Skatten vår
«Det er fullt mulig å senke skattenivået uten at det fører til et kaldere samfunn eller mindre fellesskap. Lettelser i skatten kan tvert om gi oss mer å fordele siden.» Kristin Clemet i Vårt Land:
Publisert: 10. august 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita
Frem mot 2017 vil skattedebatten igjen bli mer sentral. Vi vil få en debatt om både skattesystemet og skattenivået. Flere spørsmål trenger seg på:
- Bør vi redusere selskapsskatten for å henge med i den internasjonale konkurransen?
- Bør vi fjerne formuesskatten som er blitt en nesten særnorsk skatt?
- Bør vi senke skatten på arbeid og øke de grønne skattene i stedet?
- Bør vi fortsette med et system med lokal eiendomsskatt, eller bør vi innføre en nasjonal eiendomsskatt? Eller bør vi helt unngå å beskatte eiendom og bolig?
- Bør vi diskutere om rentefradraget gradvis bør fjernes?
- Bør vi øke eller redusere skattenivået – eller beholde det slik det er?
Jeg syns skattedebatten i Norge ofte er rar.
Mange, både på høyre- og venstresiden, snakker om «å gi» skattelettelser, som om alle pengene i utgangspunktet er statens. Men det er de jo ikke. Det er borgerne som «eier» pengene, og som, gjennom valg, bestemmer hvor mye det er hensiktsmessig å overlate til staten, via folkevalgte organer, å disponere.
Vi diskuterer ofte som om venstresiden alltid er mot skattelettelser – mens høyresiden alltid er for. Men så enkelt er det ikke. Stoltenberg I-regjeringen foreslo skattelettelser på til sammen ni milliarder kroner. Den mente at det var svært viktig «at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal nyttes på en måte som vil styrke vekstevnen i norsk økonomi», og at «lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes».
I debatten får man også ofte inntrykk av at enhver skattelette fører til en reduksjon i det offentlige tilbudet. Men slik er det heller ikke. Det norske regjeringer gjør, er ikke å ta penger fra noe annet, men å bruke en del av et økt handlingsrom på offentlige budsjetter til skattelettelser, mens resten (dvs. den desidert største delen) av det økte handlingsrommet går til større offentlige budsjetter.
Man kan også få inntrykk av at penger som «gis» i skattelette, nærmest forsvinner ut av økonomien eller bare brukes til tant og fjas. Men slik er det jo ikke. Penger som ikke staten forvalter, forvaltes av private. Og private penger brukes ikke bare på pappneser og potetgull. De brukes på familien og bedriften, de spares og investeres. Generelt er det liten grunn til å tro at private penger brukes mindre omsorgsfullt eller mindre effektivt enn offentlige penger brukes.
Debatten om skattens dynamiske effekter er også underlig. At en skatt har en dynamisk effekt, betyr at den f.eks. fremmer den økonomiske veksten. I debatten får man inntrykk av at høyresiden har veldig stor tro på dynamiske effekter, mens venstresiden ikke tror på dem overhodet. Men sannheten er vel at alle tror at skatt virker på noe, og at både arbeidsinnsats, investeringer og forbruk påvirkes av skatt. Når f.eks. Stoltenberg II-regjeringen reduserer selskapsskatten er det fordi den tror at det vil gi oss større verdiskaping og skatteinntekter enn om selskapsskatten ikke hadde vært satt ned.
En skattelette kan begrunnes både praktisk og prinsipielt, men prinsipielle begrunnelser hører vi sjelden i Norge.
En prinsipiell begrunnelse kunne f.eks. være at skatt også handler om makt og synet på staten. I noens øyne er «fellesskapet» ensbetydende med staten, og de ser staten som noe som «står over» borgerne og vet bedre enn borgerne selv hvordan samfunnet bør se ut. Andre ser staten som en maktfaktor som også skal beskyttes mot seg selv, og som skal ha begrenset makt over borgerne. De legger dessuten vekt på at det er balanse mellom statsmaktene, dvs. mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor, og at ikke staten alltid er den beste til å løse oppgavene.
Når den offentlige pengebruken vokser så enormt som den har gjort i Norge de siste 10 – 15 år, er det også mange praktiske begrunnelser for at mer av pengene burde vært brukt på lettelser i skatten. Det er f.eks. lettere å reversere en lettelse i skatten enn en økning i offentlige utgifter, dersom det skulle bli nødvendig, fordi vi møter dårligere økonomiske tider, eller fordi bærekraften i velferdsstaten krever det. Mer penger på privat hånd kan også styrke velferden i fremtiden, fordi det gir økte investeringer, mer sparing og mer konsum, en tryggere privatøkonomi for familiene og økt økonomisk vekst.
Det er også en fare ved å øke pengebruken innad i offentlig sektor så voldsomt som vi har gjort i Norge de senere år, fordi det gir få incentiver til å effektivisere driften. Vi vet jo med oss selv at vi ofte sløser mest når vi har mest – og slik kan det også være, eller kanskje i særlig grad være, når vi forvalter andres og ikke egne penger. Dermed er det også en risiko for at våre naboland, som ikke har like mye penger som vi har, får et forsprang og en konkurransefordel som vi kommer til å merke når det om noen år blir vanskeligere å finansiere velferdsstaten.
Norge har et godt skattesystem, bl.a. fordi partiene på Stortinget har inngått brede kompromisser, bl.a. om å utvide skattegrunnlaget og senke satsene. Men det kan bli enda bedre, og derfor får vi en ny debatt nå. Det er fortsatt rom for å vri skattene slik at de gir bedre incentiver til både arbeid, klimavennlig adferd og investeringer. Dessuten er det fullt mulig å senke skattenivået uten at det fører til et kaldere samfunn eller mindre fellesskap. Lettelser i skatten kan tvert om gi oss mer å fordele siden.
En kortere versjon av kronikken var publisert i Vårt Land mandag 10. august 2015.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
