blanding av høyrepolitikk, arbeidsinnvandring og EØS-avtalen.
Ingen er uenig i at det finnes problemer i arbeidslivet, blant annet med arbeidslivskriminalitet. Det er også sannsynlig at høy arbeidsinnvandring kan øke risikoen for kriminalitet. Men vi hadde arbeidslivskriminalitet før vi fikk EØS-innvandring også, og vi hadde i perioder før dette minst like mye arbeidslivkriminalitet som vi har i dag, ifølge de få studiene som finnes. Og selv om «den nye arbeidsinnvandringen» har skapt noen problemer, har den også bidratt til en formidabel velstandsvekst for nordmenn, og sørget for at mange arbeidsinnvandrere har fått bedret sine livssjanser og levekår.
Det er også misvisende å skape inntrykk av at norsk arbeidsliv generelt har blitt deregulert som følge av «EUs markedsliberalistiske visjon». EØS-avtalen førte åpenbart til en ytre liberalisering av det norske arbeidsmarkedet i form av økt konkurranse utenfra. Men EØS-avtalen førte også til mer nasjonal styring og lovregulering i arbeidslivet, for eksempel ved at vi fikk allmenngjøringsinstituttet. Ved inngåelsen av avtalen implementerte Norge dessuten store mengder EU-regelverk for arbeidslivet, og dette ga på flere viktige områder arbeidstakerne sterkere rettigheter enn norsk lovgivning i utgangspunktet ga. I 2005 fastslo LO i en rapport at «det er vanskelig å påpeke negative konsekvenser for arbeidstakerrettigheter som direkte utslag av avtalen».
Marsdal mener høyresiden har «mislyktes» i arbeidet mot a-krim. Sannheten er at det er vanskelig å vite hvor godt regjeringen har lyktes med å bekjempe a-krim til nå. Av samme grunn som det er vanskelig å slå fast presist hvilket omfang problemene har, er det nok vanskelig å måle fremgang. Men i den nye regjeringsplattformen er ytterligere «styrket innsats» mot a-krim den tydeligste prioriteringen på arbeidslivsfeltet.
Jeg har reist spørsmålet om kampen mot arbeidslivskriminalitet i Norge fortjener plassen som det absolutt høyest prioriterte området innen arbeidsliv. Det er vanskelig å finne dokumentasjon for at problemet generelt er så stort som alle nå fremstiller det. En så stor innsats som regjeringen nå legger opp til, vil måtte gå utover andre viktige områder som Arbeidstilsynet har ansvaret for, samtidig som stadig nye reguleringer, økt kontroll og tilsyn også vil være en belastning for lovlydige bedrifter og menneskene som står bak disse.
Det siste ser ikke ut til å bekymre Marsdal. Men han illustrerer godt hvordan det er mulig å tenke seg at kampen mot a-krim kan drives for langt. Han vil, ironisk nok, etter å ha karakterisert hele EU-prosjektet som en naiv «markedsliberalistisk visjon», lære av EU! Marsdal er nemlig begeistret for de nye personvernreglene (GDPR), fordi disse viser at det ikke er «måte på hva man kan tvinge virksomheter til å etterleve bare bøtene er høye nok». «Innfør tvangsmulkt for alle små og større brudd på bestemmelser», skriver han entusiastisk.
Marsdal vil også at medlemmer i selskapenes styrer skal holdes personlig ansvarlig for disse bøtene. Det er temmelig uklart hva han her egentlig tar til orde for. Det personlige styreansvaret er allerede i dag høyst reelt, og kan medføre erstatningskrav, men da må det være utvist uaktsomhet.
Vi kan sikkert få bukt med en hel del uregelmessigheter både i arbeidslivet og på andre områder, hvis vi innfører strenge straffer og sanksjoner selv for det minste regelbrudd, og holder mennesker økonomisk ansvarlig uten hensyn til utvist skyld. Men det fører oss også mot et samfunn som mange nok vil si ligner mer på noe «nattsvart» enn de forholdene som preger norsk arbeidsliv i dag.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 11.2.19.