Vi må hjelpe fram flere elitegründere
Det er de selvforsterkende sammenhengene mellom kapitaltilgang, aksjelovgivning og aksjeopsjoner i nystartede selskaper som betyr aller mest for innovative gründere, skriver Lars Peder Nordbakken i Adresseavisen.
Publisert: 7. juni 2018
Hva skal til for at potensielle supergründere faktisk velger bort en sikker og høy lønnsinntekt, til fordel for å realisere sin gründeridé?
I et verdiskapingsperspektiv er det en gåte hvorfor det i Norge ikke er mer forskning og debatt rundt de næringspolitiske virkemidlene som er ment å støtte opp om gründere og innovativ verdiskaping.
Et stort antall indikasjoner, basert på internasjonal forskning, har over en årrekke gitt temmelig entydige signaler om at Norge har sakket akterut på det viktigste området for fremtidig verdiskaping i norsk økonomi: Oppstart av nye innovative bedrifter med et stort verdiskapende potensial. Mye tyder derfor på at vi har mistet noe vesentlig av syne.
La oss starte med et gjennomgående internasjonalt faktum: Det er typisk kun 2-4 prosent av alle oppstartbedrifter som er høypotensielle, med et stort verdiskapende potensial. Et vel av internasjonal entreprenørskapsforskning viser dessuten at det nettopp er fra slike nyskapende og ambisiøse oppstartbedrifter vi kan forvente de mest radikale innovasjonene, de som betyr mest for konkurransedynamikk og produktivitetsvekst i samfunnet i det lange løp.
Nyere studier fra Sverige og USA formidler et interessant bilde av hvem disse «elitegründerne» typisk er. De kommer gjerne fra en høyere stilling i en eksisterende stor virksomhet, kjennetegnet ved innovasjon, avansert teknologi og en sterk internasjonal orientering. Ofte kommer disse personene på sporet av banebrytende nye ideer, som av ulike grunner ikke lar seg realisere i den bedriften de er ansatt i. Spørsmålet er: Hva skal til for at slike potensielle supergründere faktisk velger bort en sikker og høy lønnsinntekt, til fordel for å realisere sin gründeridé, med all den usikkerheten det innebærer?
Innovative gründere opptrer aldri i et vakuum. De er helt avhengig av et økosystem rundt seg, bestående av aktører med komplementær kompetanse og ressurser som trengs for at ny kunnskap og innovasjoner skal forvandles til økonomisk verdiskaping. Slike økosystemer skapes av aktører som samspiller på frivillig basis, og kan umulig styres fra oven, av myndigheter og byråkrater som innvilger og tildeler ressurser. Dette høres kanskje selvsagt ut, men når man betrakter de politisk bestemte rammebetingelsene i Norge ser det ut til at det vesentligste ennå ikke er forstått.
Den mest avgjørende faktoren er naturligvis gründeren selv. Dernest kommer gründerteamet, det vil si de viktige nøkkelmedarbeiderne med utfyllende spisskompetanse. Hva skal til for å tiltrekke slike nøkkelressurser, som også typisk er ansatte i en større eksisterende virksomhet? Dernest kommer tilgangen til ekstern kapital i den avgjørende tidligfasen, og denne kapitalen må være av en helt spesiell type: den må ledsages av matchende kompetanse fra investoren, den må bygge på sterke insentiver og ekte engasjement fra investorens side for at gründeren skal lykkes.
Dersom spillereglene som danner rammebetingelsene for gründeren støtter opp under de nevnte suksessfaktorene, er det mye som tyder på at sjansene for et land til å lykkes mer systematisk med innovativt entreprenørskap øker betydelig.
De tre viktigste rammebetingelsene er alle generelle og markedskonforme:
1. En aksjelov som setter strenge betingelser for å selge seg ut av nystartede selskaper som ikke er børsnoterte, med en minimal bindingsperiode på for eksempel 2 år, slik som i USA. Dette gir gründeren og gründerteamet en helt avgjørende trygghet i en begrenset periode, slik at både gründerteamet og investor har tilstrekkelig ro rundt seg til å utvikle ideen frem til et punkt som gjør det mulig å bedømme om ideen er liv laga, og verd å satse videre på. Slik institusjonaliseres et solidarisk prestasjonsfellesskap mellom gründer og investor.
2. Tilstrekkelig attraktive aksjeopsjoner til gründeren og gründerteamet er den eneste realistiske måten å tilby kompensasjon for høy risiko og lav lønnsevne i første fase på. Slike ordninger gjør det derfor lettere for gründere og nøkkelmedarbeidere å ta sjansen på å delta i oppstartforsøket, og dermed gi avkall på både trygghet og høy inntekt i en eksisterende fast jobb.
3. Tilgang til privat ekstern kapital i tidligfase, fra et venturekapitalmiljø som besitter den kombinasjonen av kapital og kompetanse som passer best for det enkelte oppstartselskap. Denne kompetente kapitalen er det tydelig mangel på i Norge, av flere grunner. At skattesystemet både har favorisert investeringer i fast eiendom og diskriminert norske private eiere i forhold til utlendinger og staten er to velkjente grunner. At punkt 1 og 2 over ikke er på plass i Norge er to ytterligere årsaker til den sviktende tilgangen på venturekapital i tidlig fase.
Kapitaltilgangsutvalget, under ledelse av Aksel Mjøs, har nylig på en overbevisende måte tydeliggjort problemet med mangel på tidligfasekapital i Norge, og har dessuten foreslått å styrke det norske venturekapitalmarkedet gjennom en fond-i-fond modell, som ligner på noe Israel har hatt stor suksess med i mange år, og som Sverige gjennomførte i 2016.
Det store norske innovasjonsproblemet kan lettest sammenfattes med at ingen av de tre nevnte suksessfaktorene er på plass.
Det er problematisk, siden det nettopp er de selvforsterkende sammenhengene mellom kapitaltilgang, aksjelovgivning og aksjeopsjoner i nystartede selskaper som betyr aller mest for innovative gründere.
Når har det politiske Norge tenkt å ta tak i utfordringen?
Artikkelen er publisert i Adresseavisen 5.6.18.
Les også Civita-notat nr. 5 2016: Gi elitegründerne en sjanse av Lars Peder Nordbakken.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
