Ideer

Da nyliberalismen tok over

«Nyliberal» har blitt en sekkebetegnelse for alt som er negativt, men ordet betegnet egentlig en kritikk av laissez-faire liberalisme. Lars Peder Nordbakken i nettavisen Minerva.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 9. februar 2017

I et samfunnskritisk essay med et europeisk perspektiv fra 1998 ga den kjente forfatteren Mario Vargas Llosa uttrykk for sin undring over bruken av begrepet neoliberal, eller nyliberal slik det oftest uttrykkes på norsk.

Vargas Llosa skrev i essayet at han selv regnet seg som liberal, at han kjente flere andre som kalte seg liberale, og enda flere som ikke var liberale.

Og, fortsatte han, jeg har jo levd ganske lenge allerede, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri noen gang har truffet på noen som kaller seg nyliberal. Likevel observerte han en mengde kritiske ytringer mot såkalte nyliberale.

Vargas Llosa fortsatte med å stille spørsmålene: Hvem er disse såkalte nyliberale, hva står de for og hva kjemper de for og mot? Det viste seg å være svært vanskelig for Vargas Llosa å komme frem til et etterrettelig svar på dette spørsmålet. Imidlertid var det langt lettere å identifisere de som kom med anklagene. Her fant han et stort mangfold av marxister, globaliseringskritikere, nasjonalister og fascister.

Et skjema hvor alt passer inn

Siden Vargas Llosa skrev sitt essay i 1998, har anklagene mot nyliberalismen økt betydelig i omfang. Det er nærmest blitt et radikalt introduksjonsritual å starte et argument med å hevde at alt ondt i vår tid skyldes nyliberalismen.

Det skjer som regel helt uten noen begrunnelse for ordvalget, som i den engelske forfatteren og filmskaperen Paul Masons bestselger fra 2015 Postcapitalism. Første kapittel heter «Neoliberalism is broken», men Mason begrunner ikke med ett eneste ord hva innholdet, det vil si finanskrisen, finansiell inflasjon, ubalanse i internasjonal handel og teknologirevolusjonen, har med såkalt nyliberalisme å gjøre. Men, vi får i det minste vite at «vi trenger en teori som kan plassere den nåværende krisen inn i et sammenhengende bilde av kapitalismens helhetlige skjebne.» Mason har tydeligvis et skjema hvor alt passer inn.

I 2016 skrev den britiske journalisten George Monbiot en annen bestselger, med tittelen How Did We Get into This Mess, hvor han påstår at «neoliberalismen er den ideologien som er roten til alle våre problemer», fra finanskrisen til klimakrisen og fremveksten av populisme og Donald Trump. Monbiot benytter heller ingen primærkilder som underbygger påstanden, kun sekundærkilder i form av noen avisartikler skrevet av et lite utvalg av meningsfeller.

Men Monbiot har også en slags forklaring til den som undrer seg over ordbruken når han skriver følgende: «Den ideologien som dominerer våre liv, har for de fleste av oss, ikke noe navn. Nyliberalismens anonymitet er både et symptom og en årsak til dens makt».

Selv den moderate sosialdemokraten David Sainsbury, som i 2013 skrev den innsiktsfulle boken Progressive Capitalism, starter sin bok med et kapittel som heter The End of Neo-liberalism. Sainsbury grunngir heller ikke ordvalget, og man må lese grundig for å finne poenget, og det er tilsynelatende at han bruke rneoliberalisme som et samlebegrep på den økonomiske hovedmodellen mellom 1970 og 2008, med spesiell referanse til en serie av feilslått økonomisk politikk som resulterte i økende ulikhet og finansiell krise.

De skyldige gis et liberalt navn

Inntrykket av at begrepet liberalt, med eller uten ny- eller neo, er forvandlet til et rituelt og uetterrettelig skjellsord, et billig substitutt for å argumentere med argumenter som er etterprøvbare, er så avgjort også tilstede i Norge.

I 2014 publiserte den utenrikspolitiske kommentatoren Asle Toje en reiseskildring, stappet av små fortellinger om europeiske frustrasjoner, kriser og samfunnsmessig forfall. Boken het Jernburet, med den bastante undertittelen Liberalismens krise. De skyldige gis konsekvent et liberalt navn: «den liberale eliten», «den liberale markedsmodellen», «liberal ortodoksi». Den som også har lest Tojes utenrikspolitiske ytringer i Dagens Næringsliv i ettertid, kan uten store vanskeligheter identifisere at han etterspør en ny nasjonal konservatisme.

«Nyliberal» politikk i Frankrike i 30 år?

Morgenbladet har over lengre tid kjørt en artikkelserie om nyliberalisme. Her er det blitt presentert en serie påstander om sammenhenger mellom nyliberalisme og alt fra New Public Management til marginalisert ungdom og terrorisme.

I en oppsummering av debatten fra 27. mai 2016 presterte de to professorene Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen å bruke de alvorlige problemene med utenforskap i det franske samfunnet som bakgrunn for å hevde at dette er «arven etter tredve års nyliberalisme i Europas hjerte: et samfunn splittet i vinnere og tapere med uforenlige virkelighetsforståelser, der de som opplever seg utenfor og akterutseilt mer og mer ser til antidemokratiske krefter for å sikre sin overlevelse i en utrygg verden».

Det er temmelig utfordrende å ta slike utsagn seriøst, siden det må bety at den politikken som har vært ført i Frankrike de siste 30 årene har vært utpreget «nyliberal».

Hvem er i så fall de «nyliberale» som har stått bak politikken?

Kritikk av laissez-faire liberalisme

Det går tydeligvis et spøkelse rundt i noen europeiske rom som mange kaller «nyliberalisme». Men ingen har sett dette spøkelset, og ingen kan bevise dets eksistens, utover en rekke inkonsekvente og altomfattende spøkelseshistorier.

Likevel fantes det en gang noen som faktisk kalte seg nyliberale i Europa, men som typisk ingen nevner når man behandler temaet «nyliberalisme», med unntak av i det tyskspråklige området.

Den originale nyliberale kritikken av den gamle liberalismen knyttes gjerne til et internasjonalt seminar i Paris i 1938, som ble kalt Colloque Walter Lippmann. De tre toneangivende økonomene var eksiltyskerne Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke, samt Freiburger-økonomen Walter Eucken, som var tilknyttet den tyske motstandsbevegelsen og kretsen rundt teologen Dietrich Bonhoeffer.

Rüstow, Röpke og Eucken var sterkt medvirkende til å fremme de politiske og økonomiske reformene som la grunnlaget for den sosiale markedsøkonomien som Ludwig Erhard stod i bresjen for i Vest-Tyskland, samt for tilsvarende reformer i Italia, anført av den liberale økonomen Luigi Einaudi.

De nevnte tre økonomenes kritikk av den gamle britiske laissez-faire liberalismen gjorde seg spesielt gjeldende i forhold til dens manglende bevissthet og omtanke for maktforhold og det sosiale spørsmålet.

En reformert liberalisme

Det mest systematiske grunnlaget for den nyliberale økonomiske politikken fikk sitt uttrykk i Walter Euckens Grundsätze der Wirtschaftspolitik fra 1952, et program for en økonomisk politikk som setter personlig frihet og en menneskeverdig tilværelse for alle som politikkens øverste mål.

Euckens berømte bok er fortsatt en viktig kilde til inspirasjon for den fornyelsen av liberalismen som er underveis i vår tid, og som særlig handler om å styrke de institusjonene som gjør den personlige friheten til et allemannseie: rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og det uavhengige sivilsamfunnet.

Det var Alexander Rüstow som foreslo begrepet nyliberal på den nevnte selvkritiske liberalismekonferansen i Paris i 1938. Ti år senere var det denne reformerte liberalismen som stod igjen som den egentlige liberalismen. Etter dette var det knapt noen som følte behov for å kalle seg for nyliberal lenger. Det var ikke lenger noen nyliberal gåte å løse, inntil noen fikk behov for å argumentere mot et spøkelse som ikke eksisterer.

Innlegget var publisert i nettavisen Minerva onsdag 8. februar 2017.