Har vi råd til fremtiden?
Vi står overfor en rekke utfordringer for velferdens bærekraft i fremtiden. Håpet er at politikere og andre vil diskutere hvilke veivalg vi har fremover og gjennomføre reformer som vil sørge for at samfunnsutviklingen vil bli bærekraftig. Begynnelsen er å sikre en bred forståelse av at slik velferds-Norge utvikler seg, er det mørke skyer i horisonten, skriver Mathilde Fasting hos Minerva.
Publisert: 15. august 2014
Av Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita.
Hvert fjerde år kommer regjeringens perspektivmelding. Den bør vi være opptatt av, fordi den presenterer en analyse av hvordan offentlige finanser vil utvikle seg de neste 50 årene. Siste perspektivmelding kom i 2013. Den slo fast at Norge i dag er et godt land å leve i. Vi har høy inntekt og stort sett gode liv. Rikdommen er jevnere fordelt enn i de aller fleste andre land, og vi har omfattende velferdsordninger og lav arbeidsledighet. Dessuten har vi et effektivt næringsliv, et sterkt demokrati, lite korrupsjon og en velfungerende rettsstat. I tillegg har vi olje og gass, og Statens pensjonsfond utland (SPU), også kalt ”Oljefondet”. Vi lever lenger, er friskere enn før, og de fleste deltar i arbeidslivet.
Det høres vel og bra ut, men det er skjær i sjøen. Spesielt har det stor betydning at vi i fremtiden blir flere eldre og dermed relativt sett færre yrkesaktive som kan betale skatt. Det betyr at det vil være vanskeligere å finansiere velferdsstaten. Hovedbudskapet i Perspektivmeldingen 2013 er at vi med dagens velferdsordninger og arbeidsinnsats kan komme til å få et underskudd på statsbudsjettet som tilsvarer 6,1 prosent av Fastlands-BNP i 2060, eller rundt 140 mrd. kroner målt i dagens pengeverdi.
Dessverre er det anslaget altfor lavt, da det bygger på noen urealistiske forutsetninger. Det er blant annet lite realistisk at vi i 2060 skal ha samme standard på offentlige tjenester som vi har i dag. De siste tiårene har vi fått stadig bedre kvalitet på tjenestene som det offentlige leverer, og de politiske partiene lover fortsatt økt kvalitet. Det er antagelig også lite realistisk at vi vil greie å opprettholde arbeidsinnsatsen på dagens nivå. De siste tiårene har vi, i snitt, jobbet stadig mindre. Vi jobber færre timer, tar lengre ferier, og mange jobber deltid. Dessuten bidrar lengre utdanning og tidligere pensjonering til et kortere yrkesliv.
Dersom vi i stedet legger til grunn at vi hvert år fortsetter trenden med økt kvaliteten på sykehusene og pleie- og omsorgstjenestene, samtidig som nedgangen i arbeidsinnsats fortsetter, vil det forventede årlige underskuddet for velferdsstaten om femti år kunne bli over fire ganger så høyt som det Perspektivmeldingen 2013 har beregnet.
At vi har penger i Oljefondet vil bety stadig mindre for våre muligheter til å betale for velferdsstaten. Fondet er ikke i nærheten av å være stort nok til å dekke utgiftene vi ligger an til å få i fremtiden. Vi kan ikke være sikre på at oljeprisen vil holde seg høy i årene som kommer. I tillegg er olje og gass skadelig for klimaet. På sikt vil derfor fossile energikilder få konkurranse fra mer miljøvennlig energi. En bærekraftig utvikling fremover vil også måtte ta klima- og miljøutfordringene på alvor.
Også norsk næringsliv er blitt svært avhengig av oljesektoren. Mange av de produktene og tjenestene næringslivet produserer, er knyttet til oljebransjen. Dette gjør oss sårbare. Det er sannsynlig at de som kjøper norsk olje og gass i dag, heller vil kjøpe mer klimavennlig energi i fremtiden, hvis de får muligheten. Derfor trengs det også andre næringer som kan skaffe oss inntekter fremover.
Vi har i tillegg en omfattende velferdsstat. Trygder, pensjoner, helsevesen og skole er avhengige av store skatteinntekter hvert år. Dersom skatteinntektene går ned, eller utgiftene stiger for mye, betyr det at offentlig sektor på sikt ikke har råd til å tilby det vi ønsker at den skal tilby. Det er derfor avgjørende at de offentlige velferdsordningene innrettes slik at de er mest mulig bærekraftige. Om det er mulig, avhenger av hvilke valg vi gjør i dag.
Vi har et handlingsrom på kanskje 10 til 15 år fremover før offentlige budsjetter begynner å gå med underskudd, et underskudd som ligger an til å stige år for år. Utfordringene blir større, dess lenger vi venter. Gode reformer som gjennomføres relativt raskt, er å foretrekke.
Blant det vi kan påvirke, er arbeidstilbudet viktigst for hvordan offentlige inntekter og kostnader utvikler seg. Det er for de fleste et mål å bevare en velferdsstat med skattefinansiering av viktige tjenester, uten at det betyr at alle tjenester må utføres av det offentlige. Det krever skatteinntekter, som igjen krever at vi arbeider og mottar lønn. Så lenge vi har en velferdsmodell som den norske, vil arbeid ligge til grunn for finansieringen. Det må derfor legges til rette for høy sysselsetting, høy arbeidsinnsats og høy produktivitet. Det må lønne seg å skape og arbeide. Det legger også begrensninger på skattenivået.
Organiseringen av velferdsstaten er også avgjørende. Kvalitetsutviklingen i de offentlige velferdstjenestene betyr mye for bærekraften. Det trengs derfor en diskusjon om hvem som skal kunne motta ulike tjenester, om vi må betale mer skatt, eller om vi må betale mer selv for velferdstjenestene.
Vi kan gjøre noe med veksten i offentlige utgifter, eksempelvis med pensjonssystemet og pensjonsalderen. Dessuten kan man diskutere hva som skal være eller bør være ambisjonsnivået for en skattefinansiert helse- og omsorgssektor. Prinsipielt kan man også diskutere hva som skal betales over skatteseddelen og hva den enkelte må ta ansvar for å betale selv.
Selv om vi setter inn tiltak som får flere til å arbeide mer enn de ellers ville gjort, er det sannsynlig at vi, alt i alt, vil arbeide mindre i fremtiden. Om vi samtidig klarer å opprettholde dagens offentlige velferdstjenester og goder, avhenger av om vi med kortere arbeidstid er produktive nok og betaler nok skatt.
Velger vi å arbeide mindre i fremtiden, samtidig som vi klarer å veie opp for kortere arbeidstid ved at vi blir mer produktive, kan det bidra til at vi greier å opprettholde et offentlig velferdstilbud, men det er sannsynligvis ikke nok til å kunne heve kvaliteten vesentlig. Dersom vi ikke får inn nok skatter til å opprettholde et stort offentlig velferdstilbud, vil noen av tjenestene kunne tilbys av privat sektor. Det vil stille krav til offentlig sikkerhetsnett og løsninger for mennesker med lavere inntekter.
Vi er foreløpig i en heldig situasjon i Norge. Arbeidsledigheten er lav, velferdstilbudene er gode, og statsfinansene er på kort sikt solide. Samtidig står vi overfor en rekke utfordringer for velferdens bærekraft i fremtiden. Håpet er at politikere og andre vil diskutere hvilke veivalg vi har fremover og gjennomføre reformer som vil sørge for at samfunnsutviklingen fremover også vil bli god og bærekraftig. Begynnelsen er å sikre en bred forståelse av at slik velferds-Norge utvikler seg, er det mørke skyer i horisonten.
Innlegget er publisert hos Minerva 15.8.14.
Les også ”Har vi råd til fremtiden? – Perspektivmeldingens utfordringer” her.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
