Ideer

Den primitive intellektualismen

Det er en svært utbredt misforståelse at det er en åpenbar korrelasjon mellom kunnskap og visdom. Å være intellektuell medfører ikke nødvendigvis klokskap eller praktisk fornuft, skriver Bård Larsen om antologien Intellektuelle og det totalitære. Pervertert idealisme?, av Sørensen, Hagtvet og Brandal (red.).

Bård Larsen

Publisert: 20. august 2014

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Det er en svært utbredt misforståelse at det er en åpenbar korrelasjon mellom kunnskap og visdom. Å være intellektuell medfører ikke nødvendigvis klokskap eller praktisk fornuft.

Intellektuelle og det totalitære. Pervertert idealisme?

Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Nik Brandal (red.)

Dreyers forlag, 2014

My favourite definition of an intellectual: Someone who has been educated beyond his/her intelligence

Arthur C. Clarke

I et intervju i Samtiden i 2003 uttalte Jens A. Riisnæs at man måtte være intellektuell for ikke å se at det politiske systemet i Øst-Europa var kriminelt. Riisnæs er både morsom og treffsikker, for de intellektuelle har ikke alltid vært til det beste for menneskeheten. I merkelig mange tilfeller er noen av de mest brutale slaktersamfunn etablert med intellektuelles bifall og medvirken. Noen av historiens mest drakoniske figurer var selv intellektuelle, som Pol Pot, Lenin og Mao. Som medløpere for totalitære samfunn har intellektuelle stått i kø for å hylle ufriheten: Knut Hamsun, Louis Ferdinand Celine, Martin Heidegger, Jean Paul Sartre, Pablo Neruda, Bertolt Brecht og Carl Schmitt. Folk med briljante kunnskaper henfaller altså titt og ofte til svermerier rundt politiske bevegelser som er primitive, autoritære og fullstendig blottet for humor.

Mange vil nok tenke at dette er paradoksalt, noe som beror på en svært utbredt misforståelse om at det er en åpenbar korrelasjon mellom kunnskap og visdom. Men å være intellektuell medfører ikke nødvendigvis klokskap eller praktisk fornuft.

Mye av forklaringen ligger nok i at den intellektuelle gjerne besitter abstrakt kunnskap. Mens en fysiker eller matematiker forholder seg til konkret og målbar kunnskap, er den intellektuelle gjerne opptatt av spørsmål om identitet, historiske drivkrefter eller filosofisk eksistens som ingen formler kan gi fasit på. Dessuten er den intellektuelle ofte mindre opptatt av hvordan verden fremstår enn hvordan den burde være eller kunne ha vært, slik Platon beskrev virkeligheten som skitten og tarvelig, mens Det gode eksisterer i ens hode.

Den intellektuelle er ofte elitistisk anlagt, han vil gjerne være det Platon kalte filosofkongen, som kan rettlede og ha innsikt. Verden utenfor fremstår i professorens øyne som prosaisk, kjedelig – for ikke å si stokk dum. Den intellektuelle vet noe som ikke alle andre vet, blant annet at verden ikke er slik den fremstår for det blotte øye. Det er unødvendig å si at de intellektuelle idealistene er mer enn gjennomsnittlig intelligente. De har ervervet analytiske redskaper som, sammen med høy abstraksjonsevne, gjør dem i stand til å finne svar på det meste, i form av omskrivinger, eufemismer og en teoretisk Weltanschaung som bare kan forstås med teoretiske tilsvar. På akademisk dialekt snakkes det om ”elfenbenstårnene”, fra hvilke den intellektuelle betrakter verden, skjermet fra hverdagens praktiske forhold.

”Menneskeheten inndeles etter samme skjema som Dostojevskij tolket i De besatte – i en elite, som utformer prosjektet og fører det ut i livet, og menneskemassen som underkastes et stort eksperiment som forsøksdyr i historiens laboratorium”, skrev Lars Bonnevie i Weekendavisen. Den dansk-rumenske filosofen Monica Papazu kalte dette for den Den medisinsk-hygienisk-filantropiske plan. Rousseaus tese om allmenviljen er velkjent, og i sin tid beskrevet av Isaiah Berlin i følgende termer: ”Du kan tro at du er fri, du kan tro at du er lykkelig, du kan tro at du vil ha det ene eller det andre, men jeg vet bedre enn deg hvem du egentlig er, hva du vil og hva som vil frigjøre deg”.

I 1927 skrev Julien Benda De intellektuelles forræderi, om franske intellektuelles helning mot nasjonalisme og rasisme. Tittelen ble langt senere skjult dagligtale i det sosialistiske Tsjekkoslovakia. Under diktaturet var mange intellektuelle aktører i regimets tjeneste, noe som førte til antiintellektuelle motstrømmer i landet. Václav Havel brukte mye tid på å forsøke å gjenopprette tilliten til det intellektuelle i Tsjekkia. I forordet til Karl Poppers The Open Society and Its Enemies skrev Havel at de intellektuelles svøpe ofte har vært deres trang til å forstå hele verden og derigjennom finne universelle løsninger på verdens skjeve tilstand: ”Utålmodighet og ulike kognitive snarveier er vanlige årsaker til at intellektuelle tenker ut holistiske ideologier og underlegger seg den forførende kraften i holistisk sosial ingeniørkunst … Min oppfatning er enkel og grei”, skrev Havel, ”når vi støter på utopiske intellektuelle, må vi gjøre vårt beste for ikke å bli påvirket av deres forførelse. Dersom de blir med i politikken, bør vi tro enda mindre på dem.”

Den totalitære personligheten?

Den intellektuelles dragning mot det totalitære har lenge vært et yndet tema innen forskning og litteratur, fra Hannah Arendt til Paul Hollander, Francois Furet, Karl Popper, Raymond Aaron og ikke minst Jean-François Revel. Her i Norge er Bernt Hagtvet kanskje den fremste innen dette feltet og han er også en av drivkreftene bak Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati ved Universitet i Oslo, blant annet sammen med historikerne Øystein Sørensen og Nik Brandal. De har stått bak en rekke utgivelser på Dreyer Forlag om totalitarisme og tilliggende tematikk. Nå er de klare med en ny antologi, titulert Intellektuelle og det totalitære. Pervertert idealisme? Selv om tittelen er formulert som et spørsmål er svaret et ganske rungende ”ja”, og for så vidt innbakt i prosjektets utgangspunkt.

Den høyst lesverdige boken spriker noe, og mye av stoffet er deskriptivt. For undertegnende fremstår boken på sitt beste når den problematiserer den totalitære intellektualismens anatomi:What makes them tick? Snakker vi om psykologi, mennesketyper? En må selvsagt ikke utelukke at intellektuelle absoluttister også kan være beleste personlighetsforstyrrelser uten særlig empati, altså det vi i gamle dager kalte psykopater (som gjerne er ganske smarte), men det er en forklaring som blir for enkel som et generelt utgangspunkt.

Så hvordan er det mulig å projisere så mye kunnskap over i så liten innsikt? Jean-Francois Revel har skrevet godt om dette. I Last Exit of Utopia viser han til det åpenbare paradoks at intellektuelle eliter er – og har vært – impregnerte mot virkelighetens erfaringer, i den forstand at selv om den reelt eksisterende sosialismens svakheter etterhånden var umulig å benekte, var den utopiske kjernen uangripelig. Altså viskes forbindelsen mellom ideologi og praksis ut i det proffessorale værelse. Eller som han utrykker det i en annen bok, The Totalitarian Temptation: “We have a surplus of definitions of socialism. What is lacking are examples of socialism. There is no such thing as socialism, there is only evidence of socialism. And no such thing as democracy, only evidence of democracy.”

En av de mest standhaftige myter, skriver Revel, er at vestlige intellektuelle sympatiserte med totalitære regimer fordi de ikke hadde tilstekkelige kunnskaper om systemenes råttenskap. De gode ideenes sjenerøsitet (frihet, likhet, brorskap) førte til at man overså de fryktelige realiteter, så å si. Revel mente at dette var en bløff. Helt siden den russiske revolusjon har rapportene om de kommunistiske landenes defunk vært bredt rapportert. Verken Krutsjovs hemmelige tale eller Solzjenitsyn avslørte noe som i hovedsak ikke var kjent fra før. Og selv om Revel for det meste skriver om det kommunistiske medløperi, som hos Jean-Paul Sartre og Maurice Merleau-Ponty, er denne virkelighetsfornektelsen (eller kirsebærplukkingen) også åpenbar blant fascismens intellektuelle tjenere, som for eksempel Celine og Heidegger.

Når det er sagt er bidragsytere som Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen, Terje Emberland og Helgard Mahrdt godt inne i dette utforskende landskapet. Sørensen har tidligere skrevet om den totalitære mentalitet og renhetslengsel i den glimrende boken Drømmen om det fullkomne samfunn; fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet? I innledningen til denne antalogien setter han standarden med Mark Lillas briljante passasje: ”Whoever takes it upon himself to write an honest intellectual history of the twentieth-century Europe will need a strong stomach”.

I essayet om den franske fascisten og kollaboratøren Robert Brasillach og den tyske kommunisten og juristen Hilde Benjamin er Sørensen skarp. Der Brasillach brukte ordet som verktøy for sine totalitære demagogier og ikke var delaktig i nazismens prosessuelle utførelse (men som allikevel ble henrettet for landsforræderi etter krigen), ble Benjamin en sentral figur i rettsforfølgelsen av dissidenter i det Stalin-doktrinære DDR og senere justisminister. På folkemunne ble hun kalt den Røde Freisler, etter den nazistiske høyesterettsdommeren Ronald Freisler som dømte utallige opposisjonelle til døden under brutale skinnrettssaker i Det tredje riket. Benjamin, med fortid som antinazist, hvis mann ble drept i en KZ-leir, fikk altså mulighet til å virkeliggjøre sin politiske galskap under den totalitære ideologi hun hadde kjempet for. Hadde hun blitt myrdet av nazistene ville hun i dag vært en helt. ”Isteden var hun så heldig å overleve”, skriver Sørensen, og fikk ”anledning til å sette sine ideer ut i livet. Eller så uheldig”.

Ord og handling

Sørensen setter også opp et viktig skille mellom ord og handling, og peker på kontrasten til det fredelige Norge, med intellektuelle som henfalt til de mest vanvittige totalitære fantasier, som Tron Øgrim og Dag Solstad. De kan (og kunne) prise seg lykkelige over at det ikke falt i deres ”lodd å oppleve regimene på nært hold.” Det er en vesentlig forskjell mellom den intellektuelle svermeren i frie og demokratiske samfunn som omfavner ufrie ideer og den intellektuelles modus operandi i totalitære regimers direkte tjeneste. Det er ikke åpenbart hvem som moralsk sett kommer verst ut, for selv den som kun uttrykker sin menneskeforaktende politikk gjennom pennen har sin plass i en sammenvevet verden. ”… før de vet ordet av det, kan de risikere å ikke bare bli fanget av ideer, men fanget av historien”, selv om de er hellig overbevist om Det gode og holder fast på sine storslåtte ideer. Her kan man nevne dypt alvorlige forhold som at Hamsun sendte sin nobelmedalje til Goebbels eller at Pablo Neruda skrev ode til Stalin ved hans død, men også den lettvinthet som Dag Solstad og et stort kobbel av andre eks-AKPere har skrevet seg inn i det norske kulturlandskapet med. I og med at så mange av dem forsøker å betimeliggjøre sin intellektuelle kollaps som utrykk for noe større og viktigere enn dem selv, kan vi heller aldri riktig forstå dem. Det var jo ikke slik at det var en intellektuell naturlov å falle for en antikvarisk totalitær ideologi selv om USA var i krig i Indokina. Kun en liten håndfull falt for den fristelsen. Gitt denne mangelen på selvinnsikt vil altså fortiden hefte ved dem og være en integrert del av deres forfatterskap i all fremtid.

Nicola Kristin Karcher skriver godt om den fascistvennlige og antisemittiske pressemannen Victor Mogens. Mogens var en av gjestene på Hitlers femtiårsdag og politiker for det etter hvert fascistiske Fedrelandslaget. Mogens var også en umåtelig populær radiokåsør om utenrikspolitiske spørsmål, og ble avskjediget fra NRK på grunn av sin tyskvennlige og jødehatende profilering. Avskjeden vakte seerstorm og Aftenposten protesterte. Men som så mange andre av de tyskleflende i mellomkrigstiden kom Mogens på andre tanker da Tyskland invaderte Norge, og tok sterke avstand fra okkupasjonen. Mogens var dermed ”saved by the bell”, og reddet til en viss grad eget ettermæle.

Kart og terreng

To essays i antologien peker seg ut. Hans Fredrik Dahls bidrag om ”tospannet” Knut Hamsun og Nordahl Grieg er strålende. Anekdoten om Griegs moralpolitiske oppvåkning er både bisarr og fornøyelig. I 1933 var han vitne til hvordan en hund ble reddet fra drukningsdøden på en islagt Moskvaflod. En slik rørende hverdagshandling måtte tilskrives en ”betydning av spesiell art som et samfunnsmessig vilkår for å utøve gode gjerninger”, skriver Dahl. Sentimentalitet har alltid vært et vesentlig trekk ved den totalitære fristelse.

Dahl fremstiller på mange måter Hamsun som antiintellektuell i sitt kjærlighetseventyr for Hitler – et forhold melket fra mytomant anglofobi og fra den borgerlige pressen. Verken Mein Kampf eller Ludendorffs memoarer, Nietzsche eller Wagner var særlige inspirasjonskilder for Hamsun, som synes å lide av en forkalket gammelmannsinnstilling til verden fra sitt demokratiske Norge. Det samme gjaldt for Nordahl Grieg, på tross av hans unge alder. For, som Dahl skriver: ”Å være Moskvas venn i 1930-årene betød å snu demokratiet ryggen, hva han ettertrykkelig og svært direkte gjorde ved å vende om fra sitt tidligere pro-britiske imperieforsvar med tilhørende beundring for Kipling, til det motsatte; en anti-imperialistisk, pro-bolsjevikisk holdning inspirert av Lenins imperialismeteori ”Imperialismen, kapitalismens høyeste stadium” (1907). Utledet av dette oppfattet Grieg, ifølge Dahl, alltid ukritisk i tråd med Den kommunistiske internasjonale (Komintern), ”fascismen som det ytterste forsvar kapitalismen grep til når den fant seg angrepet innen – og utenfra av en pågående arbeiderklasse og en ødeleggende økonomisk krise”. Kringsatt av fiender altså. Denne uforsonlige og feilaktige grunnholdningen var trettitallets store ideologiske katastrofe, for nazistene tenkte nøyaktig likt, bare man bytter ut fiendebildet. Kommunismen og fascismen var antagonistiske speilbilder av hverandre, gjensidig avhengig av begreper om rett og galt, men utelukkende som funksjonalistiske størrelser. Mordraten kjenner vi jo.

Det leder igjen tankene til en annen liten genistrek i antologien, nemlig Bjarte Brulands fornøyelige debunking av Kjartan Fløgstads marxistisk-materialistiske historiesyn, da særlig slik den fremkommer i romanen Grense Jakobselv. Likheten mellom Griegs (og Lenins) forestilling om fascismen som kapitalismens pattebarn (eller omvendt) er slående. Og i følge Bruland svært så unøyaktig, for ikke å si totalhavarert. Fløgstad kan neppe anklages for å være venstreekstremist, som Grieg var det, men historiesynet er skjematisk intellektuelt, men samtidig uten empirisk belegg. I Fløgstads verden er nazismen et kapittel i en sosial og økonomisk kamp, hvor kommunistene er nazismens hovedfiende, og hvor den kapitalistiske eliten utgjør den historiske kontinuiteten. For å få lignelsen til å gå opp fremstiller Fløgstad nazistene som en velutdannet, opportunistisk elite som i bunn og grunn primært er kapitalister. Men virkeligheten er selvsagt mer kompleks. Bruland beskriver det totalitære Tyskland hvor de mindre begavede kommer i posisjoner de under «normale» omstendigheter ikke ville fått tilgang til, samt hvordan Fløgstad ganske konsekvent underkommuniserer den ideologiske galskapen i nasjonalsosialismen, ikke minst den fanatiske antisemittismen og den basale forakten for det liberale demokratiet, en forakt som nettopp forente Stalin og Hitler. Bruland skriver at Fløgstad alltids kan pledere at han har skrevet en roman, hvor virkeligheten glir inn i fiksjonen som naturlig er. Det spørs om ikke Bruland bevisst lar det henge i luften: Kan det være slik at det intellektuelle habitat primært er litterært?

Som Dahl skriver ble Grieg Stalin-forsvarer i forakt over det liberale, eller rettere det Grieg og andre omtalte som gumanisme: “En gumanist er et menneske som føler uvilje ved urett og som ikke kjemper for det som er rett.” For å forstå denne utålmodigheten og forakten for det liberale demokratiets langsomhet kunne antologien med fordel omtalt Bertolt Brecht og hans totalitære lærebok Die Massnahme (Forholdsregelen) (1930). Særlig ett utdrag fra stykket var en trosbekjennelse for mange: ”Det er en forferdelig ting å drepe. Men vi dreper ikke bare andre, vi vil drepe oss selv om nødvendig, for denne morderiske verden kan bare forandres med makt, noe ethvert levende menneske vet.” Ifølge Brecht kunne Det gode mennesket bare forløses gjennom kommunisme og individet var en abstraksjon. Helge Rønning og Anine Kierulf skrev i Nytt Norsk Tidsskrift at stykket kan tolkes som parabler over det jakobinske dilemma: … å undertrykke friheten og menneskerettighetene for at man en gang i fremtiden skal kunne realisere dem til fulle.” Den unge kommunisten Brecht var med Die Massnahme med på å sette standarden for den revolusjonære hybris: Synet på ”saka” som hevet over alle moralske lover, en som har gitt seg selv tillatelse til å bruke andre mennesker som midler for å nå sine mål, en ekstrem politisk narsissisme (med absolutt overbevisning om sine egne ideers ufeilbarlighet og nødvendighet) og en fascinasjon for vold – revolusjon – som verktøy for å nå disse målene. Brecht skriver: «Den som kjemper for kommunismen[,] må være i stand til å kjempe eller avstå fra å kjempe, til å si sannheten eller lyve, å være hjelpsom eller uhjelpsom, å holde et løfte eller bryte det, oppsøke fare eller unngå den, å gi seg til kjenne eller gå i skjul. Den som kjemper for kommunismen[,] har bare én dyd: At han kjemper for kommunismen.”

Andre bidrag

Lars Gule og Hanada Kharmas bidrag om mer eller mindre totalitære arabiske intellektuelle, som Sayid Qutb (grunnleggeren av Det muslimske brorskap) og Michel ’Aflaq (grunnleggeren av baathismen), er svært interessant og detaljert, men her kunne forfatterne muligens tatt for seg disse tenkernes kontemporære sympatiserende omland. For eksempel ved å snuse på debatten mellom den amerikanske forfatteren Paul Berman og den europeiske islamforskeren (og islamisten?) Tariq Ramadan, trusselen fra radikal islamisme og norske syriafarere, samt hvorvidt den totalitære grenen av islamistisk tenkning slår inn blant europeiske intellektuelle islamister?

Nina Witoszek skriver nådeløst om den ganske så totalitære intellektuelle sjarlatanen Slavoj Zizek, som i dag er en popstjerne for ytre venstre. Fordi verden står ovenfor enorme utfordringer bør vi rekapitulere historien og lære av de positive trekkene ved revolusjonær totalitarisme. Det liberale demokratiets mykhet og konsensusorientering makter ikke å stanse den økologiske krisen, globaliseringen og fattigdomsproblemene, fordi alt ”forhandles” inn i handlingslammelse. Zizek hevder at vi må gjeninnføre troen på revolusjonær terror og proletariatets diktatur i kampen for universell frigjøring, selv om det kan føre til katastrofe, men når alt kommer til alt er det bare prat fra Zizek. Hans analyser er ahistoriske, og den totalitære erfaringen er ham fullkomment uvesentlig.

Bernt Hagtvet fillerister størrelser som den avdøde historikeren Eric Hobsbawm, som fra sitt elfenbenstårn en gang fortalte Michael Ignatieff at kommunismens tragedie ikke lå i antallet døde, men i at kommunismen aldri ble en realitet (et poeng Hagtvet har utelatt fra sitt bidrag), samt den evig tilbakevendende Johan Galtung. Galtung beskrives som moralsk ufølsom og en narsissistisk intellektuell som soler seg i illusjonen om egen storhet. Galtung har gjennom et langt liv logret for diktaturer, nesten uberørt av at han selv så til de grader har kapitalisert på sitt virke som akademiker i et fritt land med en fri megafonpresse. Galtung illustrerer kanskje mer enn noen av våre samtidige hvor elitistisk og samtidig primitivt det intellektuelle tankespinn kan fremstå.”Filosofiske ideer som er klekket ut i professorens studiekammer, kan ødelegge en hel sivilisasjon» mente Isaiah Berlin. Sofister som Galtung postulerer at de vil en bedre verden, en fredelig verden (av Berlin omtalt som ”forestillinger om imaginære eller reelle samfunn hvor mennesket kan leve i pakt med sin naturtilstand), men går like fullt ærend for de nedrigste historiske krefter. Galtung har jo ellers gjort seg bemerket ved å anbefale Sions Vise Protokoller som rettesnor for å forstå jødisk makt i denne verden. Hagtvet treffer spikeren på hodet når han skriver: ”Har du en innsikt som du er overbevist om kan forbedre verden, gir det liten fristelse å forholde seg til demokratiets petitesser og langsommelighet”.

I essayet De som ikke tente lys for USA av Brandal, Thorsen og Sundvall får vi et innsyn i relativt kontemporær politisk galskap. Det er en kjent sak at forfatteren Gert Nygårdshaug har en plakett i hagen med inskripsjonen: 11. Sept. Broen. Til minne om den dagen da USA endelig fikk seg en smekk. Før likene ved Ground Zero var kalde, rakk Nygårdshaug å få en kronikk på trykk i Dagbladet, hvor han omtalte Osama Bin Laden som en knivskarp ideolog med velfunderte krav, samt at 5000 drepte Newyorkere var som lommerusk å regne sammenlignet med ofrene for USAs verdenspolitikk. Det er så Mark Lillas advarsler slår til for fulle. Videre omtales Mads Gilberts hel- eller halvhjertede støtte til den samme terroraksjonen (de undertryktes rett til å angripe USA med de våpen de måtte skape). Nygårdshaug og Gilbert fremstår ikke bare politisk ute av vater, men rent faktuelt blendet av den intellektuelle og revolusjonære villfarelsen at jo grusommere en terrorhandling er, desto grusommere må undertrykkelsen som ligger bak den være. Terroristene bak tvillingtårnene var som kjent verken undertrykt eller fattige, men fanatiske saudiere. Forfatterne er dessverre noe forsiktige med å analysere hvilken psykologi og politikk som ligger bak privilegerte nordmenn som i hjertet av en liberal velferdsstat kan koble sine kabler så til de grader feil. “Mistenksomhet mot USA”, som forfatterne skriver, må da være en underdrivelse, eller et forsøk på sarkasme? Den som har fulgt Nygårdshaug og Gilbert over tid kjenner godt deres bakgrunn fra AKP. Kanskje er det slik at den totalitære mentalitet kan leve i beste velgående, selv om man noe motvillig har latt seg innlemme i den borgerlige virkeligheten? Forfatterne nevner muligheten for at begge har et manekeistisk verdensbilde, bestående av lys og mørke. Det tror jeg de har helt rett i. Verden er grå for de fleste, men helt og holdent svart/hvit for den skråsikre antagonisten. Det sporet kunne forfatterne ha fulgt videre. Et lite sidespor: I disse Gaza-tider, hvor enkelte har latt seg opprøre over at den danske journalisten Martin Krasnik revolverintervjuet Mats Gilbert, kan det være verdt å minne om at Gilbert i 2011 også boikottet TV-aksjonen til inntekt for Leger Uten Grenser, fordi ”de jobber på begge sidene av en krig uten å ta stilling til den”.

Den kleine fornuften

Den intellektuelle helning mot ”ideenes logikk”, som Helgard Mahrdt uttrykker det i essayet om Hannah Arendt, koblet mot opportunisme er giftig. I følge Mahrdt mente Arendt at intellektuelle konstruerer virkelighet utenom erfaringen, og at dette for så vidt er et fellestrekk ved alle ideologier. Arendt synes å mene at det er noe potensielt totalitært over den intellektuelle prosessen, fordi den altfor ofte ikke tar utgangspunkt i virkeligheten, noe som er en forutsetning for humanismen. Det hadde hun nok rett i, for den intellektuelle kan være hjertesløs. De totalitære ideologiene kan således være skreddersydd for den rene fornuft, hvor man lager seg forestillinger, og opphever skillet mellom sannhet og løgn, basert på logisk deduksjon. Rasenes overlegenhet og marxismens historiske jernlover kan være eksempler på intellektuelle konstruksjoner uten empirisk etterprøvbarhet, som i kombinasjon med et syn på individer som teoretiske størrelser (antihumanisme) kan føre riktig galt av sted. Mahrdt avslutter sitt essay om Arendt med fornuftige ord. Våre vurderinger av menneskets felles anliggende kan ikke bli ledet av ”logical reasoning”, men av forestillingsevne og ”common sense”. Mahrdt antyder at denne måten å praktisere dømmekraften på ikke er spesielt velutviklet blant de intellektuelle: ”Det virker som om intellektuelle ikke er bedre utrustet enn alle andre. Er det da slik at våre forestillinger om de intellektuelle er basert på en fundamental feilslutning? Burde vi kanskje heller se til borgerne for kritisk dømmekraft?”

Nå vil kanskje mange svare et nei på det også. Vanlige borgere kan som vi vet også ta alvorlig feil om det meste. Men kanskje er det slik at vanlige borgere har lettere for å omstille seg, innrømme feil eller sågar se klarere fordi de må leve i den prosaiske virkeligheten? For å si det med den britiske skribenten Theodore Dalrymple: Det er ingenting intellektuelle misliker mer enn det å skifte standpunkt.

Artikkelen er publisert hos Minerva 20.8.14.