La markedet ordne opp selv

Oljeinntektene faller, arbeidsledigheten stiger og opposisjonen krever. Regjeringen bør gjøre så lite som mulig, skriver Mats Kirkebirkeland i Minerva.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 20. juli 2015

Av Mats Kirkebirkeland, rådgiver i Civita

Oljeinntektene faller, arbeidsledigheten stiger og opposisjonen krever. Regjeringen bør gjøre så lite som mulig.

I etterkant av oljepriskollapsen for litt mindre enn ett år tilbake, har mediene konkurrert om å varsle dårligere økonomiske tider i Norge. Siste tall, beregnet av DNB Markets, viser at det hittil har forsvunnet 22.596 oljejobber siden august i fjor. I mars anslo SSB at det frem mot 2018 vil forsvinne 30.000 av totalt 155.000 jobber som er direkte tilknyttet oljesektoren.

Sjeføkonom i Swedbank, Harald Magnus Andreassen, spår enda dystrere tall, og tror at hele 50.000 oljejobber kan gå tapt. Eiendomsinvestoren Petter Stordalen mener allerede at «blodet renner i gatene i Stavanger«. I Rogaland er hele fire av ti arbeidsplasser tilknyttet oljeindustrien.

I revidert statsbudsjett la regjeringen derfor frem tiltak mot den økte oljeledigheten, hvor de blant annet reduserte bedriftenes lønnsplikt under permittering fra 20 til 10 dager og finansierte 1000 nye tiltaksplasser i arbeidsmarkedet. Samtidig påpekte finansminister Siv Jensen at støtdemperne i den norske økonomien virker, og lister opp følgende momenter:

På kort sikt skjermer Oljefondet budsjettet fra svingninger i oljeprisen.
Vi trenger ikke stramme inn på utgiftene når konjunkturene forbigående slår ut i lavere skatter og avgifter.
Renten er lav. Kronen er vesentlig svakere enn den var for et år siden.
Det er av stor betydning at vi har et fleksibelt arbeidsmarked og at lønnsveksten har avtatt.
Vi ser noen tegn til at det lysner for eksportbedriftene. Samtidig går det noe bedre ute i verden.

Dette hindret likevel ikke regjeringens samarbeidspartier, KrF og Venstre, i å gå inn i budsjettforhandlingene med krav om ytterligere tiltak for å imøtegå en voksende arbeidsledighet. Da det til slutt ble enighet om revidert statsbudsjett på Stortinget, var opposisjonen også skuffet.

Bekymrede politikere

Senterpartiet var bekymret og misfornøyd med at kommunene kun hadde fått tilført 1,2 milliarder kroner i ekstra midler, som kompensasjon for en beregnet skattesvikt på 2,8 milliarder kroner. Når kommunene får beholde høyere skatteinntekter i gode tider, er det bare rett og rimelig at de ikke får kompensert tilsvarende skattesvikt i dårligere tider. Å spare midlene fra gode avlinger, for å ha en buffer når avlingen slår feil i fremtiden, ser ut til å være glemt i det gamle nøkterne «bondepartiet».

LO-leder Gerd Kristiansen gikk til angrep mot en «fiendtlig» og «passiv» regjering, som visstnokspiller hasard med oljenæringen. LO ber regjeringen blant annet om å komme med betydelige tiltak for å hjelpe oljenæringen gjennom krisen. Opposisjonspartiene Ap, SV og MDG kastet seg på bølgen og etterspør en ekstraordinær tiltakspakke med friske kroner for å komme i oljenedturen og arbeidsledigheten i møte:

«Regjeringen møter den økende arbeidsløsheten med et skuldertrekk», sa Kirsti Bergstø i SV. Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Fredric Holen Bjørndal, uttaler følgende i samme artikkel: «Det virker som om regjeringen mener markedet selv skal løse utfordringene på arbeidsmarkedet. Det er i hvert fall ingenting ved politikken til dagens regjering som tyder på at de ønsker å ha en aktiv politikk som møter økende arbeidsløshet.» Resultatet, mener Holen Bjørndal, er at flere står i fare for å miste jobben.

Opposisjonens og samarbeidspartienes krav om flere tiltak ser dessverre ut til å virke. Statsminister Erna Solberg varslet tidligere i juni tiltak mot den økonomiske nedturen i neste statsbudsjett. Regjeringspartner FrP har i tillegg luftet ideen om å senke oljeskatten for å holde oljeaktiviteten oppe. Den norske økonomiens støtdempere, som Siv Jensen skrøt av for et par måneder siden, er tydeligvis glemt. Her skal myndighetene aktivt forsøke å hindre økonomiens konjunkturer og naturlige omstilling.

Hvor stor krise er det egentlig?

De siste tallene fra SSB forteller at antall arbeidsledige personer i Norge er oppe i 117.000, 4,2 prosent av den totale arbeidsstyrken. Ap-leder Jonas Gahr Støre gjør derfor et stort poeng av at Norge ikke har hatt høyere registrert arbeidsledighet i antall personer siden 1995.SSB beregnet imidlertid en arbeidsledighet på rundt 110.000 personer også i 2005 og 2006. Befolkning har da også økt med rundt 840.000 innbyggere siden 1995. Arbeidsledigheten var derfor «verre» i prosent av arbeidstyrken i både 1995 og 2005.

De såkalte AKU-tallene som SSB bruker er for øvrig basert på telefonintervjuer i en begrenset og gitt populasjon, og er derfor ikke et nøyaktig mål på antall personer som er registrert arbeidsledige. Tall fra NAV viser at antall personer som er registrert arbeidsledige ligger på 78.000 personer i mai 2015, mot rundt 74.000 personer i januar 2015. Mens oljejobbene har forsvunnet i titusentall, har den registrerte arbeidsledigheten faktisk kun steget med et par tusen.

I «oljefylkene», Rogaland og Hordaland, lå NAVs registrerte arbeidsledighet fra mai 2015 på henholdsvis 3,2 og 2,7 prosent, mot 2,0 og 2,3 prosent på samme tid i 2014. Total økning i antall arbeidsledige personer i de to fylkene er rundt 4200 personer. Til sammenligning er det fylkene Oslo, Østfold og Aust-Agder som har høyest registrert arbeidsledighet, på 3,7 prosent.

Tallene tyder på at de aller fleste nye og ledige arbeidskraftsressurser fra oljen har blitt fanget opp i andre sektorer, som stat- og kommune, tradisjonell industri og bygg og anlegg. Dette er sektorer som tidligere har slitt med å rekruttere kvalifisert arbeidskraft nettopp på grunn av oljesektoren. Spesielt arbeidskraft med teknisk og naturvitenskaplig kompetanse og bakgrunn.

Det skal heller underslås at det er vanskelig og trist å miste jobben, og at det å stå i fare for miste den, skaper usikkerhet. Men selv om mediene er eksperter på å trekke frem og løfte opp enkeltskjebner, og opposisjonen (enten den er rød eller blå) er eksperter på benytte seg av enkeltskjebnene, må en regjering styre langs overordnende prinsipper og langsiktige prioriteringer.

Oljefondets fremtid

Norske politikere kan, i motsetning til de aller fleste kolleger i Europa, kjøre en keynesiansk motkonjunkturpolitikk på grunn av oljefondet og dens fleksible handlingsregel. Men selv om man har mulighet, betyr ikke det nødvendigvis at det er riktig og bra for den norske økonomien på lang sikt.

2. juli kom et ekspertutvalg ledet av professor Øystein Thøgersen med sin rapport. Deres mandat var å vurdere om det er behov for å supplere dagens retningslinjer for bruken av oljeinntekter i lys av den kraftige veksten i Statens pensjonsfond utland, utfordringer for norsk økonomi på kort og lang sikt og hensynet til kommende generasjoner. De viktigste konklusjonene er som følger:

Norge er blitt mer oljeavhengig enn det man så for seg i 2001, da handlingsregelen ble etablert.
Med et stort pensjonsfond kan svingningene i banen for forventet fondsavkastning fra ett år til det neste bli store i forhold til Norges økonomi og offentlige finanser. Ved store og langsiktige avvik fra 4-prosentsbanen kan praktiseringen av handlingsregelen derfor bli mer krevende.
Dersom bruken av oljeinntekter trappes raskt opp til 4-prosentsbanen, vil bruken nå toppen før utgiftene til aldring av befolkningen for alvor starter å øke.
De nærmeste 10-15 årene er det utsikter til lav realavkastning for Statens pensjonsfond utland.
Mer ekspansiv finanspolitikk er ikke løsningen på varig lavere aktivitet på norsk sokkel.
Flere hensyn trekker i retning av å fase oljeinntektene mer gradvis inn fremover enn i perioden fra 2001 og frem til i dag.

Mye taler altså for at en aktiv motkonjunkturpolitikk, gjennom å bruke ekstra oljepenger, som den rødgrønne regjeringen brukte under finanskrisen i 2008, ikke er en klok politikk under dagens konjunkturnedgang.

Tillat markedet å fungere

Det vanskeligste en politiker kan gjøre, er å ikke gjøre noe. Altså å ikke føre en aktiv politikk, der velgerne ønsker at man skal gjøre noe. Det er tross alt derfor de er blitt valgt.

I dagens situasjon bør man la markedet gjøre omstillingen i sitt eget naturlige tempo.

I 2013 var det krisestemning i norsk leverandørindustri etter at asiatiske verft hadde stukket av med tre av fire storkontrakter for offshore feltutbygginger på norsk sokkel. Norske verft hadde blitt for dyre og for lite effektive. Det stoppet likevel ikke Arbeiderpartiet fra å kreve og nærmest instruere Statoil til kun å kjøpe fremtidige tjenester fra norske underleverandører.

To år etter har situasjonen snudd. I den første faseutbyggingen av oljefeltet Sverdrup, med en estimert investeringskostnad på 117 milliarder kroner, har norske verft og andre underleverandører vunnet de største og viktigste kontraktene. Det er gjort gjennom å kutte kostnader, effektivisere driften og ved å drive innovasjon.

Et statlig påbud om at oljeselskaper på norsk sokkel kun skal benytte norske underleverandører ville på kort sikt oppnådd tilsvarende sysselsetting. Men den eneste måten å bevare en langsiktig og bærekraftig verftsindustri i Norge på, er å utsette den for det reelle markedet. Spesielt siden norske verft også er, og kan blir mer, avhengige av kontrakter bestilt fra utlandet.

Regjeringen må fortelle velgerne at omstillingen som skal til for å bli mindre oljeavhengig, kommer til å bli tøff. Den kommer til å få konsekvenser for mange. I dag virker det som om man har glemt at halve poenget med et fungerende marked er kreativ ødeleggelse.

Bedrifter skal gå konkurs og personer skal miste jobben. Rett og slett fordi det er større behov for kapital- og arbeidskraftsressursene i andre sektorer i økonomien. Det er først på lengre sikt at den andre og mer positive delen av et fungerende marked vil realiseres. Det er da det blir skapt nye innovasjoner, bærekraftige arbeidsplasser og bedre risikojustert avkastning på knappe kapitalressurser.

Men for at den kortsiktige ødeleggelsen skal kunne skape langsiktig bærekraft og ny kreativitet, må politikerne holde fingrene mest mulig borte fra markedet. Det kommer trolig ikke norske politikere til greie, og velgerne kommer nok heller ikke til å akseptere en slik politikk. Dessverre.

Kronikken var publisert på Minervanett.no mandag 20. juli 2015

Publisert: 11. januar 2024