Trumpismen er identitetspolitikk i blåkopi
La oss aldri akseptere identitetspolitikkens prinsipper til i Norge. Det er gift for et hvert samfunn.
Publisert: 14. juli 2018
Den amerikanske venstresiden har i lengre tid bedrevet det som blir karakterisert som identitetspolitikk. Denne politikken blir forstått som å fremme interessene til bestemte grupper, som oftest basert på etnisitet, religion, seksuell legning eller lignende.
I visse tilfeller kan identitetspolitikken være viktig og ha mye for seg, for eksempel homobevegelsens kamp for å også få inngå ekteskap og få adoptere på lik linje med heterofile par. Det samme kan også sies om borgerrettighetsbevegelsens kamp for å gi afroamerikanere politiske og sivile rettigheter på 60-tallet.
Men det er flere vesentlige forskjeller på den «moderne identitetspolitikken» og tidligere identitetspolitiske kamper.
Den første er at de aller fleste, om ikke alle, vestlige nasjoner, har fjernet direkte diskriminering mot klart definerte og bestemte grupper i lovverket. Dette betyr ikke at det ikke kan finnes indirekte diskriminering som en konsekvens av håndhevingen av lovverket, for eksempel at svarte amerikanere blir forskjellsbehandlet sammenlignet med hvite amerikanere i det amerikanske rettssystemet – som Jan Arild Snoen skrev om Minerva i 2014.
Et annet problem med den «moderne» identitetspolitiske kampen, til forskjell fra tidligere, er at det er en kamp mot ikke bare indirekte, men også «selvoppfattet» diskriminering i samfunnet, i motsetning til direkte diskriminering i lovverket. Problemet med denne kampen er at det er helt umulig å bli enig om kampen er vunnet eller ikke, fordi den ofte ikke er konkret nok. Man kan også stille spørsmål om denne kampen i hele tatt kan vinnes, dersom målet er fullstendig likhet for alle definerte grupper i et samfunn?
Men hovedproblemet til den «moderne» identitetspolitikken er at man opererer med klart definerte og bestemte grupper. Selv om den «klassiske interessepolitikken» (i mangel av et bedre ord) mellom arbeid og kapital også bar preg av en form for gruppeidentitet, som for eksempel arbeiderklassen og lignende, var gruppeidentitet knyttet til din sosioøkonomiske status, og dermed flyktig og ubestemt i tid.
Dette betydde at selv om far og mor kunne defineres som arbeiderklasse, kunne både barna og foreldrene selv, endre gruppeidentitet i løpet av livet eller i løpet av generasjoner. Den moderne identitetspolitikken låser ikke bare individene fast inn i en bestemt gruppe gjennom livet, den kan også låse barna inn til en fast bestemt gruppe, gitt at gruppeidentiteten er etnisk eller religiøst basert.
Dette er gift for et samfunn.
Ikke bare svekker dette betydningen av overbyggende fellesidentiteter, på tvers av kjønn, etnisitet og religion, som amerikaner, europeer, nordmann eller bergenser, men den svekker også din individuelle identitet til fordel for din forhåndsdefinerte gruppeidentitet.
Det er helt avgjørende for et samfunn at man selv kan endre tilhørighet til «fellesskap» basert på individuelle preferanser og valg gjennom livet.
Min identitet som økonom, innflytter til Oslo, liberal Høyremann med stor interesse for «science fiction»-litteratur og så videre, er mye viktigere identitetsmarkør for meg, enn min «fødte» identitet som en hvit, heterofil, mann og murersønn fra Bergen. Førstnevnte identiteter er valgte og kan endres i løpet av livet, mens sistnevnte kan ikke endres og kan, til tider, være nærmest «fengslende».
I unge og umodne demokratier som Kenya, Nigeria, Malaysia, men også moderne demokratier som Belgia, som gikk 589 dager uten en regjering, stemmer velgerne i all hovedsak etter hvilken klan-identitet, etnisk eller religiøs gruppe man tilhører, og det er forventet at de folkevalgte politikerne favoriserer «sin gruppe» tilbake.
Derfor er det urovekkende at man ser tendenser til at amerikansk politikk beveger seg i samme retning. Det demokratiske partiet har allerede i lengre tid bygget strategiske velgerkoalisjoner basert på velgernes hudfarge, etniske gruppe, seksuelle orientering og så videre, hvor man deretter fordeler ressurser tilbake til de spesifikke velgergruppene eller kjemper for en velgergruppes spesifikke særinteresse, fremfor overordnede prinsipper basert på individuelle forskjeller.
Det republikanske partiet har riktignok gjort noe av det samme når det kommer til den evangelisk kristne velgergruppen, men ellers har man hatt en tradisjon for å forfekte en politikk basert på overordnede prinsipper og ideer som styringsmekanismer for samfunnet.
Men nå har identitetspolitikken for alvor også nådd det republikanske partiet.
Mange tolker valget av Donald Trump som en motreaksjon på den amerikanske venstresidens identitetspolitikk. Denne analysen har en del for seg, men reaksjonen på identitetspolitikken er snarere en kopiering av de samme ideene, fremfor en motreaksjon på selve politikken. Trumpismen er et altså speilbilde av identitetspolitikken til den amerikanske venstresiden. Forskjellen er at mens den amerikanske venstresiden forfekter interessene til de ulike minoritetsgruppene i USA, så forfekter Trump interessen til hvite amerikanere.
Å bygge en mur langs grensen til Mexico, å kaste ut de mange millioner ulovlige innvandrerne i USA, å sette opp tollsatsene på visse industrivarer for å få tilbake industrijobber til det amerikanske rustbeltet, handler indirekte om å redusere konkurransen og kostnader for de eksisterende innbyggerne i landet, hvor hvite amerikanere fortsatt er i en majoritet.
Hvorvidt denne politikken faktisk bedre ivaretar interessen til hvite amerikanere, spiller egentlig en mindre rolle. Hvite amerikanere strømmer allerede til det republikanske partiet, slik svarte amerikanere, latin-amerikaner, amerikanere av asiatisk herkomst og andre minoriteter har strømmet til det demokratiske partiet.
Et flertall av hvite amerikanere i alle aldre, kjønn og utdanningsnivå, bortsett fra hvite kvinner med college-utdanning, stemte på Donald Trump. Selv ett år etter at Trump ble valgt, har presidentens oppslutning blant hvite amerikanere fra den såkalte millennials-generasjonen – en velgergruppe som er svært viktig for demokratene – økt vesentlig. Stikk i strid med oppfatningene om en upopulær president blant yngre velgere her i Norge.
Den amerikanske venstresiden, og sikkert store deler av den politiske eliten i Norge også, vil nok mene at et eget parti som kjemper for interessene til hvite amerikanere, grenser til å være et nærmest rasistisk parti.
Men er det store forskjeller på politiske ordninger som «affirmative action», i betydningen positiv diskriminering basert på hudfarge og etnisitet, som lenge har blitt forfektet av den amerikanske venstresiden , og Trumps ønske om å redusere lønnskonkurransen til hvite amerikanere ved å deportere ulovlige innvandrere og stenge grensene for nye?
Den eneste forskjellen, som riktignok er ganske vesentlig, er at noen av gruppene som det demokratiske partiet kjemper for, har, historisk, vært utsatt for eksplisitt diskriminering i både det amerikanske lovverket og i samfunnet for øvrig. Den demokratiske venstresiden mener at det fortsatt eksisterer både strukturelle og implisitt rasisme («implicit bias») i det amerikanske samfunnet, noe som underbygger behovet for fortsatt positiv diskrimening basert på hudfarge.
Uavhengig av om det er grunnlag for slike tiltak eller ikke, skaper denne nye identitetspolitikken et stort sinne og frustrasjon blant hvite amerikanere. Ikke bare hos hvite sinte menn, men også blant kvinner, noe oppslutningen til Trump er et bevis på.
For selv om en høyere andel av både latin-amerikanske (19,4 prosent) og svarte amerikanske (19,4 prosent) husholdninger levde i fattigdom enn hvite husholdninger (8,8 prosent), var det flere fattige hvite amerikanere totalt sett ( 17,4 millioner) enn både svarte amerikanere (9,2 millioner) og latin-amerikanere (11,1 millioner) i 2016 (Side 12). Faktisk er det amerikanske husholdninger av asiatisk herkomst som har høyest medianinntekt blant amerikanere. De tre etniske gruppene med høyest inntekt, basert på median husholdningsinntekt, var også av asiatisk herkomst.
Samtidig viser statistikk at for eksempel svarte amerikanske menn, i stadig større grad enn før, har suksess i det amerikanske samfunnet. 57 prosent av svarte menn regnes som middelklasse og oppover, opp fra 38 prosent i 1960. Andelen fattige svarte menn har falt fra 41 prosent i 1960 til 18 posent i 2016. Dette er selvfølgelige fortsatt «dårligere statistikk» enn for hvite amerikanere, men inntrykket man ofte får i norske medier, er at det knapt har vært noen forbedringer for svarte amerikaneres vilkår de siste tiårene.
Når den amerikanske venstresiden snakker om hvite amerikaneres «fødte» privilegier og institusjonell rasisme i det amerikanske samfunnet, er det forståelig at svært mange hvite amerikanere, som verken føler seg eller faktisk er privilegerte, reagerer. Det er også forståelig at hvite amerikanere «kopierer» de politiske prinsippene og ideene som blir brukt av andre etniske minoriteter, når også de er i ferd med å bli en minoritet om noen tiår.
Hvorfor skal sorte og latin-amerikanske minoriteter ha moralsk rett til å kjempe for sine «gruppeinteresser», men ikke hvite amerikanere – selv når også de blir en minoritet i det amerikanske samfunnet?
Det er selvfølgelige en betydelig «moralsk-historisk» forskjell mellom å kjempe for sorte amerikaneres og hvite amerikaneres «gruppeinteresser», men ideene er likevel basert på de samme politiske prinsippene, hvor man kjemper for gruppens interesser fremfor individidet.
Det er uansett trist å se at det amerikanske samfunnet, inspirert av ideene fra den franske revolusjonen og den klassiske liberalismen, er på vei til å få en politisk kultur, som i større grad minner om halvutviklede demokratier, hvor din «fødte» gruppeidentitet er viktigere enn dine individuelle, selvvalgte identiteter og ideologiske preferanser.
La oss aldri akseptere identitetspolitikkens prinsipper til i Norge. Det er gift for et hvert samfunn.
Artikkelen er publisert hos Minerva 12.7.18.
Relatert
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
Alle veier fører til woke
Den instinktive fascisten Trump
