Ideer

Det er ikke rart at Arbeiderpartiet sliter når ingen forsvarer det moderne sosialdemokratiet

Arbeiderpartiene i Europa har blitt kritisert for å ha blitt for elitistiske og ha lite forståelse for arbeideres verdier. Samtidig er det kanskje grunn til å spørre om ledende sosialdemokrater har vært villige nok, eller om det har vært politisk mulig, å forsvare, formidle og forankre ideene de styrer etter.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 4. juni 2018

«Vi er alle sosialdemokrater», sa Einar Førde, som tok sitatet fra John Lyng.

Mange tenker nok at dette sitatet uttrykker konsensus om de norske (sosialdemokratiske) verdiene: velferdsstat, tillit og likhet.

Det er i høyden bare halve sannheten.

Mot slutten av 1970-tallet tok Arbeiderpartiet et oppgjør med gammel industripolitikk, som hadde stagnert og ikke var bærekraftig, og som dermed heller ikke var i arbeidsfolks interesse. LO deltok i utvalg som anbefalte avvikling av aktiv næringspolitikk.

Professor Ola Kvaløy ved Universitetet i Stavanger er inne på det samme i en kronikk i Dagens Næringsliv 4. mai: «Arbeiderpartiet har nemlig gjort som Einar Gerhardsen de siste 40 årene: Lyttet til samfunnsøkonomene. Fra dem har de fått vite at planøkonomiske virkemidler ikke fungerer etter hensikten.»

Einar Førde var også en av dem som lyttet til samfunnsøkonomene.

At han endret sitt mer planøkonomiske syn, kom frem da han i 1987 uttalte seg kritisk om politisk styrt lav rente: Det var «som å vedta at silda skal komme tilbake til Vestlandet». Oppgjøret med planøkonomi kom altså ikke utenfra gjennom markedsliberale krefter som Reagan, Thatcher, Willoch og alt annet vondt.

Det er velkjent at Gro Harlem Brundtland fortsatte dereguleringen av norsk økonomi da hun tok over etter Willoch. Dette fortsatte gjennom hele 1990-tallet og kulminerte med Stoltenberg I-regjeringens delprivatisering av Statoil. Jens Stoltenberg er uenig i sin selvbiografi, men det er likevel vanlig å tolke Stoltenbergs valgnederlag i 2001 som misnøye med den markedsliberale linjen, og at det rødgrønne prosjektet fra 2005 til 2013 lyktes fordi man la om kursen til venstre. Samtidig var Stoltenbergs premiss for det rødgrønne prosjektet ganske høyrevridd: Skattenivået skulle ikke økes fra 2004-nivå, og oppslutningen om Nato og EØS-avtalen skulle ligge fast, noe SV gikk med på.

Ser vi tilbake på norsk sosialdemokrati de siste 40 årene, er det mer meningsfullt å tolke utsagnet «Vi er alle sosialdemokrater» som en bred oppslutning om markedsøkonomien, EUs indre marked, NATO og en mer liberal og effektiv skatte- og næringspolitikk, som ledd i finansieringen og opprettholdelsen av en sterk velferdsstat.

Men det begynner å bli noen år siden Førde, Brundtland og Stoltenberg styrte det norske sosialdemokratiet.

Dagens arbeiderparti blir presset av Rødt, SV, radikale AUF-ere, LO-medlemmer i offentlig sektor og økt EØS-motstand. Det siste så vi til fulle under debatten om EUs energibyrå Acer.

Det er en stund siden Gerhardsen-epoken, da den typiske Ap-velgeren var en mann med jobb i privat sektor.

Det menes mye om Arbeiderpartiet i norsk offentlighet for tiden. Det er selvsagt legitimt å ha ulike syn på hvilken politisk linje Arbeiderpartiet bør legge seg på.

Det er likevel interessant at partiet i så liten grad forsvarer sosialdemokratiet i en moderne forståelse av begrepet. Det finnes unntak, som for eksempel stortingsrepresentantene Espen Barth Eide og Eigil Knutsen. Sistnevnte, som er representant for Hordaland Ap, har forsvart Acer og understreket hvor viktig EØS-avtalen er for norske arbeidsplasser.

Norge er en liten, åpen økonomi, og spesielt Vestlandet er avhengig av eksport, som EØS-avtalen legger grunnlag for.

Mangelen på moderne, markedsvennlige sosialdemokrater får likevel en del merkelige utslag. For eksempel får Mímir Kristjánsson, som kommer fra ytre venstre, mye oppmerksomhet for boken «Hva ville Gerhardsen gjort?», som professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo, Einar Lie, omtalte som «anakronistisk tullball» i Aftenposten nylig.

Arbeiderpartiene i Europa har den siste tiden blitt kritisert for å ha blitt for elitistiske og ha lite forståelse for arbeideres verdier. Samtidig er det kanskje grunn til å spørre om ledende sosialdemokrater har vært villige nok, eller om det har vært politisk mulig, å forsvare, formidle og forankre ideene de styrer etter.

Politisk er det vanskelig for Arbeiderpartiet å formidle at det ønsker å føre, er en markedsvennlig politikk. Det strider langt på vei mot den selvforståelsen mange i partiet har.

Dessuten handler politikk om å vise frem et tydelig alternativ til motparten.

Arbeiderpartiet har historisk lyktes relativt godt med å forankre ny og mer markedsvennlig politikk i eget parti. Men den felles forståelsen mellom partieliten og mange av partiets tradisjonelle velgere slår i dag sprekker.

Det kan tyde på at ledelsen i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har glemt at ledelse i et mer åpent og demokratisk samfunn ikke fungerer som en kommandolinje.

Trond Giskes svar på dette er «å lytte til grasrota», som er en slags variant av Frps «for folk flest». Det er ikke uklokt, men uten noe mer står det i fare for å ende opp som styringssvak populisme. Ledelsen bør, i tillegg til å lytte til grasrota, i større grad forsøke å formidle og forankre argumentene for EØS-avtalen, og forklare hvorfor vi har gått vekk fra såkalt aktiv næringspolitikk.

«Eliteproblemet» er langt fra noe kun Arbeiderpartiet sliter med. På akademiske seminarer, eller i andre mer EU-vennlige kretser, er det helt vanlig å påstå at folk flest ikke aner hva EØS-avtalen innebærer og betyr.

Påstandene er ikke usanne, men de er uheldige, dersom de legitimerer en form for elitestyre. Og det var jo på mange måter det som skjedde da folket sa nei til EU, samtidig som stortingsflertallet uansett hadde meldt oss inn i EØS.

Den moderne versjonen av påstanden om at «vi er alle sosialdemokrater» er ikke bare noe Arbeiderpartiet har eierskap til.

Den har på mange måter nesten blitt allemannseie og et omfattende dogme som kanskje best er illustrert med EØS-avtalen.

Dagens utfordring er at avtalen er for lite diskutert og dermed demokratisk forankret hos velgerne.

Det er ikke tvil om at avtalen fungerer og har tjent oss godt, men det bør ikke bli en hvilepute. Man må ikke glemme at ideene og prinsippene man styrer etter, stadig må debatteres og forandres for å bevares.

Det er nemlig alltid nok av dem som ønsker at alternative ideer skal bli mer avgjørende. Det ser vi i fremveksten av populisme både til høyre og venstre.

Innlegget er publisert i Bergens Tidende 1.6.18.

Publisert: 18. januar 2022