Terror og vold
Krenkelse og hevn er like mye emosjon som virkelighet. De fleste personlig berørte dreper ikke. Terrorister føler en så heftig krenkelse at blind vold fremstår som en løsning. Da er vi inne i moralpolitisk interessante utfordringer, skriver Bård Larsen.
Publisert: 21. november 2014
Av Bård Larsen, historiker i Civita
The joy of killing! The joy of seeing killing done – these are traits of the human race at large. – M. Twain
I 2009 var Vänsterparti-politikeren Ali Esbati begeistret over at Rød Ungdom samlet inn penger til Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP). RU samlet også inn penger til PFLP på sin sommerleir i 2011. EU og USA har lenge utpekt PFLP som terrororganisasjon, noe Esbati i 2009 fant helt absurd.
Denne uken gikk to representanter fra PFLP amok med kniver og økser og tok livet av fire sivile jøder og en drusisk politimann i en synagoge i Jerusalem, midt under morgenbønnen. Hamas omtalte det som en ”heroisk handling”.
Det vi vet så langt er at terroristene heter Ghassan og Uday Abu Jamal, kommer fra Øst-Jerusalem og at de er fettere. De er i slekt med Jamal Abu Jamal, en palestinsk aktivist som ble løslatt fra fengsel av Israel som en del av en avtale, men arrestert på nytt for to uker siden. De har også en søster som jobber som sosialarbeider i kommunen i Jerusalem.
PFLP roste angrepet i synagogen, beskrev de to gjerningsmennene som ”våre kamerater” og oppfordret samtidig til full krig mot Israel. ”Dagens operasjon i Jerusalem er ett naturlig svar på den pågående rasistiske politikken og okkupasjonen. Det er okkupasjonen som er ansvarlig for eskaleringen i Jerusalem og i Palestina.” Som en forrående gest feiret kvinner på Gaza drapene i synagogen ved å dele ut søtsaker til barn.
I Jordan ble overgriperne hyllet i parlamentet. Parlamentsmedlem Khaled Hussein al-Atta uttalte at drapene var en ”naturlig reaksjon på den sionistiske okkupasjonen mot vårt folk i Palestina”.
Ønske om å forstå
Doktorgradsstipendiat ved Institutt for historiske studier ved NTNU, Jørgen Jensehaugen, fortalte til VG at ”eskaleringen av angrepene er uttrykk for ekstrem frustrasjon fra palestinsk side”. Men hvordan vet Jensehaugen dette?
Jensehaugen fremstiller en slags mekanikk i forholdet mellom frustrasjon og kaldblodig drap. Men det er ikke slik at mennesker som føler seg undertrykt, automatisk begår drap. Det er mer som skal til, nemlig en dragning mot vold i tillegg til reelle eller illusoriske forestillinger av legitimitet.
Forestillinger om at vold og terror primært bunner i desperasjon og nød er en gjennomgangstone i den norske offentligheten. Man vil til bunns i årsakene, som gjerne oppfattes som politiske, økonomiske eller sosiale. Ofte er det en riktig observasjon, men ikke alltid. Det er også en logikk i at mennesker med mye sinne i seg søker politiske løsninger som gjenspeiler dette. Sinnet kommer fra ulike kilder, men aggresjon er like fullt en potent og tidløs del av menneskenaturen.
Simen Sætres intervju med frilansjournalist Qasim Ali i Morgenbladet 21.11.14 er illustrerende: «Radikalisering skyldes utenrikspolitikk og mistenkeliggjøring, mener journalist Qasim Ali (30), som følger det radikale muslimske miljøet tett … Vestens aggresjon skaper en reaksjon. Grusomhetene i amerikanske fengsler, som Abu Ghraib, Bagram-basen, Guantanamo, er et mye gjentatt tema.”
Å trekke direkte linjer mellom opplevelse av urett til grusom vold mot uskyldige mennesker er en forenkling av årsaksforhold. Innen forskningen rundt massevold og krig finnes ingen entydige forklaringer. Den historiske dokumentasjonen viser en kompleks relasjon mellom offer og overgriper, og hva som motiverer overgriperen i perioder med mye voldsbruk. Det kan være idealisme, krenkelse, religiøs og politisk manikeisme, psykologi eller manglende sjelsevner. Like interessant er det å se på årsakene til at sanseløs voldsbruk høster sympati i miljøer som er lever beskyttede liv langt fra konfliktområder. Denne sympatien har som iboende betingelse at vold er naturlige reaksjoner mot urett begått av andre.
Vold og ondskap er et emne med mange vanskelige spørsmål og langt færre svar. Følgende artikkel er kun et skrap på overflaten. Men hvis man ikke forstår at det finnes ulike årsaksforklaringer til radikalisme enn de økonomiske eller sosiale, forstår man heller ikke de kulturelle, ideologiske og følelsesmessige tiltrekninger ekstreme ideer kan få. Da finner man heller ikke verktøy til å bekjempe den.
The Bullets Song
Det har alltid vært et innslag av sympati for voldelige frigjøringsbevegeleser på den radikale venstresiden i den vestlige verden. Hva får mennesker som lever trygge liv i liberale samfunn til å sverme for politisk voldsbruk? Den britiske forfatteren Theodore Dalrymple berører kanskje en vesentlig årsak når han skriver:
The idea that if someone is prepared to do something truly horrible, he must have a worthy cause remains attractive to liberal intellectuals, who perhaps envy those who take up arms against the sea of troubles that is human existence.
Logikken synes altså å være at jo grusommere handlingen er, desto verre er undertrykkelsen som motiverer den. I verste fall fremstår drap som de vi nå så i Jerusalem, som bekreftelse på hvor skrekkelig Israel er.
At PFLP er en terrororganisasjon er det ingen tvil om. PFLP er også sekulære marxist-leninister i en islamistisk region, så her ligger åpenbart fristelsen for deler av venstrefløyen her hjemme. Det gjorde det også for danske Blekingegadebanden, som gjennom en mer kreativ innsamlingsaksjon for PFLP tok livet av en politimann under et postran i København i 1998.
Romansen med PFLP
I etterkrigstiden skulle den fransk-algeriske forfatteren Frantz Fanon bli den store profeten for den poststalinistiske og antikoloniale voldsromantikken i Europa. Mye av Fanons produksjon ble skrevet i raseri over franskmennenes brutale kolonialisme i Algerie. Fanons credo var at «mennesket gjenskaper seg selv gjennom volden». I forordet til Fanons Jordens fordømte (1967) skrev Jean-Paul Sartre om den befriende volden: «Krigerens våpen er beviset på hans menneskelighet. For i opprørets første stadium gjelder det å drepe. Ved å ta livet av en hvit mann slår man to fluer i en smekk: Man kvitter seg med en gang med en slavedriver og med en slave. Det som blir igjen, er på den ene siden en død mann og på den annen en fri mann.»
Baader-Meinhof-banden er antagelig Europas mest myteomspunne terrorbevegelse, fremdeles omsvermet i all dens ambivalens: voldelig og romantisk, grusom og fascinerende. Stasis voldelige håndlangere. Som kunsthistorikeren Torunn Liven skrev i Dagsavisen i 2007, har «voldsestetikkens brutale sanselighet [fortsatt] å fascinere i svar[t-h]vitt 70-tallsglamour med terrorist-‘celebritetene’ Andreas Baader og Gudrun Ensslin framstilt som Bonnie og Clyde. Men også Odd Nerdrums omstridte maleri ‘Mordet på Andreas Baader’ fra 1978 … inngår i debatten om den romantiserende terrorestetikken og pop-mytologien rundt Baader-Meinhof.»
Andreas Baader var en villstyring med sosiopatiske trekk, som startet som småkriminell og biltyv. Han var ingen intellektuell og knapt nok politisk, men ble tiltrukket av voldsromantikken i venstreekstreme miljøer. Baader deltok i flere bombeangrep og bankran. I 1968 kastet han, sammen med Gudrun Ensslin, Thorwald Proll og Horst Söhnlein, en brannbombe inn i et varehus i Frankfurt am Main. Rettssaken som fulgte, var et absurd teater hvor de tiltalte oppførte seg som bortskjemte tenåringer, viftet med Maos lille røde, skjelte ut dommere og aktorat og røykte sigarer i rettssalen.
Dette var under den kinesiske kulturrevolusjonen. Venstreradikale over hele Europa var dypt fascinert av Maos iscenesatte omskoleringsprosjekt. De tiltaltes arrogante og antiautoritære oppførsel ville neppe blitt tolerert i Kina. De hadde snarere blitt kjørt til nærmeste sandtak for et nakkeskudd. Den tanken streifet dem neppe. Mange har spurt seg om de i det hele tatt innså alvoret, om de oppfattet situasjonen som en lek. På mange måter gjorde de nok det, men hatet mot de reaksjonære, de forulempedes vrede og «vissheten» om at de hadde rett, bidro til at de forholdt seg til retten med anarkistisk forakt: De var hevet over døden. For døden betød ingenting i den store sammenhengen.
Slik blir de vesttyske terroristene stående som den nihilistiske blodskultens moderne innovatører. Jihadister og islamistiske terrorister er, som Paul Berman har påpekt i Terror og liberalisme, sterkt influert av europeiske venstreekstreme terroristorganisasjoner. Sammenhengen fremstår enda klarere når vi vet at medlemmer av italienske Røde Brigader, Baader-Meinhof-gruppen og Rote Armee Fraktion (RAF) reiste i skytteltrafikk til palestinske treningsleirer i Jordan og Syria – alt sammen finansiert av DDR.
De aller fleste vesteuropeiske terrorister kom fra akademiske, velhavende hjem, så her kommer de rene sosioøkonomiske forklaringene til kort. Direktørdatteren Ulrike Meinhof ble kjent med de tiltalte under rettssaken i Frankfurt og ble umiddelbart henrykt. Senere bidro hun til at Andreas Baader kunne flykte fra fengselet. I 1970 kidnappet hun sine egne døtre, Regine og Bettina, som da var seks år gamle. Planen var å gi barna opplæring som terrorister i Jordan, men planen lyktes ikke, og de ble sluppet fri på Sicilia ved hjelp av journalisten Stefan Aust.
Ulrike Meinhof var en dyktig journalist og skribent, besatt av temaer som feministisk revolt og klassekamp, problemfelter som ifølge henne bare kunne løses gjennom vold. Voldelige aksjoner skulle også gjøre ende på nazifiseringen de mente var et vedvarende trekk ved etterkrigstidens Vest-Tyskland. I 1977 kidnappet de Hans Martin Schleyer, lederen av den vesttyske arbeidsgiverforeningen. Schleyer hadde, i likhet med utallige andre i Tyskland, en fortid som medlem av NSDAP og offiser i SS. Som leder for arbeidsgiverne kompletterte han derfor de røde terroristenes konspirasjonsteorier om nazister og kapitalister i ledtog. De holdt ham fanget under fornedrende forhold i syv uker, for så å henrette ham. Liket ble funnet i bagasjerommet på en bil. I Italia samme år skjedde noe lignende med industrilederen Aldo Moro, som ble kidnappet av Røde Brigader, likvidert og stappet i bagasjerommet.
Baader-Meinhof var stjerneeksempelet på ideene om drap som fødselshjelper for en ny fremtid, om brutalitet som frelse og som noe vakkert, nesten erotiserende. Andreas Baader og Ulrike Meinhof forlot denne verden som seg hør og bør for den som hyller døden: De henholdsvis skjøt og hengte seg på fengselscellen.
Voldsturismen
Den danske Blekingegadebanden var en nordisk variant av Baader-Meinhof. Ikke like spektakulær, men voldelig nok. Også Blekingegadebanden – oppkalt etter dekkleiligheten deres i Blekingegade i København – besto av akademikere og borgerskapsbarn. De opererte fra 1972 og helt frem til 1989 og inngikk i et internasjonalt nettverk som også telte Baader-Meinhof, Røde Brigader og Carlos «Sjakalen». Bandens oppgave var til å begynne med å danne celler som skulle bre seg over hele landet og berede grunnen for revolusjon – alt i ytterste hemmelighet naturligvis. I Danmarks gullalder, sosialdemokratiets og fagforeningenes hegemoniske tiår, i landets mest spektakulære oppbyggingsfase, valgte altså intellektuelle unge menn og kvinner å ta til våpen – mot staten. Motivet var som hos Baader-Meinhof: Å destabilisere samfunnet gjennom politisk kriminalitet, hovedsakelig våpentyverier og voldelige ran (innad i gruppen omtalt som militære operasjoner). Blekingegadebanden ble, som mange i sin generasjon, radikalisert av Vietnamkrigen og Palestinasaken. Medlemmer av gruppen reiste allerede i 1968 på treningsleirer til PFLP i Jordan, hvor de fikk opplæring i alle former for bruk av våpen og sprengstoff. Flere av bandens tilhengere oppholdt seg også i perioder i de palestinske områdene og så elendigheten på nært hold – blant annet i flyktningleirene Sabra og Shatila – og ble ytterligere radikalisert som følge av dette. De fikk etter hvert i oppgave av palestinske aktivister å overvåke jødiske landsmenn.
Dansk kriminalpoliti var overbevist om at Blekingegadebandens eskalerende ransbølge var utlendingers verk, for de hadde aldri opplevd så grove ran begått av dansker. Vektere, sekretærer og bankansatte ble slått helseløse, med jernstenger og batonger, flere fikk kraniebrudd. Avkastningen fra ranene skulle sendes til Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP).
I løpet av syttitallet ble de fleste hemninger kastet over bord og, bevegelsens voldsbruk eskalerte. De politiske teoriene deres kretset mer og mer rundt deres ideologiske nestor og strateg, marxisten og filosofen Gotfred Appels snylterstatstese. Den alminnelige danske hadde oppgitt klassekampen og hadde kollektiv skyld i nord-sør-problematikken og fattigdommen i verden. Empatien for ofre i den tredje verden var så altoverskyggende at empatien for deres egne landsmenn nærmest fordampet.
En spektakulær og brutal kidnapping i Glostrup i 1980 illustrerer poenget: Den eldre bankdirektøren Poul Erik Würtzen, kona hans og deres åtte år gamle barnebarn Mette Würtzen, som var på overnattingsbesøk, ble overfalt i sitt hjem. Bandemedlemmene truet med å skjære halsen over på kona og barnet. Jenta ble tvunget til å se på mens bestemoren ble skamslått slik at hun nesten strøk med. Deretter ble de fraktet til direktørens bankfilial, kneblet med gaffatape og lenket fast med håndjern i fyrrommet, mens de revolusjonære forsøkte å trenge inn i bankhvelvet.
Blekingegadebandens karriere kulminerte med et postran i 1988, da den 22 år gamle politibetjenten Jesper Egtved Hansen ble skutt og drept. Under etterforskingen av saken ble dekkleiligheten i Blekingegade oppdaget og gjennomsøkt, og det ble funnet våpen, landminer, dynamitt og panservernraketter, samt falskneriutstyr, politiuniformer, overvåkingsutstyr, revolusjonær litteratur og håndbøker i våpen- og sprengstoffbruk. De fleste av medlemmene ble arrestert.
Gotfred Appel ble intervjuet i dansk TV etter arrestasjonene i 1989. Den tilårskomne ideologen vedkjente seg intet ansvar, selv om samtlige bandemedlemmer utpekte ham som leder i den tidlige perioden (men han hadde riktignok ikke hatt kontakt med gruppen på flere år). Banden var da også kjent for dansk overvåkingspoliti som Appel-gruppen.
Appel døde i 1992. Tyve år tidligere hadde han i fjernsynets beste sendetid proklamert at han skulle innføre proletariatets diktatur i Danmark. Han stod dessuten ringside og bivånet at tre fly ble sprengt til himmels av PFLP i 1970. Til stede var også den notoriske terroristen Carlos «Sjakalen».
Etter at Peter Øvig Knudsens bøker om Blekingegadebanden kom ut i 2007, har flere av bandens medlemmer stått frem som mer eller mindre angrende syndere. En av gruppas medlemmer, Bo Weimann, var en av hovedkildene til Øvig Knudsen. Han hadde til da vært anonym. I 2009 sto han frem på dansk fjernsyn og bar synlig preg av å være både rystet og full av samvittighetsnag. Men ikke alle var imponert. Mette Würtzen, banksjefens barnebarn, som nå er i slutten av trettiårene, reagerte sterkt:
«Det var mest det, at han dukkede op og sagde noget med, at det var en ’soningsproces’. Jeg mener, hvor mange år har det taget ham at nå frem til det? Han sagde, at han nu havde en helt normal tilværelse. Et normalt liv. Og han havde et normalt direktørjob. Og en normal familie. Jeg kan til gengæld ikke sige, om jeg er normal. Ikke efter det, der skete.»
Det store mysteriet i historien om den omstridte gruppen – hvem som skjøt den unge politibetjenten – er fortsatt ubesvart. Ingen av gruppens medlemmer har tatt på seg ansvaret, og ingen er blitt dømt for drapet.
Blekingegadebanden ble ikke nødvendigvis oppfattet som ekstrem av alle. Peter Øvig Knudsens bok viser at deres militante forestillinger var en integrert del av den radikale venstresiden på 1970- og 80-tallet. Forskjellen var at Blekingegadebanden gjorde alvor av de voldsromantiske forestillingene.
I Norge fikk vi aldri noen tilsvarende terrorbevegelse, selv om det hevdes at AKP hadde kontakt med både RAF og Blekingegadebanden. AKP skal ha avvist et samarbeid. AKP og Palestinakomiteen hadde heller ingen formell kontakt med PFLP, selv om de hadde en dragning mot deres marxist-leninistiske politikk. Særlig aktiv i så måte var Trond Ali Linstad. AKPs problem var at de lojalt fulgte den kinesiske linja, og kineserne foretrakk å støtte Fatah fremfor PFLP. Palestinafronten, som var venstresosialistenes solidaritetsorganisasjon, støttet på sin side PFLP og/eller ulike fraksjoner utgått av PFLP. Lars Gule fra Palestinafronten ble i 1977 tatt på flyplassen i Beirut med sprengstoff han skulle frakte for de marxist-leninistiske utbryterne DFLP via Norge til Israel.
Souhaila Andrawes deltok i den brutale kapringen av et Lufthansa-fly samme år. Passasjerene ble slått, bundet fast og overhelt med sprit, slik at de lett kunne settes fyr på. Flykapteinen Jürgen Schumann ble skutt rett foran øynene på dem. Liket ble liggende inne i flyet i et døgn, før det ble slengt ut under en mellomlanding i Jemen. Andrawes sonet totalt fire år av dommen på tolv, hvorav to i Norge, før hun ble benådet. Andrawes ble overført fra Tyskland til soning i Norge, etter at stortingsrepresentant Erling Folkvord hadde tatt opp saken hennes i Stortinget. Opphold ble innvilget av justisminister Gerd-Liv Valla.
Alle frigjøringskrigers mor
Erik Fosse, Mads Gilbert og Hans Husum er tre venstreradikale leger, som heroisk har reddet hundrevis av menneskeliv i felten, men som også har et anakronistisk, venstreaktivistisk syn på verden. Politiske aktivister i legefrakk, som tar stilling i konflikter der de søker tjeneste. Mads Gilbert uttalte i 2006 at han ikke vil gi en krone til Leger Uten Grenser, fordi organisasjonen jobber på begge sidene av kriger uten å ta stilling i dem.
«Mads Gilbert er en politisk aktivist og har en helt annen tankegang enn Leger Uten Grenser. Legger man politiske føringer til grunn for nødhjelp, kommer man til å overse uskyldige sivile,» svarte Leger Uten Grensers Morten Rostrup på kritikken. Gilbert gjorde seg også bemerket da han ikke ville gi Lars Sponheim førstehjelpskurs, fordi Sponheim sto for feil utenrikspolitisk linje. Riktig galt gikk det for Gilbert da han uttrykte forståelse for angrepene på tvillingtårnene i 2001, ”som et legitimt svar på 25 år med angrepskrig, miner, utsulting og embargo”, noe han senere gikk tilbake på.
Erik Fosse og Mads Gilbert vil ikke kritisere Hamas i nevneverdig grad. Israel er overgripere, og da er kampsonen gitt. Hamas har et islamistisk, reaksjonært og grovt antisemittisk program, preget av kynisk voldsforherligelse. De driver militaristisk indoktrinering av barn i ren hitlerjugendstil og har et autoritært styre, preget av oppløsning av demokratiske institusjoner og likvidering av politiske motstandere. Ved flere anledninger har Hamas-folk gått til angrep på og mishandlet venstreorienterte ungdommer.
Her gjentar mønsteret seg fra syttitallet, da voldelige bevegelser ble skjønnmalt og forherliget – eller deres aktiviteter i det minste underrapportert. Mange var fremsynte nok til å forstå at Midtøsten ville utvikle seg til en kruttønne som også kunne brukes politisk – alle frigjøringskrigers mor. Hundrevis av unge vesteuropeere reiste på våpentrening hos ulike palestinske militser. Etter at Mao og Pol Pot var havnet på historiens skraphaug, tok interessen for palestinerne helt av for AKPs del. Prinsipprogrammet fra 1984 gir mer enn et hint om hva dette dreier seg om: «Likevel har dei felles interesser med dei andre nasjonane i landet mot supermaktene, som er fiendar av alle folk i verda … I ein slik front er det naudsynt å samarbeida med mange ulike krefter. Nasjonale einskapsfrontar t.d. mot ei supermakt kan omfatta krefter som … ikkje er anti-imperialistar eller framskrittsvenlege i andre samanhengar.» Det var altså ikke nødvendig med ideologisk forbrødring for å støtte en frigjøringsbevegelse. AKP og til dels SV slukte nasjonale frigjøringsbevegelser med hud og hår – så lenge de var innrettet mot amerikansk (og for AKPs del også sovjetisk) imperialisme. Det hele virket selvmotsigende: Mange kommunister og radikale sosialister mente jo at nasjonalisme var reaksjonært (det var et paradoks som førte til mange interne stridigheter i rørsla). Dyrkingen av frigjøringsbevegelser hang sammen med en svekket tro på at sosialismen ville la seg gjennomføre ved hjelp av den europeiske arbeiderklassen. Formålet var ikke lenger «arbeidere i alle land – foren dere», i alle fall ikke på kort sikt, men snarere «anti-imperialister i alle land – osv.».
I 1985 sto Erik Fosse på barrikadene for prestestyret i Iran. Revolusjonen i Iran hadde vist oss at et land i den tredje verden kunne løsrive seg fra «sosialimperialismen», sa Fosse til Klassekampen. Fosse og Trond Ali Linstad mente at kritikken mot Iran var grunnløs, og at årsaken til kritikken var at Iran var en «antiimperialistisk makt». «Vårt bestemte inntrykk er at Khomeinis styre har brei folkelig støtte også i dag», fortsatte de. Ironisk nok et «folkestyre» som hadde som førsteprioritet å likvidere den iranske venstresiden – eller i det minste drive den i landflyktighet. Hovedbudskapet til Fosse og Linstad var at den iranske islamismen var en ny front mot imperialismen, en front som kunne virke «fremmed og uforståelig på mange». Linstad har som mange vet, tatt skrittet fullt ut og er i dag en muslimsk konvertitt som i dagsavisene forsvarer sharialovene og de rettsløse tilstandene i Iran – hvor homoseksuelle blir hengt fra heisekraner.
Voldens legitimering
Mye av den politiske voldens legitimitet kan spores til det den amerikanske journalisten og forfatteren Thomas Friedman omtaler som humiliated fury: «En ting har jeg lært etter å ha undersøkt konflikter i verden er at den mest undervurderte drivkraften i internasjonale relasjoner er ydmykelse». Men her er det viktig å ha in mente at ”krenkelse” er noe høyst subjektivt. I mange tilfeller er følelsen av å være krenket fullstendig irrasjonell og egentlig en psykologisk trigger for å utagere sinne eller utøve vold. Det kan være tilstrekkelig å gi en person et blikk for å bli slått helseløs på byen, eller tegne Muhammed for å bli knivdrept.
Krenkelsens psykologi, eller ”humiliated fury”, er blitt et eget forskningsobjekt i sosiologien. Å føle seg krenket, eller å uttale seg på vegne av andres krenkelse, er en drivkraft som er gjenkjennelig for alle, og en uheldig effekt av denne tilstanden er at den genererer stimuli for enkeltindivider og virker samlende for kollektiv adferd. Å være sint på noen kan virke nærmest berusende og oppkvikkende, noen vil hevde sublimerende.
Sosiologen Evelin Lindner definerer ydmykelse som en ”påtvunget reduksjon av personer eller grupper, en underkastelsesprosess, som skader eller ødelegger deres stolthet, ære eller verdighet”. Lindner definerer videre ydmykelse som å plasseres, mot sin vilje, og ofte på en, sett fra subjektets side, sårende måte, og i en situasjon som er langt under hva han føler at han rett til å forvente. Men denne forventede retten kan være legitimert ut fra irrasjonelle eller overdimensjonerte forestillinger, gjerne på bakgrunn av religion og tradisjon. For, som Lindner skriver, offerets rolle er ofte svært tvetydig.
A victim may feel humiliated in absence of any humiliated act-as the result of a misunderstanding, or as the result of personal and cultural differences concerning norms of what respectful treatment ought to entail-or the “victim” may even invent a story of humiliation in order to maneuver another party into the role of a loathsome perpetrator.
Kompromissløse verdensanskuelser er som skreddersydd for destruktive følelser av urett, vrede og ydmykelse. Gjennom språk, dikotomier og retorikk har demagoger klart å fyre opp under ulike former for avmektighet, innbilte eller reelle. Ved å fremelske følelser av krenkelse og ydmykelse genereres oppblåste, gjerne konstruerte, fokus på «oss» og «dem».
Radikal islam kan være et eksempel på forestillinger hvor lignende psykologiske «mekanismer» spiller en sentral rolle. Her dannes rasende kollektiver utledet av forestillingen om at alle politiske og kulturelle problemer har sin årsak og opprinnelse i et annet paradigme enn ditt eget. Bak de krenkede skjuler makten seg. Dette ser vi særlig i Midtøsten.
Forfatteren Hans Magnus Enzensberger har omtalt jihadister som ”radikale tapere”: Den som føler seg verdiløs, ser på andre som verdiløse og finner sine likesinnede i en dehumaniserende ideologi.
Og vi kjenner det fra historien: Den skremmende kombinasjonen av komplekser og stormannsgalskap. Radikal islamisme dyrker også forestillingen om at alle problemer har sin årsak og opprinnelse hos «de andre.» Samtidig er massemord og folkemord fenomener som har fulgt menneskeheten siden vi har kunnet stå oppreist.
Den tyske nasjonalsosialismen hadde neppe fått så stor oppslutning om det ikke hadde vært for de unge, sinte radikale tapere som hadde kommet hjem til arbeidsløshet og bitterhet etter den første verdenskrig. De organiserte seg i de såkalte Frikorpsene, som senere utviklet seg til kollektive blodskulter (SA og SS). Vold ble etter hvert ryggraden i spredningen av nazismen. Overalt hvor den tyske hæren ble knesatt, ble omgivelsene til slakterhus. En rekke studier viser at den nazistiske voldsutøvelsen var jevnt fordelt mellom fanatiske idealister og de som bare lot seg rive med av voldseskaleringen.
Lystmorderne
Bastian Vasquez fra Skien var som ungdommer flest, før han konverterte til islam. Radikaliseringsprosessen slo inn fort. Han har gjort seg bemerket verden over for virale videoer fra grensetraktene mellom Syria og Irak, hvor han skryter av hvordan fanger har blitt torturert og myrdet.
Den britiske rapperen Abdel-Majed Abdel Bary publiserte et bilde av seg selv på Twitter med et avkappet hode, med underteksten: ”Chillin’ with my homie or what’s left of him.” Det er også antatt at han er bøddelen bak de videooverførte dekapiteringene av James Foley, Steven Sotloff , David Haines og Alan Henning.
Det psykologiske aspektet kan ikke undervurderes. Den islamske staten (IS) er det nærmeste vi kommer den tyske krigsmetodikken i våre dager. IS består av svært ulike komponenter: Knallharde og hevngjerrige strateger fra Saddam Husseins gamle nasjonalgarde og fanatiske islamister, men også av rasende unge menn i blodtåke for hvilke drepingen ofte er viktigere enn målet. Bevegelsen er grunnet i en slags kollektiv voldspsykose: Den ultimative voldelige nihilisme forkledd som middelaldersk religiøst ortodoksi. Her kan jihadistene slippe løs det verste i seg, det destruktive anarkiet, beruselsen over å kunne drepe for fote uten at det får konsekvenser. Den narsissistiske makten i å være herre over liv og død. Kanskje noe av den samme følelsen som voldelige fotballsupportere har når de gyver løs på sine motstandere, bare at volden er så mye mer ekstrem og at den ikke blir møtt med sanksjoner, men tvert i mot berømmes og belønnes av flokken.
Vold som forlystelse er, deprimerende nok, et ikke ubetydelig innslag i krig, massedrap og folkemord. Det ligger i krigens natur at den tiltrekker seg aggressive personer som liker å drepe. Krig er voldsutøverens naturlige habitat, og for en voldsutøver som selv ikke er redd for å dø, er jihadismen den rene gavepakke.
Det er ikke uvanlig at genocidale regimer eller bevegelser bruker voldelige kriminelle som forsterkninger. Under første verdenskrig slapp osmanske myndigheter tusenvis av voldsdømte løs fra fengslene og ga dem fripass til å slakte armenere og assyrere. Den islamske staten opererer på samme vis. Fengslene i Mosul, Abu Graib og Taji ble angrepet av ISIS og flere hundre fanger ble løslatt. Blant dem noen av de hardeste neglene fra Al Qaida, men også andre voldsforbrytere. Mange av IS’ mest kompromissløse krigere er altså lystmordere. Blant fremmedkrigerne i IS er det også et betydelig innslag av kriminelle.
Pliktmorderne
Grunnleggende sett er det lite i veien for at hvem som helst av oss kan begå de største grusomheter, om omgivelsene rundt oss på en eller annen måte legitimerer tøylesløs vold.
Så hva er det som forhindrer de fleste av oss fra å frigjøre voldelig energi? Det ligger selvsagt i den kulturen og de rammer vi både normativt og juridisk omgir oss med. Noe helt annet er det om det sivilisatoriske rammeverket forsvinner eller at man av ulike årsaker oppsøker konflikter hvor normer er satt ut av spill.
Boka Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland, av holocausthistorikeren Christopher Browning, gir en beskrivelse av en menneskehet som forandrer seg mindre enn omstendighetene. Gitt de mest uheldige sammenhenger og den mest groteske formen for legitimitet kan de fleste av oss i løpet av relativt kort tid omstille oss til å begå grusomheter av det vi trodde var av en annen verden. I Ordinary Men omtales helt ”normale” mennesker i tysk tjeneste som myrder barn og kvinner på det mest bestialske vis, uten nødvendigvis å være drevet av ideologisk hybris.
Browning intervjuer en lang rekke overgripere fra østfronten, som gjerne forklarer sine bestialske handlinger med kollegiale hensyn i korpsene. Etter krigen reiste de hjem til familiene sine og levde ”vanlige” liv, og det var på langt nær alle som angret i noen særlig grad. Mange av Brownings intervjuobjekter forteller at det var ubehagelig å drepe de første gangene, men at det etter hvert ble rutine. Forestillinger om den intuitive godhet og fellow feeling settes virkelig på prøve når man leser Browning.
Filosofene Zygmunt Bauman og Hannah Arendt (ondskapens banalitet) mente at modernitetens fragmentering av ansvar og byråkratisering gjør oss til skrivebordsmordere eller mellommenn i en voldsprosess hvor vi slipper å se ofrene i øynene. Selv om det har mye for seg, sier det lite om menneskenaturen, om det gode eller onde. Andre vil hevde at vi mennesker til syvende og sist er voldelige av natur. At vi er dyr, rett og slett. Det innebærer at å motvirke vold er et sivilisasjonsprosjekt og ikke et biologisk prosjekt. I Primo Levi’s Holocaust–biografi Hvis dette er et menneske skriver han om de nazistenes grenseløse ondskap. Selv om Holocaust overgikk alle tenkelige proporsjoner, var ikke overgriperne fra Mars. De var mennesker som oss, dessverre.
Den amerikanske psykologiprofessoren James Waller hevder i boka Becoming Evil (2002), at forestillingen om det onde menneske er en kunstig konstruksjon, på samme måte som forestillingen om det gode mennesket: ”Overgripere som har utført ekstraordinært onde handlinger er kun ekstraordinære i form av sine handlinger og ikke i form av hvem de er. Vi må ikke betrakte slike overgriper som så irrasjonelle, så unaturlige, at vi ikke kan forstå dem som mennesker”.
Den britiske skribenten Ed West hevder at all politisk filosofi koker ned til to grunnleggende ideer om menneskenaturen: den utopiske visjon og den tragiske visjon. Enten er mennesket et formbart vesen som kan perfeksjoneres, slik at vi kan bygge et samfunn fritt for ulikhet, urett, fattigdom og diskriminering, eller så vil alle disse store drømmene havarere, fordi menneskenaturen er irrasjonell, impulsiv, eiekjær og aggressiv.
Den tragiske visjonen kjenner vi fra Thomas Hobbes og behovet for Rule of Law for å begrense skadevirkningene av menneskenaturen. Loven er ikke til for å forme mennesket til bedre skapninger. Westernmytologien har langt på vei sitt dreiepunkt i et hobbesiansk utsyn, hvor nødvendigheten av en viss orden i det lovløse og vigilantiske kaoset i innflytterstaten står sentralt (et kaos som vi får et rystende møte med i Cormac McCarthys Blodmeridianen).
”Temmingen” av det ville vesten har blitt strålende portrettert i HBO-serien Deadwood, hvor det voldelige anarkiet i en liten gruveby sakte modifiseres til et minimum av rettstilstand og pragmatisme, noe som ikke nødvendigvis gjør det enkelt å skille skurkene fra heltene. I et intervju med det amerikanske magasinet Slate fortalte regissøren David Milch om seriens hovedfigur, sheriffen Seth Bullock:
[Bullock] was a guy with a murderous personality who embraced the idea of law as the only way he could control himself. The first scene of the first episode shows him hanging a guy rather than letting the mob hang him. That was a true story, and what he said was, «If he’s gonna be hung, he’s gonna be hung under color of law.
Den amerikanske serien Mad Men er nok blitt særlig populær fordi vi med skrekkslagen fryd ser hvordan synet på barneoppdragelse, helse og kvinner har forandret seg dramatisk de siste femti årene, mye grunnet statlige insitamenter og lover.
Mer problematisk er det når den amerikanske filosofen Landon W. Schurtz mener at serien viser oss hvordan vi er blitt bedre mennesker de siste 50 årene. For det er slett ikke sikkert at det er menneskets vesen som har forandret seg, men snarere omstendighetene, sivilisatoriske grep og sosioøkonomiske forhold. Rent spesifikt kan vi påstå å være ”bedre mennesker”, men ikke essensielt. En innvending, som særlig evolusjonspsykologen Steven Pinker har gjort seg til talsmann for, er vel at det er nettopp dette som gjør oss til mennesker – samfunn og sivilisasjon. Med andre ord: Vi har ikke blitt bedre dyr, men vi har blitt bedre mennesker. Jeg deler ikke helt Pinkers evolusjonære optimisme.
Det mekaniske mennesket?
Det er ikke uvanlig å hevde at terrorhandlinger er utrykk for ektefølt desperasjon. Mon det? Det er tross alt en valgsituasjon å gå inn i en synagoge og myrde uskyldige sivile, mens man ser dem inn i øynene, med mindre overgriper er psykotisk. Hvis desperasjonen er så stor at man ikke lenger er i en valgsituasjon, må handlingen derfor være uttrykk for at den frie viljen er satt ut av spill på grunn av en opplevelse av eller følelse av urett som fører til handlinger som de aller, aller fleste ville unnlate å gjøre. De fleste tør ikke eller oppfatter det som moralsk galt. Da må spørsmålet være hvorfor ikke langt flere palestinere begår slike drap.
Krenkelse og hevn er like mye emosjon som virkelighet. De fleste personlig berørte dreper ikke. Terrorangrepene i New York og London ble i hovedsak begått av folk som levde normale liv – gjerne i Vesten. Den Islamske staten rekrutterer tusenvis av unge menn og kvinner fra Europa, som ender opp som rene slaktere. Så langt har 12 nordmenn ofret livet sitt for IS.
Terrorister føler altså en så heftig krenkelse at blind vold fremstår som en løsning. Da er vi inne i moralpolitisk interessante utfordringer. Gitt at urett og sosioøkonomiske forklaringer ligger til grunn for å forstå så mye grusomhet: Var i så fall Versailles-traktatens urimelige betingelser og den påfølgende miseren i Weimar skyld i nazifiseringen i mellomkrigstidens Tyskland. Ingen urett, ingen Hitler eller Holocaust? Var mobben som myrdet forsvarsløse jøder og andre sivile på gater og torg over hele Europa drevet av desperasjon? Hvorfor blir ikke dagens rasister og høyreradikale voldsutøvere innrømmet den samme typen forståelse av desperasjon og krenkelse (og her har islamister og fascister et krenkelsesfelleskap i modernismen) ? De mener at sivilisasjonen står for fall og at Arbeiderpartiet dolker sitt eget folk i ryggen. Seriøse saker, når det er ektefølt urett i all sin forvirrethet.
Er det fordi den ene saken er viktigere eller mer rettferdig enn den andre, slik at virkemidlene kan måles mot dette? Hvor går grensen for rettferdig vold og når viskes skillet mellom vilje og handling ut?
Til slutt: Generelle betraktninger om voldsbruk i konfliktområder betyr selvsagt ikke at konflikter er de samme over alt og at ikke desperasjon kan være utslagsgivende for at det svartner for mennesker i en ytterst vanskelig situasjon. Mange mener at krenkelsen er mer reell i Palestina enn de fleste andre steder. Det er jeg uenig i. Sett i et globalt perspektiv er konflikten mellom Israel og Palestinerne lavintensiv. Det store innslaget av terror og vold i palestinernes frigjøringskamper skyldes ikke bare nød, men også en politisk og religiøs kultur i bakevja, samt en historisk bitterhet over en jødisk stat i et område som ifølge veldig mange muslimer tilhører muslimene. Det betyr selvsagt ikke at enkelte palestinske terrorister ikke kan være genuint desperate. En avsluttende utfordring kan derfor være i form av et moralsk dilemma: Blir kaldblodige drap på uskyldige tredjepersoner mindre forkastelige fordi overgriperen har opplevd undertrykkelse?
Relatert
Den instinktive fascisten Trump
Timothy Snyder om frihet
Selvgode sosialdemokrater i markedsøkonomien
– Handlingsregelens fedre tenkte ikke på krig
Norge må gjøre mer for Ukraina
