Ikke særlig godt ment
Debatten om ytringsfrihet handler om noe annet enn «hegemoni» og «mindretall», men om hvordan en skal møte det ytterliggående og om dialogens muligheter og grenser. Bård Larsen svarer Lena Lindgren i Morgenbladet:
Publisert: 20. januar 2016
Lena Lindgren svarer i Morgenbladet 15. januar på reaksjonene som kom, blant annet fra meg, på Morgenbladets leder 8. januar. For oss som tror «for mye» på ytringsfriheten har Lindgren funnet opp en ny variant av utrykket «ytringsfrihetsfundamentalisme». Nå heter det altså «det nye hegemoniet».
Men ytringsfrihetshegemoniet er ingen nyhet, og det synes jeg vi bør vi prise oss lykkelig over. Det er bred enighet i Norge om at man ikke skal kunne true seg til sannheter eller bringe andre til taushet ved bruk av trusler eller vold. Det er altså et helt overflødig utrykk, som heller vitner om at Lindgren forsøker å fremheve seg som del av et slags oversett mindretall. Jeg tenker at denne debatten handler om noe annet enn «hegemoni» og «mindretall», men om hvordan en skal møte det ytterliggående og om dialogens muligheter og grenser.
Det Lindgren tilsynelatende ikke vektlegger, er kontekst. Jeg er ikke uenig med Lindgren i at dialog er å foretrekke. Det er en tanke som er mulig å ha i hodet, selv om man altså i noen tilfeller vil avstå fra å gå i dialog med intimiderende krefter.
Den helt konkrete konteksten i forbindelse med karikaturstriden var at journalister og tegnere ble truet på livet, bygninger brent og folk slått i hjel, og et av spørsmålene som ble reist var blant annet hvordan myndighetene skulle forholde seg til slike trusler. Vi, som ifølge Lindgren utgjør «det nye hegemoniet», mener altså at myndighetenes plikt, når ytringer blir møtt med vold eller trusler om vold, er å stå last og brast med den som blir truet på livet, helt uavhengig om man liker ytringene eller ikke. Dette er tilsynelatende Lindgren enig i. Derfor er det fremdeles vanskelig å forstå hvorfor Lindgren er så svak for Jonas Gahr Støres traktering av saken.
En utenriksminister skal være fast i sitt forsvar av ytringsfriheten og borgere som blir utsatt for trusler, uavhengig av hva borgeren har sagt eller skrevet innenfor ytringsfrihetens rammer, og uavhengig av hvem som snakker med hvem om ytringens eleganse. Det er en tid og et sted for alt, og dette skillet kan vanskelig være mer påkrevet enn når borgere utsettes for trusler. Det er derfor Støres opptreden – hos mange – har blitt stående som et feilgrep.
Lindgrens tilnærming til ytringsfrihet og ulike «strategier», som hun kaller det, i møte med trusler, fremstår mer instrumentelt enn prinsipielt. Det som er «klokt», er det som «virker». Nå har «det nye hegemoniet» fått rett, ifølge Lindgren, men det er fordi dialoglinjen ikke ble prøvet ut. Det er vanskelig å tolke henne annerledes enn at hun da mener at hvis Støres «strategi» hadde «virket», altså ville gitt mindre terror og trusler etter 2005 så ville dette vært den riktige måten å gjøre det på.
Det er selvsagt fullt mulig å mene at Støre, for eksempel i den hensikt å minimere skade på norske utenriksstasjoner og norske borgere, burde beklaget karikaturene og bruken av ytringsfriheten på vegne av den norske stat (noen av oss mener jo at det et stykke på vei var det utenriksministeren gjorde). Her er det ikke helt enkelt å få tak på hva Lindgren egentlig mener.
Lindgren konkretiserer ikke, men beskriver intet mindre en generelt manglende vilje til «dialog med Europas muslimske befolkning». Europas muslimske befolkning er som kjent ingen konkret størrelse. Ytringsfriheten som prinsipp og fundament i den liberale rettstaten – og styresmaktenes håndtering av den – er vel strengt tatt heller ikke noe som skal være gjenstand for finsliping gjennom å lytte til krav og ønsker fra religiøse?
Jeg har vanskelig for å forestille meg at Lindgren ønsker en gjenoppvåkning av blasfemiparagrafen. Det hører også med til historien at den danske imamen Abu Laban supplerte de opprinnelige karikaturene med mye grovere karikaturer, blant annet en av Muhammed som gris, for riktig å sette fyr på bålet. Dette var utfordrende og Lindgren har til gode å skissere hva hun mener Støres dialoglinje rent konkret kunne bidra med.
Dialog er nesten alltid bra, om ikke for å finne løsninger, så i alle fall for å klargjøre posisjoner. Men dialog betyr ikke at alle posisjoner er gjenstand for dialog eller forhandling. Det er ikke dialogen som verktøy i den flerkulturelle virkeligheten som «latterliggjøres», men at ytringsfriheten som posisjon skulle være gjenstand for forhandling. Det er ellers en ganske allmenn oppfatning at frykt og skremsler er et dårlig utgangspunkt for dialog.
Dialog og debatt om ytringsfriheten har vi hatt mye av. «Ytringsansvar» har blitt et nyord som ingen ytringsfrihetsdebatt bør overse. Men denne debatten er (heldigvis) i all hovedsak om hva som er klokt eller ikke klokt å si, og hvordan vi sier det, og ikke om hva vi har lov eller ikke lov til å si.
Lindgren mener å kunne avkle Selbekks dobbelmoral. Han var i tiden før karikaturene tilhenger av blasfemiparagrafen. Men hva har det med saken å gjøre? Selbekk kan være så dobbeltmoralsk han bare vil. Selbekk kunne vært en enchemtrail-fantast med teflonhatt eller en Jehovas Vitne. Det rokker ikke ved det grunnleggende: At regjeringens plikt (siden ytringsfriheten gjelder) er å stille seg i fremste rekke og beskytte sine borgere mot trusler og intimidering.
Det er her Lindgren forvirrer. Hun gir utrykk for å ville dø for meninger (også «møkkatekster») som hun ikke kan stå inne for (Lindgren har helt rett: det er en utbrent selvfølgelighet, og dessuten som oftest usant) men det virker ikke så klart allikevel. Særlig ikke når Støres dialoglinje males opp som god, og hans kritikere eltes inn i en sekkebetegnelse (hvor også Peder Fjordman Jensen smetter inn bakveien) som fra Lindgrens ståsted ikke er særlig godt ment.
Lindgren hopper igjen bukk over det faktum at Selbekks faksimile-oppslag i Magazinet ikke var annerledes enn i en rekke andre norske aviser, herunder Aftenposten, Dagbladet, BT og Stavanger Aftenblad. Men Selbekk ble altså syndebukk. Støre antydet at ingen andre toneangivende medier hadde publisert karikaturene og at Selbekk måtte ta delansvar for opptøyer og trusler. Støre uttalte at «ekstremister på begge sider må ta skylden for volden dette utløste». Det er ikke noe etterpåklokt i at Selbekk gjentatte ganger har understreket dette. Allikevel fortsetter Selbekk å være Lindgrens prügelknabe.
«Hvis Morgenbladet trykker Muhammedkarikaturer, må det være journalistisk begrunnet, et redaksjonelt valg, som alt annet vi publiserer», skriver Lindgren. Men det var altså dette Selbekk gjorde, i likhet med flere andre (og store) aviser. Jeg kan fremdeles ikke se at Lindgren kan forklare hvordan Magazinets eller andre avisers oppslag (inkludert faksimiler) ikke var journalistisk begrunnet, hadde nyhetsverdi, eller var grovt urimelige.
Så da gjenstår et par åpne spørsmål. For det første: Hvorfor ble ikke karikaturene gjengitt i Morgenbladet? Det er vanskelig å tro at karikaturene ble utelatt med en ren faglig journalistisk begrunnelse. Altså må årsaken finnes annetsteds. Det kan være politisk, moralsk eller situasjonsbestemt (under trusler). Eller er det slik at Morgenbladet lot være å trykke karikaturene fordi avisen har en generell profil hvor alle religiøse sentimenter har krav på vern mot satire?
Og for det andre: Hva om Morgenbladet hadde trykket karikaturene som en nyhetssak, altså som faksimiler av karikaturene, slik flere andre aviser gjorde. Ville Lindgren skrevet de samme tekstene om karikaturstriden som det hun har gjort til nå?
Relatert
En kulturpessimist krysser sitt spor
Knirk og mistenksomhet
Er norske medier woke?
Ytringsfrihetens infrastruktur er under press
Hvorfor er det så få importerte konflikter i Norge?
