Kolbergs avlat
Utviste asylsøkere blir ikke mindre utvist eller mindre fortvilet fordi Martin Kolberg er lei seg over at han vil ha dem utvist. Bård Larsen på Minervanett.no:
Publisert: 27. januar 2016
Utviste asylsøkere blir ikke mindre utvist eller mindre fortvilet fordi Martin Kolberg er lei seg over at han vil ha dem utvist.
Arbeiderpartiet spiller på to hester. Den største velgermassen i partiet vil ha en streng innvandringspolitikk, mens venstresiden i partiet heller mot SV, som i teorien også vil begrense asylinntaket, men som trekker seg når utsendelser virker ubehagelige.
For å turnere denne balanseøvelsen har Martin Kolberg skrevet en kronikk, under tittelen En avgrunn mellom verdier. Her hevder Kolberg at når Arbeiderpartiet vil returnere asylsøkere, er dette basert på helt andre verdier enn når Fremskrittspartiet vil returnere de samme asylsøkerne. Kolberg skryter nærmest av at Arbeiderpartiet tradisjonelt har forvaltet den strengeste innvandringspolitikken, men at dette alltid har skjedd med tungt hjerte.
Dissonans og manglende selvinnsikt
Dette resonnementet minner dessverre litt om det vi i gamle dager omtalte som kannestøperi. Kolberg byr på lite selvinnsikt, når han med store ord gjør hevd på en avgrunn i verdier. Konsekvensene er jo de samme.
Kolberg synes å mene at sinnelag kan nulle ut – eller glatte over – konsekvenser. En slik måte å tenke på er det motsatte av hva Aristoteles omtalte som praktisk fornuft, en betegnelse på fornuften når den motiverer til handling i stedet for bare å erkjenne. Den praktiske fornuft kan enklest defineres som den materialiserte konsekvensen av egne refleksjoner. Til syvende og sist er det valgene vi tar som vi må stå inne for.
Avstanden mellom sinnelag og hykleri kan være hårfin. For eksempel (hvis vi følger Kolbergs logikk) er en bilfører som kjører mye bil og er opptatt av klimautfordringene, et mer aktverdig menneske enn en bilfører som kjører mye bil og mener at klimatrusselen er en bløff. Du kan altså kjøre mye bil, hvis du tar klimatrusselen på alvor.
Og hva sier dette oss? Jo, at dobbeltmoral for de fleste av oss er uttrykk for erkjent kognitiv dissonans. Vi blir ikke bedre mennesker av å erkjenne den, men erkjennelsen er kanskje nødvendig for at vi skal forstå vår plass i verden og hva vi er villige til å ofre for den. Dobbeltmoral har altså ikke noe direkte forsonende over seg, men utrykker mest at mennesket er vindskjevt. Det er mye godt i mennesket, men vi er også egoistiske skapninger. Og egoismen må stadig tøyles, bøyes og begrenses for at vi skal kunne oppføre oss anstendig mot hverandre. Men det oppstår problemer i vår egen selverkjennelse, dersom vi forsøker å gjøre oss til bedre mennesker enn andre mennesker som utfører de samme handlinger som oss selv. Da er det ikke lenger kognitiv dissonans, men manglende selvinnsikt.
Skrikende urettferdighet
Men la oss se på realiteter, i stedet for å vimse rundt i sinnelagets forvirrende selvbekreftelser. Hvordan ser verden ut? Jo, det finnes millioner av mennesker på flukt i verden. Statistisk sett er verden som helhet et langt bedre sted for de fleste i dag enn det den var for ti eller tjue år siden. Allikevel er det atter mange millioner av mennesker som lever i armod og undertrykkelse, og som er frarøvet muligheter til å leve et godt liv for seg og sine. Dette er selvsagt ikke noe nytt. Kolberg har levd et langt liv i visshet om at det norske sosialdemokratiet, marinert i oljemilliarder, er en skrikende urettferdighet.
Enhver vil kunne se den moralfilosofiske utfordringen: Mens hundretusener sulter i hjel, mindreårige henges i heisekraner og utallige unge menn blir brukt som kanonføde i meningsløse kriger, bruker den norske stat milliarder av kroner på kulturhus, fridans, konseptuell kunst, opera, fedrepermisjon, breddeidrett og rentefritak, mens fagbevegelsen forhandler seg til svimlende lønninger sett i en global målestokk. Like makabert er det, om en velger et globalt utsyn, at gode nordmenn med det rette sinnelag allikevel og i all hovedsak velger å bo i relativt luksuriøse boliger, brenne av titusener i julestriden, reise til Provence, Algarve og Hafjell, kjøpe «State of the Art»-teknologi og utstyre ungene med totalt overflødige merkevarer. Fattigdomsgrensen i Norge er en hån mot de virkelig fattige ute i verden. Om vi ser stort på det.
De færreste – i praksis nesten ingen – velger å gi avkall på det privilegiet det er å leve på toppen av den globale næringskjeden. I høyden gir de fleste av oss noen hundrelapper til Røde Kors eller Leger uten Grenser. Symbolske summer altså. Ikke til forringelse for hjelpeorganisasjoner eller for dem som gir: En del av denne symbolske givergleden er et utrykk for å reparere dårlig samvittighet, ikke helt ulikt avlatshandelen på Martin Luthers tid. Og det er denne typen avlat Kolberg bedriver, omsatt i sinnelag.
Gitt at verden er urettferdig, er det bred enighet i Norge om at urett er veien å gå. Majoriteten i Norge vil ikke gi slipp på velferdsstatens goder. Vi vil sikre våre barn et trygt liv. Derfor kan vi ikke ta i mot for mange flyktninger på for kort tid. Dette er Kolberg klar over, og det er også en politikk han stolt forvalter – men med tungt hjerte.
Språk og prioriteringer
Kolberg må gjerne fremheve sine sympatier og moralske vurderinger, og det er heller ikke vanskelig å forstå de etiske implikasjonene i flyktningsaken. Men det frikjenner ham ikke fra handling og realiteter. Det er ikke slik det fungerer. Kolberg er i sum ikke annerledes enn sine stortingskolleger i Fremskrittspartiet, så lenge den praktiske politikken er den samme. At Kolberg er lei seg når han vil kaste asylsøkende barn ut i vinterkulda, mens hans politiske motstandere finner en «indre jubel» i det, er dessuten en urimelig påstand, og dertil vanskelig å belegge.
Samtidig er det riktig at språk, og hvordan vi omtaler mennesker, er viktig. Kolberg tar ikke feil når han hevder at Fremskrittspartiet på sitt verste har spilt på fremmedfrykt. Men det gjør ikke Kolbergs handlinger mindre forpliktende og reelle. Kolberg vet like godt som andre politikere at politikk måles i prioriteringer og resultater. I Politisk kvarter (27.1) supplerte Kolberg med at Fremskrittspartiets retorikk er stigmatiserende da den fremstiller innvandrere og innvandringen som en trussel mot velferdsstaten. Men igjen: Det er vel også et resonnement som begrunner Arbeiderpartiets strenge innvandringspolitikk?
Det er ikke lett å vite hva en returnert asylsøker setter minst pris på. Å bli sendt ut av landet av en som beklager det eller en som bare gjør det. En gjetning kan være at det ikke spiller noen som helst rolle. Som den gang da far i huset lot ungene smake spanskrøret mens far gråt sine bitre tårer over en streng, men rettferdig Gud. Hva barnet tenkte, om far eller Gud, er det vel neppe foretatt noen empirisk studie over.
Å fremstå slem
Å avvise eller utvise asylsøkere og deres barn vil alltid fremstå som grusomt, ikke minst for dem som opplever det. Tar vi imot 50 000 – eller 100.000 – vil Norge like fullt være stengt for millioner. Også de sorgtunge – hvis lønn og bolig og sommerferier må finansieres – er helt avhengig av at velferdsstaten består. Det er denne nødvendige kynismen mange ikke vil erkjenne. Hvem vil vel være ond? Det er i det hele tatt behagelig å stille seg på siden av ubehaget – all realisme og skitten virkelighet – men særlig redelig er det ikke.
Utviste asylsøkere blir ikke mindre utvist eller mindre fortvilet over at Kolberg er lei seg over at han vil ha dem utvist. En venn på sosiale medier utrykte det på denne måten: Kolberg mener han er snillere når han er slem fordi han helst vil være snill. Det får meg nesten til å føle meg snill fordi jeg innrømmer at jeg er slem.
Kanskje bør vi erkjenne at vi nordmenn ikke er så gode som vi vil ha det til, samtidig som vi er veldig redde for å fremstå som slemme.
Innlegget er publisert på Minervanett.no onsdag 27. januar 2016.
Relatert
Hvor ble det av nordmannen?
Høyre-lederen hadde rett. Jeg tok feil.
Svakt frå Agenda
Penger og politikk: LO går over streken
Det er ikke høyresiden som reduserer LOs makt
