Hva med eiendomsretten?
For å sikre at de store pengene på Wall Street, og ikke bare Silicon Valley-milliardærer, er villig til å finansiere ny romfartsteknologi, er privat eiendomsrett til ressurser i rommet helt avgjørende for å «kickstarte» en ny romalder. Mats Kirkebirkeland i Klassekampen.
Publisert: 23. mars 2017
Tvedt Solberg fra Arbeiderpartiet lanserte i Klassekampen 6. februar i fjor et forslag om sterkere satsing på norsk romfartsindustri, der de viste til at den norske romfartsindustrien har doblet omsetningen fra 3,4 til 6,7 milliarder kroner i perioden 1997–2014.
Valen og Solberg lanserte i samme artikkel en egen strategi for å doble omsetningen fra norsk romfartsindustri på nytt innen 2030. I fjor sommer fremmet de nevnte stortingsrepresentantene, med flere, et representantforslag om å etablere en ny norsk romfartsindustri, som fikk Stortingets flertall i desember.
Som romentusiast ønsker jeg å skryte av Valen og Solbergs innsats for å sette romfart på det politiske kartet, og jeg støtter i stor grad innholdet i den nye romfartsstrategien. Men det finnes et sentralt spørsmål innen romfart, som strategien ikke nevner: nemlig spørsmålet om privat eiendomsrett i verdensrommet.
I Klassekampen trakk Solberg frem Elon Musk sitt private romfartsselskap, SpaceX, som et tegn på at romfarten er annerledes i dag enn før. Solberg har helt rett: Den største endringen og den viktigste grunnen til at det på nytt er moro å være romfartsentusiast, er de mange private aktørenes interesse for verdensrommet.
SpaceX, der Elon Musk ønsker å redusere transportkostnadene til verdensrommet for å muliggjøre visjonen om å kolonisere Mars, er trolig det meste kjente private romselskapet. Selskapet inngikk sin første kontrakt med Nasa i 2006, og har rundt ti milliarder amerikanske dollar i ordrereserver, også fra mange private aktører.
En annen kjent privat aktør er den britiske milliardæren Sir Richard Branson, som startet opp romturist-selskapet Virgin Galactic i 2004. Bransons visjon er å benytte verdensrommet til tradisjonell persontransport, hvor man estimerer at en flytur mellom London og Sydney kan gå ned i to timer, ved å benytte rommet som snarvei.
Amazon-gründer Jeff Bezos har også startet et privat romfartsselskap, med navn Blue Origin, som har ambisjoner om å tilby både romfartsturisme og rakett-oppskytingstjenester. Men Bezos har enda større ambisjoner, der han ser for seg en fremtid der man kan flytte jordklodens tungindustri til rommet, og hvor mange millioner mennesker kan komme til å leve som pendlere mellom jorden og rommet.
Dette kan synes som en MDG-politikers våteste drøm, men også politikere fra andre partier bør drømme om romfartsindustri. En meteoritt med en bredde på 30 meter, og som inneholder sjeldne metaller, kan for eksempel ha en salgsverdi på 25–50 milliarder amerikanske dollar. Det finnes 750.000 asteroider med en størrelse på mer enn 1 kilometer i asteroidebeltet, og ikke minst har vi solsystemets mange planeter og måner.
Flere selskaper som Planetary Resources – med Google-gründer Larry Page som oppstarter – og Deep Space Industries, har seriøse ambisjoner om å utnytte ressursene i rommet. Det samme har Microsoft-milliardæren Naveen Jain, som grunnla selskapet Moon Express, som har ambisjoner om å drive gruvevirksomhet på Månen. Selskapet er det første private selskapet som har fått tillatelse fra amerikanske myndigheter til å lande på Månen.
Vi er inne i virkelige spennende tider for romentusiaster, men jusen henger – som vanlig – etter teknologien.
To år før månelandingen ble den første romtraktaten undertegnet i FN. Traktaten som er signert av 104 nasjoner, inkludert stormakter som USA, Russland, Kina og India, understreket at ingen nasjoner kan ha eiendomsrett til landområder i solsystemet, og at solsystemet er felleseid av hele menneskeheten.
Den internasjonale jussen er altså klar på at ingen suverene nasjoner kan ha eiendomsrett i rommet, men jussen er fortsatt uklar på om det samme gjelder for private aktører. Da traktaten ble utarbeidet var ideen om private aktører i verdensrommet fjern. I tillegg ble traktaten utarbeidet under den kalde krigen, som ga behov for nedskalering av potensielle nye konfliktområder. Men som all annen næringsvirksomhet, trenger også den private romfartsnæringen forutsigbare rammebetingelser, ettersom det foreløpig er mye som tyder på at de fleste private romfartsaktører investerer mer med hjertet enn med hjernen.
For å sikre at de store pengene på Wall Street, og ikke bare Silicon Valley-milliardærer, er villig til å finansiere ny romfartsteknologi, er privat eiendomsrett til ressurser i rommet helt avgjørende for å «kickstarte» en ny romalder. Derfor bør privat eiendomsrett inkluderes i en revidering av romtraktaten, men under visse vilkår, som for eksempel ulike former for aktivitet over en viss tidsperiode og arealbegrensninger.
Det er synd at den nye strategien ikke nevner det mest avgjørende spørsmålet innen romfart, da eiendomsrett i rommet vil også være viktig for det totale potensialet til norsk romfartsindustri.
Spørsmålet til stortingsrepresentantene Valen og Solberg er om de ønsker at Norge jobber for å revidere FNs romtraktat for å sikre privat eiendomsrett i verdensrommet.
Innlegget var publisert i Klassekampen torsdag 23. mars 2017
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
