Det svartner for ytre venstre
Det som gjør saken oppsiktsvekkende er ikke bare at Lie mister hodet så ettertrykkelig, og publiserer udokumenterbare påstander på impuls, men også at han i ettertid ikke gjør noe forsøk på å rette det opp, skriver Bård Larsen i Vårt Land.
Publisert: 15. august 2015
Av Bård Larsen, historiker i Civita.
Den 12. august publiserte Ny Tid-redaktør Truls Lie ganske oppsiktsvekkende påstander på sin egen og Ny Tids Facebook-profil:
«Denne uken sa den israelske ambassaden opp sitt abonnement på Ny Tid, og ba om restbeløpet tilbake. Vi, som stadig trykker israelske jødiske statsborgeres syn på staten, som Uri Avnery? Noen tåler rett og slett ikke kritikk, og avslører derfor totalitære trekk, nettopp hva en annen jøde, Hannah Arendt, har skrevet utførlig om. Se i augustnummeret (20. august) hva også en annen jøde, Shlomo Sand, skriver i månedsavisen Ny Tid.»
Det viste seg ganske umiddelbart å være en kortslutning fra Lies side. Ambassaden svarte at de slett ikke hadde sagt opp abonnementet av politiske eller hevngjerrige årsaker, men at de har sagt opp alle avisabonnementer for å gå over til «en mer effektiv og avansert medieovervåkningstjeneste … som inkluderer langt flere nyhetskilder (også Ny Tid).»
Til Nettavisen (13. august) responderer Lie med følgende kryptiske uttalelse: «Nå viser det seg at de fremdeles ønsker å abonnere på aviser gjennom det de kaller medieovervåkningstjenester. Det var jeg ikke klar over …»
Her lar Lie begrepet «medieovervåking» henge i luften, som noe israelerne driver med. Det er bemerkelsesverdig at Lie ikke har kjennskap til at medieovervåking er et vanlig begrep, slik blant annet Retriever omtaler sin egen tjeneste: «Retriever er Nordens største leverandør av medieovervåkning». Vi må gå ut fra at Ny Tid også abonnerer på slike tjenester, i likhet med hundrevis av andre medier og organisasjoner.
Lie selv hopper bukk over sine egne blameringer. I steder skriver han både på Twitter og Facebook at saken egentlig dreier seg om « … etterlysning av diskusjoner der Israels ambassade deltar mer i kritikken av sin stats politikk».
Lie vil altså ha fokuset bort fra den uprofesjonelle behandlingen av en tidligere abonnement, som må være et brudd på både presseskikk og redaktøransvar.
Lie mener altså at den israelske ambassaden opptrer «totalitært». I stedet for å rydde opp gjentar han påstanden i uklare former til Nettavisen. Han har hentet begrepet fra Hanna Arendts The Origins of Totalitarianism, mener han: «Det er en bok om totalitære uttrykk, om miljøer som hindrer diskusjon og kritikk. Fremfor å bare kalle folk noe, eller avvise å diskutere. Arendt skriver om visse moderne statsformer. Det er ikke bare en slengbemerkning.» Dette er i sannhet bemerkelsesverdig. For det første er det vel Lie selv som har kommet med kallenavn. Han har heller ikke lagt opp til noen form for debatt, men har kommet med grove og uriktige påstander på luftig grunn. For det andre er definisjonen av det totalitære så upresis at den ikke gir mening.
Selvsagt kan man hevde at Stalin eller Mussolini hindret diskusjon og kritikk, men avgrensing av debatt er ikke på langt nær tilstrekkelig for å omtale noe som totalitært, Arendt eller ei. Det er sikkert grenser for hva Lie vil ha på trykk i egen avis også, uten at han er totalitær av den grunn.
Ellers er det en gjenganger blant enkelte på venstresiden å bruke totalitarismebegrepet i hytt og pine. Antagelig i et forsøk på å vanne ut et begrep de aldri har vært fortrolige med. Det er riktig, som Lie antyder, at Hannah Arendt var en av pionerene innen totalitarismeforskningen.
Men grunnlaget for denne forskningen har alltid vært å vise til strukturelle og til en viss grad ideologiske sammenfall mellom den mest gjennomgripende og autoritære kommunismen og fascisme/nazisme. Det ble altså ikke godt mottatt blant europeiske venstreradikalere. Et eksempel er da Kommunismens Sorte Bok kom ut i Frankrike i 1997 og spetakkel brøt løs i Frankrike. Venstresosialistene var i harnisk over den nesten tusen sider lange mursteinen som gikk grundig gjennom kommunismens forbrytelser i historien.
Hva skyldes så overreaksjonen? Det svartner for ytre venstre når det gjelder Israel. Israel har vært et konstant dreiepunkt for internasjonal venstreradikal diskurs siden murens fall.
Israel er åpenbart den frykteligste staten i verden og det eneste land som bør isoleres fra verdenssamfunnet. Slik har det vært i lang tid. Legg til hva konsekvensene for Israel ville være om boikotten ble global og effektiv og hva det ville innebære for sikkerheten til jødene i Israel, så tegner det seg et pikant bilde.
I politikkens ytterkanter er konspiratoriske forestillinger utbredt. Det ligger i ytterlighetens natur. Lie har tidligere gjort seg bemerket ved å fremme konspirasjonsteorier rundt 11. september — angrepene i USA i 2001. Rent konkret skrev han i Le Monde Diplomatique at det var flere gode grunner til å tro at United Airlines 93 ble skutt ned av amerikanske jagere, at dokumentasjon og lydopptak som viser at det var terrorisme kan være falsifisert. Lie kan nok hevde at han bare stiller nødvendige spørsmål. Men utfallet mot den israelske ambassaden kan neppe tolkes som spørsmål.
Det som gjør saken oppsiktsvekkende er ikke bare at Lie mister hodet så ettertrykkelig, og publiserer udokumenterbare påstander på impuls, men også at han i ettertid ikke gjør noe forsøk på å rette det opp.
Artikkelen er på trykk i Vårt Land 15.8.15.