Uklårt om brexit og Noreg 1994
Jan Erik Grindheim svarer Svein Gjerdåker.
Publisert: 27. januar 2019
Bladstyrar Svein Gjerdåker hadde ein flott leiar i Dag og Tid i førre veke om det politiske kaoset i Storbritannia grunna ynsket deira om å forlate EU. Eg er heilt samd i konklusjonen han gav om at det beste av alle dårlege alternativ britane no har, er å ta opp spørsmålet om brexit i ei ny folkerøysting. Ei omrøysting om den avtala dei har fått med EU. Slik me gjorde det i Noreg i 1994. Men Gjerdåker er uklår på to punkt.
Det fyrste er om folkerøystinga i Noreg i 1994. Her seier han at nei-sida meinte eit fleirtal for innmelding i EU «måtte vera stort nok for at eit nei-mindretal på Stortinget skulle røysta ja». Nei-sida hadde sterke meiningar om dette, ja, det er heilt rett, men deira krav var at det måtte bli eit fleirtal i fleirtalet av fylka for at eit fleirtal på Stortinget skulle akseptere eit medlemskap. Det var aldri slik at «eit nei-mindretal på Stortinget skulle røysta ja til ei så stor suverenitetsavståing». Røysta dei nei, røysta dei nei. Ingen vart tvinga til å røysta ja.
Det andre punktet er i spørsmålet om Nord-Irland og grensa til Irland. Her skriv Gjerdåker at det verkar nesten umogleg «å få til ei fornuftig løysing på grensespørsmålet mellom Nord-Irland og Irland». Hadde det vore so vel at det var slik fatt, hadde ei løysing vore lett å finne. Men dette handlar ikkje om ei grense mellom Nord-Irland og Irland, men mellom Storbritannia og Irland og mellom Storbritannia og EU. Nord-Irland er britisk territorium og ein del av den britiske statens suverenitetsområde. Same kva løysing britane får med EU om dei dreg seg ut, vil den gamle konflikten mellom Irland og Storbritannia om desse provinsane lett kunne blusse opp igjen. Difor er det viktig å forstå kven denne grensa skil av folk og land.
Innlegget er publisert i Dag og tid 25.1.19.