Pensjon

Publisert: 19. januar 2018

Hva er pensjon?

Pensjon er en rettighet til erstatning for inntekter ved pensjonsalder, en inntektssikring man har opparbeidet seg gjennom livet.

Man har flere muligheter til å få pensjon i Norge. Alle har rett på pensjon fra Folketrygden når de fyller 67 år. Det sikrer at alle mottar pensjon når de blir gamle.

Jobber man i privat sektor, får man privat tjenestepensjon i tillegg til Folketrygden, og eventuelt Avtalefestet pensjon, AFP. Bedriftene må ha pensjon i tråd med lov om obligatorisk tjenestepensjon.

I offentlig sektor får de ansatte offentlig tjenestepensjon i tillegg til Folketrygden. I tillegg kan den enkelte spare til pensjon selv ved å inngå avtale om individuell pensjonssparing (IPS).

Pensjonssystemet

Folketrygden ble vedtatt i 1967. Den gangen var pensjonsalderen 70 år, og forventet levetid ved fødsel ett år lenger enn pensjonsalderen. Da var ikke pensjonene en stor økonomisk utfordring. Men to viktige ting har skjedd: pensjonsalderen ble raskt satt til 67 år, og levealderen vår har økt kraftig.

Pensjonssystemet skal ideelt sett både oppfordre til å stå i arbeid, og det skal i seg selv være bærekraftig. Det vil si at hvordan pensjonene er finansiert, hvor lenge vi er pensjonister, og hva vi får utbetalt, er av stor betydning.

Det offentlige har i hovedsak et ytelsesbasert pensjonssystem. Privat sektor har et innskuddsbasert pensjonssystem. Det bidrar til at man sparer gjennom å jobbe, både ved å jobbe mer og ved å jobbe lenger. Garantipensjonen i Folketrygden fungerer som et sikkerhetsnett for alle. Den reguleres i takt med lønnsutviklingen, men blir også justert ned når gjennomsnittlig levealder øker.

Et pensjonssystem skal bidra til at hver enkelt har oversikt over hva han eller hun sparer til av pensjon, og at de ser sammenhengen mellom det å arbeide (spare), og hva man får i pensjon når man pensjonerer seg.

Pensjonsreformen

Hovedmålet med pensjonsreformen fra 2011 er at det skal lønne seg å jobbe lenger. Går man av tidlig og starter uttak tidlig, får man mindre å bruke hvert år. Går man av senere og utsetter uttaket, får man flere år med opptjening og færre år med pensjonsutbetaling, og dermed høyere årlig pensjon. Pensjonsreformen skal være innfaset når siste kull, det fra 1962, har avsluttet sitt uttak etter gammel ordning.

Pensjonsreformen innebærer en fleksibel pensjonsalder fra 62 år. Den fungerer slik i privat sektor at man kan velge å starte uttak av pensjon, forutsatt tilstrekkelig opptjening, fra 62 år, eller man kan utsette uttaket og få høyere årlig pensjon. Videre kan pensjonen tas ut samtidig som man fortsatt jobber uten at dette medfører avkortning. Dess lengre man jobber, dess mer får man utbetalt i pensjon. Mens man arbeider, opparbeider man seg rettigheter til pensjon.

De samme prinsipper skal også gradvis innfases for ansatte i offentlig sektor. I den gamle folketrygdmodellen kan man få full pensjon etter 40 år, og det var de 20 beste årene (da man tjente mest) som telte. I ny modell vil alle år i arbeid telle med helt til man fyller 75 år. Sen pensjonering gir mer utbetalt i året.

Pensjonsreformen innførte også levealderjustering. Det innebærer at pensjonene nedjusteres når levealderen i befolkningen går opp. Det betyr at flere vil velge å jobbe litt lengre, fordi de ellers vil få mindre pensjon. For hvert årskull øker tiden man må stå i jobb for å kompensere for levealderjusteringen med cirka en måned. Dersom mange velger å pensjonere seg senere, vil det både bidra til høyere arbeidsdeltakelse blant eldre og mer skatteinntekter. Modellen er nøytral. Dessuten, med flere år i arbeid, vil ny folketrygdmodell gi høyere opptjent pensjon.

Innskuddspensjon, ytelsespensjon og hybrider

De fleste i privat sektor har innskuddspensjoner. Det er også enkelte med ytelsespensjoner, og noen svært få med hybridordninger. Med en innskuddspensjon betaler bedriften penger inn til et fond, og det er fondets størrelse når man pensjonerer seg som bestemmer pensjonen. Den ansatte får opptjening for alle år i jobb, noe som gjør det mer lønnsomt å stå i jobb lenger.

I ytelsespensjonsordninger, som var mer vanlig tidligere, kunne den ansatte få full opptjening etter 30 år, og det kunne være mindre effekt på pensjonsnivået av å ha startet i ordningen som ung eller stå videre i jobb etter 67 år. Med innskuddspensjonsordninger i privat sektor har bedriften kontroll på fremtidig kostnadsnivå, og de ansatte har fleksibilitet ved at man selv påvirker utbetalingene avhengig av hvor lenge man arbeider. Det ble i 2018 foreslått å innføre egne individuelle pensjonskonto, hvor arbeidstakerne kan samle opptjening fra tidligere arbeidsgivere (pensjonskapitalbevis) inn i den aktive ordningen som arbeidstakeren er medlem av.

AFP-ordningen

I tillegg til tjenestepensjonsordningene har vi AFP-ordningen (Avtalefestet pensjon). AFP-ordningen for privat sektor er nøytral med hensyn til om man går av med pensjon frem til 70 år, og man kan kombinere uttak av AFP med arbeid. AFP-ordningen i privat sektor bidrar til større fleksibilitet og til at flere arbeider lenger. For å få privat AFP, må man oppfylle ulike kriterier, blant annet til arbeidstid i bedriften, og bedriften må ha AFP-ordning.

AFP-ordningen i offentlig sektor er fortsatt slik at den kommer til utbetaling mellom 62 og 67 år. Per i dag kan AFP i offentlig sektor ikke kombineres med annet arbeid, bortsett fra tilpasninger der man delvis tar ut pensjon og delvis jobber (deltid). Det er avtalt ny AFP for offentlig sektor for årskullene 1963 og senere.

Offentlig og privat

Med gjennomført pensjonsreform også i offentlig sektor, vil mange av de problemene som tidligere har oppstått som følge av ulike pensjonssystemer i offentlig og privat sektor være løst.

Forskjeller mellom pensjonsordningene i privat og offentlig sektor kan føre til at det er ulønnsomt å bytte jobb, og man får såkalte innlåsningsmekanismer. Når få skifter jobb mellom offentlig og privat sektor, kan det skyldes ulike pensjonsordninger, og særlig ulikt regelverk for AFP og for tjenestepensjonen. Det er søkt løst med en ny modell for offentlig tjenestepensjon.

Det er vanskelig å forutse hvordan ulike opptjeningsregler påvirker ulike grupper i arbeidslivet, det vil si hvilken tilbøyelighet de har til å jobbe mer eller mindre. For eksempel vil det være viktig for arbeidstilbudet dersom flere deltidsarbeidende kvinner velger å arbeide mer og lenger. Har de for sterke insentiver til å pensjonere seg, det vil si at forskjellene mellom det å arbeide og hva de får ut i pensjon er små, vil det kunne føre til at de slutter å jobbe.

Omsorgspoeng, det vil si opptjening av pensjon mens man har omsorgsoppgaver og ikke er yrkesaktiv, er en annen kompensasjon som svekker arbeidstilbudet fordi det kan gjøre det mer gunstig å være hjemme enn å ha en lavtlønnet jobb eller en deltidsjobb. Begge disse to forholdene svekker yrkesdeltakelsen, særlig for kvinner.

Generell velstandsøkning og lønnsøkning vil kunne svekke insentivene til å arbeide lenger ved at folk enten sparer selv eller har høy nok pensjon til å velge pensjon i stedet for ytterligere år med arbeid.

Artikkelen er sist oppdatert 12.11.24.