En straffeprosess for folk flest
Prinsipper som vanligvis veier tungt settes til side i kampen mot ulovlig rus. Torstein Ulserød i Dagbladet.
Publisert: 27. juli 2016
Narkotikapolitikken representerer i stor grad et unntak fra vanlig tenkning i norsk strafferett.
Vi straffer vanligvis ikke såkalt offerløs kriminalitet, slik vi gjør når det gjelder narkotika. Og Norge ligger vanligvis ikke på topp i internasjonale sammenligninger av straffenivå og bruk av straff, slik vi gjør når det gjelder narkotikakriminalitet. Noe av den samme unntakstankegangen gjelder også innen straffeprosessen, dvs. reglene om blant annet etterforskningsmetoder, ved at prinsipper som vanligvis veier tungt, lett settes til side i kampen mot ulovlig rus.
Forskerparet Pål Ørjan Johansen og Teri Krebs ble pågrepet av politiet i forbindelse med Marihuanamarsjen i Oslo i slutten av mai. Marsjen er en lovlig markering til støtte for legalisering av cannabis, og Krebs og Johansen er kjent for sitt engasjement for blant annet å tillate MDMA (virkestoffet i ecstasy). Bakgrunnen for pågripelsen var, i følge anmeldelsen, ”mistanke om rus”. Krebs testet negativt på alle rustester, men parets bolig ble likevel ransaket, og politiet fant 0,8 gram fleinsopp. Soppen regnes som et av de minst skadelige rusmidlene, og mindre skadelig enn alkohol, men er klassifisert som narkotika i Norge, og besittelse er dermed forbudt. Paret ble deretter satt på glattcelle over natten, mens parets barn ble overlatt til barnevernet.
Selv om mange nok vil si at denne aksjonen er et grelt eksempel på uproporsjonal maktbruk og absurd ressursbruk i politiet, er trolig det formelle i orden. Straffehjemlene for narkotika, i kombinasjon med de straffeprosessuelle reglene om tvangsmidler, gir politiet vide fullmakter ved mistanke om narkotikaovertredelser.
Selv om brudd på legemiddelloven, som rammer bruk og besittelse av brukerdoser, i seg selv ikke gir grunnlag for bruk av tvangsmidler i særlig grad, er de ulike narkotikabestemmelsene utformet slik at grenseoppgangen mellom dem på mistankestadiet i stor grad blir et skjønnsspørsmål for politiet. ”Mistanke om rus” blir lett til ”skjellig grunn til mistanke” om erverv eller oppbevaring. Da er man over i straffeloven § 231 (simpel narkotikaovertredelse), og dermed kan politiet ha hjemmel også til for eksempel å pågripe eller iverksette kommunikasjonskontroll.
Det er lett å tenke seg at adgangen politiet er gitt til å bruke tvangsmidler i forbindelse med narkotika, er en viktig grunn til at sterke krefter i politiet ikke er interessert i noen oppmykning av narkotikalovgivningen. Én ting er ønsket om å oppklare narkotikalovbrudd, som gir høy oppklaringsprosent og tar seg bra ut på politiets statistikker. I tillegg er adgangen til å bruke såkalt overskuddsinformasjon en uvurderlig kilde til å avdekke andre lovbrudd.
De fleste vil oppleve det som en belastende affære å bli gjenstand for tvangsmiddelbruk. Derfor er det grunnleggende i straffeprosessen at det skal være en viss forholdsmessighet mellom mål og middel. Prinsippet kommer blant annet til uttrykk i straffeprosessloven § 170 a. Det kommer også til uttrykk ved at terskelen for bruk av de mest inngripende tvangsmidlene er høy.
Avlytting må sies å være et slikt inngripende tvangsmiddel. Justisdepartementets gjennomgang av reglene om avlytting i forbindelse med de nylig vedtatte utvidelsene i adgangen til å bruke tvangsmidler ved ”alvorlige lovbrudd”, gir et interessant innsyn i hvordan kampen mot narkotika trumfer andre hensyn. Adgangen til å avlytte for eksempel telefoner eller datamaskiner er begrenset til de mest samfunnsskadelige forbrytelsene. En minimumsstrafferamme på 10 års fengsel er utgangspunket. Det er imidlertid ett unntak: Det er også åpnet for kommunikasjonsavlytting ved mistanke om simpel narkotikaovertredelse, der strafferammen er to års fengsel.
Justisdepartementet drøfter i lovproposisjonen hvorvidt det fortsatt bør være slik, og kommer raskt til at det bør det. Argumentasjonen er interessant.
”All narkotikakriminalitet springer ut fra noe større”, heter det i proposisjonen. Det kan, i følge Justisdepartementet, være ”problematisk å vurdere om mistanken knytter seg til simpel eller grov narkotikaovertredelse”. Her ser vi noe av den samme trappetrinnslogikken som brukes for at ”mistanke om rus” kan danne grunnlag for mistanke om erverv og oppbevaring. Alt kan jo i teorien springe ut av noe større.
Videre mener departementet det er relevant at ”det er tale om såkalt offerløs kriminalitet, hvor de involverte i liten grad kan forventes å bidra til oppklaring”. Her har man snudd det såkalte skadefølgeprinsippet på hodet. Prinsippet går ut på at bare handlinger som medfører skade, eller fare for skade, for andre, bør straffesanksjoneres. At narkotikakriminalitet er ”offerløs” skulle derfor i utgangspunktet være et argument for at det ikke burde vært straffbart i det hele tatt. Etter Justisdepartementets mening blir dette i stedet et argument for at politiet må få ta i bruk de mest personverninngripende tvangsmidler.
Departementet nevner også statistikk fra Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll som viser at ”om lag 70–80 % av avlyttingene som gjennomføres, knytter seg til narkotikakriminalitet.” Det fremgår ikke hvor stor andel av sakene som gjelder henholdsvis simple og grove narkotikaovertredelser. Justisdepartementet konkluderer med at ”tallene viser likevel narkotikakriminalitet som det primære anvendelsesområdet for kommunikasjonskontroll, og understøtter et generelt behov for adgang til å bruke metoden i denne sakstypen.” Politiet overvåker mye, og det viser at det er behov for å overvåke mye, ser ut til å være logikken
Justisminister Anders Anundsen kunne, i et innlegg i Aftenposten, forsikre at denne overvåkningen ikke ”rettes mot folk flest”. Basert på erfaringene med politiets opptreden i narkotikasaker, er det imidlertid potensielt ganske mange som kan komme i søkelyset ut fra de subjektive mistankegrunnlagene det opereres med. Og det er, i det minste, en sjanse for at noen av disse kommuniserer med ”folk flest”. Om det ikke er snakk om en blankofullmakt for masseovervåking, er det ikke akkurat ”det motsatte” vi står overfor heller, slik Anundsen forsøker å berolige med.
Kronikken var publisert i Dagbladet tirsdag 26. juni 2016.
Relatert
Ungarsk suverenitetsvern
Ungarn har vedtatt et lovvern av den nasjonale suverenitet. Loven er imidlertid uklar, og gir muligheter for vilkårlighet og tiltak mot politiske motstandere. Kommisjonen mener loven krenker EU-retten.
Apple må tilbakebetale ulovlig støtte
Apple er en av verdens største foretaksgrupper. EU-domstolen fastslo nylig at foretak i gruppen har mottatt ulovlig statsstøtte fra Irland. Kommisjonen hadde beregnet fordelen til å være inntil 13 milliarder euro. Irland må kreve tilbakebetaling av den ulovlige støtte.
Klimasøksmål som aksjonsform
Klimaendringer gir felles utfordringer for menneskeheten, og de må møtes med tiltak fra alle. Derfor vil internasjonale avtaler mellom stater være viktige, særlig dersom avtalene konkretiserer hvordan utfordringene bør møtes. Slike avtaler kan dessuten gi rom for klimasøksmål som en aksjonsform. Her kan EU- og EØS-retten være til hjelp.
Et politi som bærer våpen, gir trygghet
Hva kan markedet fortelle oss om kriminalitetsutviklingen i Oslo?
Om EU-domstolens rolle
EU-domstolen er av og til kritisert for å være ‘aktivistisk’. Dette kan bygge på en for snever oppfatning av EU-domstolens rolle, men kan også skyldes uenighet om enkelte av dens avgjørelser.