Ideer

Religion og vold

I debatten om islam hevdes det fra tid til annen at jihadisme og religiøs begrunnet vold ikke har noe med islam å gjøre. Men henger det på greip, dersom religioner er et spørsmål om tolkning (og det mener vel de fleste av oss) og ikke absolutte siste instanser? Vil noen hevde at inkvisisjonen ikke hadde noe med kristendom å gjøre? Bård Larsen skriver på Aftenposten.no.

Bård Larsen

Publisert: 22. desember 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

I debatten om islam hevdes det fra tid til annen at jihadisme og religiøs begrunnet vold ikke har noe med islam å gjøre. «Legitime tolkninger av islam gir ikke rom for den muslimske ekstremismen vi bevitner i disse dager», skrev Mohammad Usman Rana i Aftenposten 21. august.

«Terrorister har ingen religion, ingen menneskelighet, ingen hellighet, ingen grenser, ingen venner, ingen moral», skrev Shazia Sarwar i VG 16. desember, etter skolemassakren i Peshawar.

I samme avis 25. august, raste Faten Mehdi Al-Hussaini mot IS: «Dere følger ikke islam. Dere følger djevelen!». Det finnes flere lignende utsagn, og mange av dem må nok settes på kontoen for frustrasjon og sinne.

Men henger det på greip, dersom religioner er et spørsmål om tolkning (og det mener vel de fleste av oss) og ikke absolutte siste instanser? Tekster i kristendom og særlig islam har budskap som kan legitimere vold. Vil noen hevde at inkvisisjonen ikke hadde noe med kristendom å gjøre?

Religiøse tekster tolkes på ulikt vis. Noe liker vi, og annet liker vi ikke, for det meste målt mot hva vi ellers, sekulært sett, mener om rett og galt.

For en voldsutøver som selv ikke er redd for å dø, er jihadismen den rene gavepakke

Ideelt sett liker vi altså, i våre dager, smidige og «liberale» tolkninger av religion. Men det ekskluderer ikke kjipe tolkninger fra den religionshistoriske diskursen. Å hevde at religiøse skrifter er gode per se er like mye en essensiell vurdering av religion som å hevde at de er grunnleggende brutale.

Gjennom historien har reformatoriske tolkninger av religion vært en evig kamp mot ortodokse tolkninger, som igjen har ført til en tradisjon i moderne, sekulære samfunn hvor spørsmål om rett og galt er et moralsk og samfunnsmessig spørsmål som (også) må kunne begrunnes sekulært.

Verden og samfunnet rundt oss har forandret seg mye mer enn skriftene. Religionenes plass i et moderne landskap defineres altså langt på vei etter dens teologiske tilpasningsevne.

Alternativet til å hevde at religiøse tekster ikke er gjenstand for tolkning må være at de er sanne. Det står i boka, mente Luther. For den enkelte troende er troen sannhet: hvorfor skulle en ellers tro? I førsteperson er troen essensialistisk. Det ikke-essensialistiske perspektivet er et metaperspektiv.

Førstepersonen vil alltid hevde at deres tolkning av religionen er god. Det blir ikke lettere når boken av den troende betraktes som hellig. For en som står utenfor, er den ene tolking like gyldig som den andre. I åpne frie sekulære samfunn må alle borgere helt eller delvis innta metaperspektivet.

Jeg har en viss tro selv. Min tolkning er en sak, noe annet er å erkjenne at kilden til min tro også kan være kilden til rabiate tolkninger. Det er en viktig erkjennelse som ingen bør ha krav på å beskyttes fra.

Det er i lengden kontraproduktivt å kjøre slalåm mellom religionenes høyst problematiske sider. Første steg for å bekjempe ekstremisme og fundamentalisme er å innrømme hvor det kommer fra. Ved å erkjenne kan man også forandre.

Middelalderen fremstilles ofte og feilaktig som arkaisk galskap hvor kristendommen fungerte instrumentelt for å befeste posisjon og makt.

Hvor ellers kunne de – som kristne – ha fått all råskapen fra? Det kan være verd å minne om at de fleste religiøse tekster kom til lenge før eller under middelalderen.

Det vi i dag utvilsomt vurderer som råskap i religionens tjeneste kunne være «normaltilstanden» den gang. Det er fort gjort å gå i en modernistisk tankefelle som ser for seg en historisk utvikling der kirken i middelalderen forholdt seg mer eller mindre fundamentalistisk til Bibelen, og at dette først er endret de seneste par hundre år.

I realiteten forholdt man seg ikke «fundamentalistisk» til bibelen før protestantismen og aller mest i det tjuende århundre.

I det offentlige rom er det merkelig nok ofte sekulære, ikke-troende som definerer hva som er akseptabel trospraksis. Men religionenes historie og funksjon er ikke en piknik i det grønne, til allmenn nytelse for new-age-aktig kirsebærplukking.

Religionsforståelse kan ikke utelukkende baseres på et samtidig utsyn eller hvordan man helst vil se verden.

Den amerikanske filosofen Bruce Thornton kaller dette for «det terapeutiske blikk på alle menneskelige problemer». Det innebærer en tendens til å hoppe bukk over menneskets irrasjonelle tilbøyeligheter.

Nyateister ser på religion som levninger fra fortiden, som vil kunne retusjeres vekk fordi fornuften ikke har bruk for det.

Til tross for at religiøse anfektelser har vært en del av menneskeheten siden vi kunne stå oppreist. I Norge forestiller vi oss å leve i «den beste av alle verdener», omtrent slik Leibnitz uttrykte det, så vil ikke alle bli som oss?

Derfor lar vi oss sjokkere over at unge gutter fra lille Fredrikstad verver seg som fremmedkrigere i det syriske slakterhuset. Men er det så rart?

Forskningen rundt massevold og krig viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som motiverer overgriperen (se for eksempel Christopher Brownings Ordinary Men eller David Livingstone Smiths The Dangerous Animal).

Det som derimot forhindrer de fleste av oss fra å frigjøre voldelig energi, ligger i den kulturen og rammer og dannelse vi både normativt og juridisk omgir oss med

Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk manikeisme, psykologi eller manglende sjelsevner. Det er ikke ukjent at religion er blitt brukt som legitimeringsstrategi for vold. Religionshistorien er i det hele tatt også en ganske bloddryppende affære.

Et slikt faktum gjør ikke religion mindre ektefølt for overgriperen. I mange tilfeller er følelsen av å være religiøst krenket fullstendig irrasjonell sett utenifra. Det kan være tilstrekkelig å tegne Muhammed for å bli knivdrept.

Det ville være en overdrivelse å hevde at religionshistorien er rasjonalitetens historie. Mange vil hevde at rasjonalitet (et vidt begrep selvfølgelig) er noe religionene har måttet tillempe seg etter omstendighetene, og ikke omvendt.

I radikal islam dannes rasende kollektiver utledet av forestillingen om at alle politiske og kulturelle problemer har sin årsak og opprinnelse i et annet paradigme enn ditt eget.

Her kan jihadistene være herre over liv og død uten å bli møtt med sanksjoner, men tvert i mot berømmes og belønnes av (den religiøse) flokken og ideer om det hinsidige.

For en voldsutøver som selv ikke er redd for å dø, er jihadismen den rene gavepakke. Så kan man saktens spørre seg om hvorvidt krigerne selv tror de vil få sin lønn i himmelen.

Det som derimot forhindrer de fleste av oss fra å frigjøre voldelig energi, ligger i den kulturen og rammer og dannelse vi både normativt og juridisk omgir oss med. Dertil hører også adapsjon av religioner.

At noe er «misforstått» religionstolkning er en skurrende påstand. Det er heller slik at gitte tolkninger fremstår som ekstremt umusikalske i forhold til vår tid. Hverken Taliban eller IS er unike i islamsk historisk kontekst.

Så kan man spørre seg hva som er høna og egget: Troen eller makten.

Målt i råskap var islam slik den ble praktisert mange steder under middelalderen ikke ulik det vi ser i Syria og Irak i dag: Massakre av jøder i Granada (1066), Timur Lenks (1336-1405) mongolske horder i blant annet Syria og Afghanistan på 1300-tallet, og berbernes slakterier i Marokko på 1100-tallet.

Rundt 60 millioner menneskeliv sies å ha gått tapt under middelalderens muslimske invasjoner av India.

Forut for det armenske folkemordet i 1915 erklærte ungtyrkernes Enver Pasha jihad mot de kristne i Anatolia. Slakteriene kostet minst én million liv og var både religiøst, politisk og etnisk motivert.

Voldsmetodikken var den samme som vi finner hos IS: Massakrer, voldtekter og halshugginger, hvor sivile ble sett på som undermennesker eller vantro. Så kan man spørre seg hva som er høna og egget: Troen eller makten. Svaret er vel det samme som i dag: Religion opererer ikke i et vakuum, men er i høy grad også et produkt av omgivelsene og dens legitimitet.

Det sies at inkvisisjonen var er rent maktanliggende. Mon det? Makt har alltid vært viktig, men er det mulig å avskrive middelalderens kristendom som ukristelig? Inkvisisjonen ble tvert i mot etablert for å forsvare troen. Inkvisitorene mente selv de gikk i det godes tjeneste og lidelsen de påførte sine ofre, var et frelsesanliggende.

Uansett var det ikke bibeltekstene som ble brukt som primærlegitimering av inkvisisjonen, men snarere en kirkelig tradisjon.

Tolkning av skrifter og tradisjoner, teologi av ulike former, er altså tidsavhengige. Det er ikke så mange år siden homofili ble ansett for å være sodomi, også blant ikke- troende. Og det er strengt tatt ikke teologene som har stått i front i homokampen.

Snarere kommer de tøflende etter. I dag regnes homofobi som helt uakseptabelt, i alle fall innen den vestlige kulturkretsen.

Sett med «vestlige» øyne er store deler av verden preget av tradisjoner og religiøse tolkninger som vi her finner dypt reaksjonære, for ikke å si uakseptable. Og med globaliseringen og innvandringen er en del av disse tradisjonene også en del av den norske virkeligheten.

Desto viktigere er det ikke å henfalle til relativisme i frykt for å krenke religiøse forestillinger. Ingen har rett på særlig vern mot redelig kritikk i et åpent, sekulært samfunn, noe våre egne kristne mørkemenn har fått erfare i noen generasjoner nå.

IS og Taliban er så avsindige at de kommer på kant med allerede definerte ekstremister. Det er altså ikke noe kunststykke å ta avstand fra dem, og det burde nesten være overflødig å demonstrere mot dem.

Så er det også slik at islamisme generelt har et preg av kulturell partikularisme og en rettstankegang som ikke alltid er tuftet på rettstatens førsteprinsipp om likhet for loven.

Visst finnes det moderat islamisme. Det skal være rom for religiøs konservatisme. Allikevel bør vi vite omtrent hvor vi har hverandre i helt grunnleggende menneskerettslige og rettsstatlige spørsmål for å kunne ivareta den høye grad av tillit som preger det norske samfunnet.

Islam er lovbasert og doktrinær (koranen er gudsord gjennom åpenbaring), og derfor tilsynelatende en tyngre skute å vende i «liberal» retning enn kristendommen

Ideen om en islamsk stat er islamistisk grunnlære og ikke fremmed for mange muslimer. Hva innebærer den i praksis? Dens tilhengere representerer en politisk ideologi, uttaler seg om politikk og er derfor en del av den offentlige samtalen.

Hva mener islamister om det liberale rettsstatsprinsipp (maktfordeling), ytringsfrihet, kvinners rettigheter, homofili, pluralisme og demokrati? Hva betyr det egentlig å ønske seg en islamsk stat, hva er brudd, og hva er kontinuitet målt mot det liberale demokratiet?

Islam er lovbasert og doktrinær (koranen er gudsord gjennom åpenbaring), og derfor tilsynelatende en tyngre skute å vende i «liberal» retning enn kristendommen.

Bibelen er mer historiefortellende enn lovformidlende og tolkningen av den har tradisjonelt har vært mindre tekstnær.

Men liberale tolkninger av islam praktiseres massivt i dag og vil etter hvert få enda større gjennomslag, i takt med omgivelsene. En tolkning som er en del av islam.

Innlegget er publisert på Aftenposten.no 21.12.14.

Publisert: 8. februar 2024