Ideer

En ekstrem tid

Vi som er liberale demokrater, har en særlig plikt til å sette foten ned mot den dypt antidemokratiske og fremmedfiendtlige bevegelsen som nå brer seg over hele den vestlige sivilisasjonen. Men det blir ikke enkelt, skriver Bård Larsen i VG.

Bård Larsen

Publisert: 13. november 2016

Oh and one more thing – you aren’t going to like what comes after America.

– Leonard Cohen

Jeg har brukt mye tid på å kritisere hvordan deler av venstresiden har stilt seg på feil side av historien, at de ikke har maktet eller villet stå bak det liberale demokratiet, og gått i despotiske regimers tjeneste, så lenge den politiske sosiolekten har virket forlokkende.

Men også deler av høyresiden har stilt seg på feil side av historien. Til en viss grad under den kalde krigen (he’s a bastard, but he’s our bastard), men mest av alt i mellomkrigstiden, da deler av både borgerlige presse og høyresiden var apologeter for fascismen. Europa var i en tilstand av sivilisasjonskrig, mente man, og fascismen fremsto derfor som en upolert redning fra kommunismen.

Dessverre er noe lignende i ferd med å skje i dag. Særlig innvandringsspørsmålet har beveget mange i retning av autoritær høyrepopulisme. Selvfølgelig er ikke Trump eller Marine Le Pen en ny Hitler eller Mussolini. Men det er ille nok.

Ganske umiddelbart etter Trumps valgseier begynte analysene å komme. Svært mange av dem presenterte et syn som innebar at Trump ble innvalgt på en protestbølge – land mot by – mot moralske, økonomiske og politiske premissleverandører som verken har interesse eller evne til empati med dem som har falt utenfor. Og at demokratene og Clinton-kampanjen har kjørt en kampanje som i sum var en moralsk fordømmelse av alle som ikke delte eller forsto hennes kosmopolitiske identitetspolitikk. Kritikken har mye for seg. Man omtaler ikke ustraffet store segmenter av egne landsmenn som uverdige, slik Clinton bokstavelig talt gjorde. Kritikken vil bli stående i historiebøkene, og den rammer også Obama- administrasjonen. Det er et ufravikelig faktum at USAs befolkning er mer splittet i dag enn på flere tiår.

Likevel er en del av den siste tidens debatt til å undres over. I enkelte miljøer pipler nemlig kritikken av demokratenes kjølige distanse til egen arbeiderklasse over i en slags forståelse for Trump. Kanskje er ikke Trump så ille som det kan se ut som? For har han ikke tatt tak i vår tids største sivilisatoriske utfordring, kanskje? At så mange ikke føler tilhørighet til det liberale og flerkulturelle middelklasseprosjektet? Er ikke Trump talsmann for de fremmedgjorte og marginaliserte?

Ingenting vil noen gang forundre meg igjen om hva folk sier og tror i et demokrati, sa for eksempel en kollega om dagen. Forestillingen om mennesket som rasjonell aktør (bare forholdene legges godt til rette for det) – det såkalte homo economicus – har fått seg et solid skudd for baugen med valget av Trump. Hva som ligger foran oss er nesten et spørsmål om tro. Litt misantropisk kan man si som kunsthistoriker Tommy Sørbø på Facebook: Rett under den tynne skorpen av lov, orden, fornuft, menneskeverd og sivilisasjon herjer naturen i oss alle. For det er dette som forundrer og sjokkerer, selv om vi har opplevd det før: At sinte, frustrerte og kanskje ulykkelige mennesker kanaliserer følelsene sine gjennom noe som over tid vil bringe ulykke over oss alle. Dette noe er i denne omgang Trump.

To dager etter å ha vunnet den store gullmedaljen – og bare timer etter at han forholdt seg rolig et øyeblikk på besøk hos Obama – mistet Trump fatningen. Igjen (og klarte han ikke å styre seg nå, timer etter å ha vunnet hele nasjonen, så vent til det virkelig blåser rundt ørene hans).

Denne gang med en twittermelding som mer enn antydet at mediene rigger store demonstrasjoner mot ham. Tygg på den! USA har nå altså valgt en president som uten skrupler maler opp et bilde av en storstilt konspirasjon mot ham – orkestrert av politiske krefter som også kontrollerer mediene. Dette er Putin og Erdogan verdig. Vi vet jo også hva de to sistnevnte har gjort for å temme mediene.

Her er hva Trump har sagt om mediene:

Believe me, if I become president, oh, do they have problems… They’re going to have such problems. I’m going to open up our libel laws so when they write purposely negative and horrible and false articles, we can sue them and win lots of money…. So that when The New York Times writes a hit piece, which is a total disgrace – or when The Washington Post, which is there for other reasons – write a hit piece, we can sue them and win money instead of having no chance of winning because they’re totally protected.

With me, they’re not protected, because I’m not like other people, but I’m not taking money, I’m not taking their money.

Jeg ser at en del nå puster med magen. Det er nok lurt. Men dessverre tror jeg vi luller oss litt inn i illusoriske forhåpninger. Det kommer nemlig til å bli svært, svært ille.

Problemet med Trump er ikke primært politikken, som i utgangspunktet er vanvittig. Problemet med Trump, det vi virkelig bør bekymre oss over, er at Trump er Trump. Det er ingen syttiåringer som forandrer personlighet over natta.

En mann blottet for etos. En sint mann uten impulskontroll. En nærtagende og autoritær mann. En mann uten sympati eller forståelse for demokrati. En mann som ser konflikt og sammensvergelse over alt, og som vil fortsette å gjøre det. I alle tenkelige situasjoner. Konflikt, konflikt, konflikt. Det spiller ingen rolle hvem hans motstandere er, om det er amerikanere eller iranere. En presidentkandidat som ikke kunne love en fredelig overføring av makt og som ironisk nok oppfordret massene til å marsjere mot Washington da Obama vant valget i 2012. En mann som henvender seg til sine opponenter og sier: Vi er folket, hvem er dere? Underforstått: Jeg er folket, hvem er dere?

Enkelte setter sin lit til at mer moderate krefter i de nå hegemonisk republikanske forsamlingene vil temme ham noe. Ta det ikke for sikkert. Også her vil Trump sette alle kluter til. En fiende er en fiende, og Trump er ingen egentlig republikaner. Han tok ikke fem øre for å erklære Paul Ryan som en Judas under valgkampen. Han twitret det også, selvfølgelig. Nå er Ryan temmet og logrer for sin store leder. Det kan partiet komme til å gjøre også. I frykt for posisjoner og for å bli offentlig uthengt som folkefiender av presidenten selv. Hvilke andre midler Trump vil bruke for å piske sine undersåtter til lydighet, er det bare fantasien som setter grenser for.

En del av innvandringsdebatten har vært ustanselig opphengt i grensedragningen mellom innvandrings- og islamkritikk på den ene siden og rasisme/muslimhat på den andre siden. Det er åpenbart at kategoriene ikke er identiske. Blant en del innvandringsliberale har det vært en tendens til å elte kategoriene sammen, ofte urettmessig, slik at enhver innvandringskritiker fremstår diabolsk. I Sverige har det antatt skremmende former som har virket ekstremt polariserende. Tendensene har vært der i Norge også. Det er helt korrekt, det Alice Teodorescu skrev i Göteborgsposten etter at Trump vant presidentvalget: Alla som nu förvånas och förfäras, kom ner från piedestalerna och inse att er förnekelse bidrar till skapandet av farliga politiker. Om två år är det val i Sverige, det som skett i USA är bara en föraning om vad som kan bli verklighet också här.

Men de av oss som er for en streng og rettferdig innvandringspolitikk, kan ikke forvente å få både i pose og sekk. Om man antar at det er så ille stilt i Europa – eller USA – at antidemokratiske demagoger, som Trump, Marine Le Pen, Frauke Petry eller Sverigedemokraterna, fremstår som gyldige, om ikke perfekte, alternativer til den rådende orden, faller ønsket om å bli tatt på alvor som liberal kritiker av multikulturalismen sammen. Da er man inne på radikalismens banehalvdel; den kumulative og såpeglatte skrenten ned i det autoritære og menneskefiendtlige. For dette henger sammen: Om man adopterer et syn om at verden er i sivilisasjonskrig, at våre politikere med viten og vilje selger nasjonen, at de liberale demokratene er råtne til roten, så sier det seg selv at det kan fremstå fristende å kappe fortøyningene til det gamle regimet, kanskje også på (høyre)revolusjonært vis. Da kolporterer man fort hele den dikotomiske undergangsstemningen og det illiberale utgangspunkt: Vi er folket – hvem er dere?

Det er tilhørighetsmomentet som er populismens styrke. Problemet er selvsagt at populistene fremmer inklusjon gjennom eksklusjon, noe Trump har rendyrket til nær perfeksjon. Historien er full av eksempler på at grupper og samfunn styrkes innad ved å rakke ned på andre, ved å frata dem rettigheter. De liberale som går inn for streng innvandringspolitikk, må være knallharde på liberale prinsipper for de som allerede er her.

Kanskje går vi nå inn i en ekstrem tid. Vi er der vel allerede? Både høyre- og venstresiden vil oppleve store indre spenninger, ikke minst når det gjelder hvordan man skal forholde seg til svært radikale partier og bevegelser som etter alle solemerker vil fortsette å vokse.

Det er liten tvil om at sosialdemokrater og liberalkonservative må nyorientere seg og finne løsninger på problemer som folk opplever i hverdagen. Det er ingen enkel oppgave, men den må gjøres. Imens er det mange som har dårlig tid. Den europeiske høyresiden vil oppleve avskallinger og motsetninger som ikke har vært synlige i en stabil etterkrigstid. Både høyre- og venstresiden har gitt inntrykk av at det liberale demokratiet er en selvfølge. At vi alle er demokrater. Selv eklatante autoritære bruker et tilforlatelig demokratisk språk. Men når det drar seg til, kryper det autoritære frem fra treverket.

Innlegget er publisert i VG 11.11.16. Se også Bård Larsens notat.