Ingen grunn til å «feel the Bern»
Mange nordmenn er sjarmert av Bernie Sanders, som skryter av Skandinavia. Men det er gode grunner til å foretrekke Clinton som demokratenes presidentkandidat. Haakon Riekeles på Minervanett.no:
Publisert: 3. februar 2016
Mange nordmenn er sjarmert av Bernie Sanders, som skryter av Skandinavia. Men det er gode grunner til å foretrekke Clinton som demokratenes presidentkandidat.
En av de store overraskelsene i de amerikanske primærvalgkampene er at den selverklærte sosialistiske senatoren fra Vermont, Bernie Sanders, har blitt en sterk utfordrer til forhåndsfavoritten Hillary Clinton i kampen om å bli Demokratenes kandidat. Med uttalelser om at han ser til Skandinavia som modell, og politiske forslag som fremstår som nærmere det europeiske sentrum, har også en del nordmenn latt seg sjarmere.
Bernie Sanders står gjennomgående langt til venstre for Hillary Clinton. Det kommer tydelig frem i skattepolitikken. Mens Hillary Clinton har lovet å ikke øke skattene på middelklassen (definert som å ha en inntekt under $ 250 000), så er økte skatter Bernie Sanders standardsvar på alle spørsmål om finansiering.
Det er grunn til å kritisere Clintons skattepolitikk. Grensen på 250 000 dollar er vilkårlig. Politikken betyr også at hun i teorien ikke kan støtte forslag med stor appell blant demokratene, som å innføre betalt foreldrepermisjon (som det siste utviklede landet i verden) mot en økning i inntektsskatter på beskjedne 0,4 prosentpoeng. Mer fundamentalt, så viser løftet hennes at hun ikke tror at amerikanere flest er villige til å betale for de forslagene hun kommer med.
Målt i andelen av skatteinntektene som kommer fra de rikeste, er USAs skattesystem vesentlig mer progressivt enn de europeiske. Grunnen er enkel: for å finansiere en velfungerende velferdsstat for middelklassen som man har i europeisk land, må man være villig til å kreve skatt fra den samme middelklassen. Clinton har flere forslag for å gjøre skattesystemet mer rettferdig, blant annet å fjerne en rekke smutthull som gjør at noen av de rikeste amerikanerne likevel betaler en liten andel av inntektene i skatt. Men selv om disse forslagene er gode, vil de ikke gi nok i økte inntekter for å finansiere de mange tiltakene demokratene ønsker.
På tross av disse svakhetene hos Clinton, er Sanders’ skattepolitikk vesentlig verre. Han går til det motsatte ytterpunktet, og har ingen hemninger med å øke skattene. Resultatet er ifølge denne oversikten at den øverste skattesatsen han foreslår blir på hele 77 prosent, mye høyere enn det som er vanlig i europeiske land. Satsen er riktignok for inntekter på over 10 millioner dollar. Med amerikanske topplederes tendens til å gi seg selv absurd høye lønninger, fremstår det kanskje som akseptabelt for mange. Mer bekymringsverdig er det at alle deler av inntektsskalaen får skatteøkninger på minst 8,8 prosentpoeng. Selv personer med en inntekt på under $ 18 550 får en total skattesats på 34,1 prosent og de som er rett under Clintons grense for middelklassen får en skatt på 44,7 prosent. Sanders viser i klassisk sosialistisk ånd en mangel på respekt for andres penger.
Mange vil nok innvende at summen av inntektsskatt og arbeidsgiveravgift i Norge gir en skattesats på 36,1 prosent for de lavest lønnede, høyere enn det Sanders foreslår. Hvor radikalt kan da hans forslag være i norske øyne? Problemet med den innvendingen er at den ikke tar med at dette kun er det føderale skattenivået. Mens nesten all skatt i Norge er statlig, er over 40 % av skattetrykket i USA på delstats- og lokalt nivå, ifølge tall fra OECD, og dette kommer på toppen av de føderale skattene.
Tar man det med, vil Sanders forslag gi et svært høyt skattetrykk for mange vanlige amerikanere, spesielt i demokratiske stater hvor de lokale skattene jevnt over er høye. Det er også tvilsomt om Sanders vil kunne vinne mot Republikanerne med en så radikal skattepolitikk. En del av de økte skattene Sanders foreslår vil riktignok bli gitt tilbake til skattebetalerne gjennom diverse fradrag. Men et skattesystem med enda flere fradrag og høyere satser er det siste USA trenger.
Populisme eller konkrete løsninger
Det er ikke bare innenfor skattepolitikken Sanders viser en misforstått radikalisme. Et av forslagene som har fått mest oppmerksomhet er at han foreslår å splitte opp de største bankene med tvang. Dette skal være en løsning både på problemet med «too big to fail» og redusere bankenes politiske makt. Selv om man ser bort ifra det store bruddet på næringsfriheten det vil være å splitte opp selskaper av politiske grunner, så er dette forslaget lite gjennomtenkt.
Hillary Clinton har med rette påpekt at planen på ingen måte svarer på utfordringene som finnes i reguleringen av banksektoren. Bankene som gikk konkurs under finanskrisen, Bear Stearns og Lehman Brothers, var ikke blant de største i USA. Problemet var at man ikke hadde noen metode for å gjennomføre en konkurs uten å dra med seg store deler av finanssystemet. De var også rene investeringsbanker, og ville derfor heller ikke blitt rammet av forslaget om å gjeninnføre Glass Steagall-loven fra 30-tallet (et annet yndet forslag på venstresiden som Sanders støtter). Enda viktigere, mange av institusjonene som må reguleres for å hindre finanskriser, er ikke banker i det hele tatt, men er del av det såkalte skyggebanksystemet av pengemarkedsfond, forsikringsselskaper og andre finansinstitusjoner.
Hillary Clintons planer gir svar på disse problemene i stor detalj, Bernie Sanders gjør det ikke. Gjennom å være mer opptatt av den politisk symbolismen i å splitte opp banker enn planer som faktisk virker, viser han seg som en typisk populist.
Clintons planer for finanssektoren har fått kritikk for å kun være en forsterkning av Dodd-Frank-loven, som kom etter finanskrisen. Det hadde vært en treffende kritikk, hvis det ikke var at denne loven er grovt undervurdert og langt på vei løser de problemene finanskrisen avdekket (blant annet uregulerte markeder for derivater, for lave kapitalkrav og ingen mekanismer for ordnet avvikling av store banker). Denne loven er også sterkt mislikt av finanssektoren, og en av grunnene til at denne sektoren har gått fra å støtte Demokratene til i hovedsak å støtte Republikanerne.
Radikalisme mot gradvise endringer i helsesektoren
Et annet område hvor Sanders ligger godt til venstre for Clinton er innen helsepolitikken. Sanders foreslår en såkalt «singel payer plan», hvor det offentlige tar hele finansieringsansvaret for helsesektoren. For nordmenn kan det virke tilforlatelig. Det er tross alt et slikt helsesystem vi har selv. Problemet er bare at de fleste amerikanere er godt fornøyd med helseforsikringen de har, og nødig vil gi slipp på den i et stort ideologisk eksperiment. Det var noe Hillary fikk smertelig erfare da hun i begynnelsen av sin manns presidentperiode foreslo en stor omlegging av helsesektoren. Hillarycare, som det ble kalt, var svært upopulær og ble aldri vedtatt. Det er derfor ironisk at hun nå får kritikk i primærvalget for å ikke støtte et slikt forslag igjen.
Obamacare var et mer moderat reformforslag. Likevel har gått det langt i å løse problemene med det amerikanske helsesystemet. Kostnadsveksten er redusert, personer med eksisterende helseproblemer kan få forsikring, og antallet uten helsedekning har falt. Antallet uten dekning har falt mindre enn ventet, men det er først og fremst fordi mange republikanske guvernører har nektet å iverksette utvidelser av Medicare i sine delstater, på tross av svært sjenerøse føderale subsidier. At republikanere av ideologiske grunner motsetter seg å motta store overføringer til sin delstat for å utvide en allerede eksisterende ordning, illustrerer hvor urealistisk Sanders’ politikk er. Hans mye mer radikale omlegging krever også et omfattende samarbeid med delstatene.
I motsetning til Sanders foreslår Clinton først og fremst å bygge videre på Obamacare, samt å redusere egenandeler og høye kostnader for reseptbelagte medisiner. Det er kanskje ikke like spennende som Sanders visjoner, men det er gjennomførbare reformer som vil bedre livet til mange amerikanere med dårlig råd. Fra et mer prinsipielt ståsted er det heller ikke åpenbart at et velregulert forsikringsbasert system er dårligere enn et helstatlig system. I Europa har land som Tyskland, Frankrike, Nederland og Sveits alle varianter av et forsikringsbasert system, med vel så gode resultater som de landene med helstatlige helsesystemer. De klarer å kombinere helsetjenester av høy kvalitet til alle, med god kostnadskontroll. Uansett er gradvise reformer basert på eksisterende institusjoner en klok tilnærming.
Forsvare Obamas resultater
Kontrasten mellom Sanders’ radikalisme, og Clintons gradvise reformer gjentar seg på område etter område. I en tid der mange er misfornøyde med retningen USA går i, er det ikke overraskende at radikale og populistiske kandidater tiltrekker seg velgere. Tilsvarende utvikling ser man i republikanernes primærvalg, med fremveksten av Ted Cruz og Donald Trump.
Likevel er det mange grunner til at demokrater bør legge større vekt på gjennomføringskraft og valgbarhet. Med all sannsynlighet vil en demokratisk president måtte håndtere et fortsatt republikansk flertall i Representantenes hus, og kanskje også i Senatet. Da er Clintons lange erfaring med å finne kompromisser og gjennomføre politikk betydelig mer verdt enn Sanders tilsvarende lange erfaring med å protestere fra sidelinjen.
Hillary Clintons lange erfaring kommer dessverre også med en rekke gamle skandaler, samt et velfortjent rykte for å være opportunistisk. Sistnevnte illustreres med at hun for å konkurrere med Sanders beklageligvis plutselig har blitt svært kritisk til frihandel, inkludert Trans Pacific Partnership, som hun selv var med på å forhandle frem. Det er derfor mange potensielle demokratiske kandidater som kunne vist seg å vært bedre enn Hillary.
Senator Elizabeth Warren fra Massachusetts hadde vært ideell for de som ønsker en mer radikal og prinsippfast linje enn Clinton, kombinert med det fokuset på detaljer og gjennomførbarhet som Sanders mangler. Joe Biden hadde vært en god kandidat for de som først og fremst ønsker å videreføre Obamas politikk. Dessverre fremsto Hillary som en såpass sterk kandidat at få andre valgte å stille. Martin O’Malley har svært gode resultater å vise til fra sin tid som guvernør i Maryland, deler alle det demokratiske partiets kjernestandpunkter, og har kommet med ambisiøse og spennende forslag blant annet om klima. Det er derfor trist at han helt har havnet i skyggen av Sanders, og nå har trukket seg som kandidat.
Valgbarhet bør også være et enda viktigere kriterium enn vanlig for demokratene. En republikansk president vil i samarbeid med en republikanskkontrollert Kongress kunne gjennomføre store, irreversible endringer. I tillegg etterlater Obama seg en arv som både er imponerende og veldig sårbar. Obama har i møte med en polarisert, fiendtlig og dysfunksjonell Kongress iverksatt betydelige politikkendringer gjennom ekspansiv bruk av presidentembetes makt. Det gjelder alt fra tilslutning til Paris-avtalen om klima (som jeg har beskrevet her), til avtaler med Cuba og Iran, beskyttelse fra deportasjon for immigranter, en ambisiøs plan for å kutte klimautslipp fra kraftsektoren, og reformer av skolepolitikken. Fordi disse endringene ble gjennomført uten vedtak i Kongressen kan de reverseres dag én av en republikansk administrasjon, noe mange av de republikanske kandidatene også har lovet.
Obama har kanskje ikke gitt så mye Hope, men han har gitt mye Change. Demokratenes fremste prioritering bør være å beskytte det gjennom å kontrollere Det hvite hus en periode til, så endringene får satt seg. Da er Sanders løfter om en politisk revolusjon feil vei å gå.
Innlegget var publisert på Minervanett.no onsdag 3. februar 2016.
Relatert
Rune Slagstads villedende gjenfortelling om ordoliberalisme
Er det økonomisk misnøye som forklarer Trumps seier?
Fest sikkerhetsbeltene!
Har liberale eliter og demokratene et ansvar for Trumps popularitet?
Tyder det å henge seg opp i Trumps autoritære trekk på Trump Derangement Syndrome?
