Vasketanker
Det er ikke helt klart hva Klassekampen ville med sin reportasje sist lørdag, der avisen «avslørte» at Cathrine Sandnes, Marte Gerhardsen og jeg bruker vaskehjelp i hjemmet. Uansett hvilke motiver Klassekampen hadde, kan de diskuteres, så la oss se på noen mulige motiver. Kristin Clemet i Dagsavisen:
Publisert: 29. januar 2016
Velstand og spesialisering har ført til at vi ikke lenger utfører alle oppgaver selv.
Det er ikke helt klart hva Klassekampen ville med sin reportasje sist lørdag, der avisen «avslørte» at Cathrine Sandnes, Marte Gerhardsen og jeg bruker vaskehjelp i hjemmet. Det lett populistiske oppslaget mer enn antydet at vi kan tenke, fordi andre vasker for oss. Men uansett hvilke motiver Klassekampen hadde, kan de diskuteres, så la oss se på noen mulige motiver:
Kvinne er kvinne verst: Det Klassekampen ville vise, var at flere nå bruker vaskehjelp, fordi kvinner, og ikke bare menn, jobber utenfor hjemmet. Når ikke kvinner lenger har tid til å vaske hjemme, må noen andre (kvinner) gjøre det for dem. Avisen selv bestrider at dette var motivet, men det virker ikke helt troverdig. Det virker lite sannsynlig at tre menn i tilsvarende posisjoner ville blitt omtalt på samme måte. Dessuten spurte Klassekampen meg om jeg brukte vaskehjelp fordi jeg er «yrkeskvinne».
Kjønn: Det Klassekampen ville vise, er at det alltid er kvinner som vasker. Så når kvinner slutter å vaske hjemme, må andre kvinner – lenger nede på rangstigen – vaske for dem, og det er like urettferdig som at det alltid er kvinnene som vasker hjemme. Problemet er at det ikke er sant. Blant renholderne i Oslo er andelen kvinner og menn omtrent 50/50.
Tjenerskap: Klassekampen er imot å gjeninnføre tjenerskapet i Norge og ville rope varsko om at dette nå skjer. Men det mener jeg er dårlig sett. I gamle dager var det nok ofte slik at fine familier hadde tjenerskap som år ut og år inn var prisgitt den samme familien. Nå er renholdere arbeidstakere eller selvstendige arbeids- eller oppdragstakere med mange kunder og/eller en arbeidsgiver. Dermed er det også en (langt mer) likestilt relasjon, slik også mange andre yrkesgrupper, som f.eks. regnskapsførere, tannleger, frisører eller massører har til sine kunder eller klienter. At noe skjer i et hjem, kan umulig være kritikkverdig – for vi er vel ikke imot å bruke malere og snekkere i hjemmet?
«Vask møkka di sjæl!»: I Norge er det noen som mener at det er spesielt høyverdig og moralsk «å vaske møkka si sjæl». Men hvorfor går grensen akkurat ved vask? Hva er det med vask i hjemmet som gjør at man må gjøre akkurat det selv, mens man kan kjøpe bilvask, ferdigsydde klær, ferdigmat, rørleggertjenester, snekkertjenester, malertjenester, snømåking og pizza på døren? For ikke å snakke om å bli servert av en kelner på en restaurant eller å la en «stuepike» stelle hotellrommet i ferien? Hva er feil med å vaske?
Vasking er en «drittjobb»: Kanskje Klassekampen syns som Thorbjørn Jagland – at det å vaske for andre er en «drittjobb»? Betyr det at også de som tømmer søppel, feier gatene, planter blomster i parkene, måker, rengjør fortauene om våren eller vasker Klassekampens lokaler, også har «drittjobber»? Og hvor kommer denne nedlatende holdningen fra? I dag kan en renholder ta fagbrev – altså en komplett utdanning som samfunnet til de grader har behov for. Et det et «dritt-fagbrev»?
Vasking = sosial dumping: Sosial dumping er et begrep som både dekker det ulovlige og kriminelle – og det noen, som f.eks. Klassekampen, syns er for dårlig betalt. Men hvis man vil bekjempe kriminalitet, er det da lurt å trekke frem tre personer og et antall renholdere som gjør alt lovlig og riktig? Og er det smart å kjempe for bedre vilkår for vaskehjelper ved å fremstille dem som noen stakkarer som blir utnyttet og tråkket på?
Ulikhet: Klassekampen er mot økonomisk ulikhet og ville fremvise urettferdigheten på en slående måte. Jeg, som tjener veldig mye, kjøper tjenester fra en som tjener veldig lite. Akkurat på dette punktet ble visst jeg litt «tilgitt», siden jeg, ifølge venstresiden, ikke er så opptatt av ulikhet – i motsetning til Gerhardsen og Sandnes. Men Klassekampen tar feil: For det første har jeg valgt å betale mer enn jeg ellers behøvde å gjøre for å bruke et firma, som også er medlem av Virke og finnes på nettsiden handlehvitt.no, fordi jeg da kan føle meg sikker på at renholderne har anstendige vilkår. For det andre deler jeg ikke Klassekampens syn på hvordan man best bekjemper dårlig og urettferdig ulikhet. Det er altså ikke et spørsmål om moral, men om uenighet.
Blindflekkene: Det er nemlig minst tre forhold Klassekampen ikke tar opp, og som fungerer som en slags blindflekker for deler av venstresiden:
Alt er ikke svart og kriminelt: Det er ikke vanskelig å betale «hvitt» eller ordentlig for vasketjenester i hjemmet. Man kan engasjere velrennomerte firmaer. Men prisen blir høy, hvilket antagelig er årsaken til at mange betaler «svart». Så kanskje bør venstresiden interessere seg litt mer for ordninger som kan gjøre det billigere å kjøpe «hvite» tjenester til hjemmet uten at det presser lønningene ned? Hva med RUT- og ROT-ordninger som gir skattefradrag for utgifter til arbeid i private hjem?
Spesialisering er bra: Hverdagens trivialiteter er ikke blitt borte. Velstanden og spesialiseringen har bare ført til at vi ikke lenger utfører alle oppgavene selv. Mange av oppgavene utføres langt borte, og derfor ser vi dem ikke. Men vaskehjelpen må utføre arbeidet sitt her, og derfor bryr vi oss mer. Men prinsippet er det samme: Den økte velstanden i verden skyldes bl.a. at vi spesialiserer oss, og at de som utfører én type arbeid, overlater noen jobber til andre, som har andre typer kompetanse. Og økt velstand gir mer å fordele.
De som er utenfor, får en sjanse: Norge er et land med et veldig høyt utdannings- og inntektsnivå. Det gjør at en del dårlig betalte jobber i Norge, tross alt, er attraktive for mennesker i andre deler av verden. De som kommer til Norge, trenger dessuten ofte mer kompetanse, språk og nettverk for å kunne stige i gradene, og det får de best i arbeidslivet.
Det verdens fattige trenger, er jobb. Vi kan godt fantasere om at alle bør få en godt betalt jobb med en gang uten å gå veien om en dårligere betalt jobb. Men i virkelighetens verden fungerer det ikke slik, hverken for unge mennesker eller for innvandrere som skal inn i det norske arbeidsmarkedet for første gang.
Innlegget var publisert i Dagsavisen torsdag 28. januar 2016.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
