Skal ikke alle med?
Arbeidsmiljøloven er en vernelov som gir arbeidstakere sterke rettigheter overfor arbeidsgiver, og det vil loven fortsatt være, også dersom disse forslagene blir gjennomført. Det er forståelig at LO misliker forslagene. Men det er ikke sikkert at den aggressive og uforsonlige stilen LO og resten av venstresiden møter disse forslagene med, vil mobilisere noe folkelig opprør, skriver Torstein Ulserød på Aftenposten.no.
Publisert: 13. juni 2014
Av Torstein Ulserød, rådgiver i Civita.
Onsdag 11.6 presenterte arbeidsminister Robert Eriksson regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Forslagene gjelder blant annet lovens regler om midlertidige ansettelser, arbeidstid og aldersgrenser, og skal sendes på høring før sommeren.
Som ventet møter forslagene kraftig motstand. LO-leder Gerd Kristiansen har uttrykt at hun er «sint og overrasket». Det skyldes, ifølge Kristiansen, både innholdet i forslagene fra regjeringen og «prosessen».
LO-lederens sinne er troverdig, det er selvfølgelig kjedelig å måtte finne seg i å være høringsinstans på lik linje med andre interesseorganisasjoner når man har vært vant til særbehandling. Men Gerd Kristiansen har ingen grunn til å være overrasket over de endringene som nå foreslås. De har vært varslet lenge, blant annet i regjeringsplattformen.
Arbeidsministeren karakteriserte endringsforslagene som en «myk oppmyking» på pressekonferansen 11. juni.
Jeg er ikke så sikker på om denne typen retorikk har ønsket effekt, men den er i hvert fall en kontrast til den voldsomme retorikken forslagene har blitt møtt med fra deler av venstresiden. Audun Lysbakken mener det dreier seg om et «frontalangrep på fagbevegelsen» og LO-lederen frykter et «løsarbeidersamfunn» der arbeidstakere igjen må «stå med lua i hånda».
Forslaget om å innføre en generell adgang til midlertidige ansettelser i ni eller tolv måneder er «det aller verste» av det som er varslet fra regjeringen, ifølge Gerd Kristiansen. Dette forslaget er i hvert fall det mest radikale av det som nå er lagt frem.
En generell adgang til å ansette noen i en midlertidig stilling en viss periode, finnes nemlig ikke i dag. Med unntak for vikarer, er det etter dagens regler i hovedsak bare adgang til å ansette midlertidig for å utføre arbeidsoppgaver av midlertidig karakter. Det er mange gode grunner til å gjøre dette regelverket litt mer fleksibelt.
Det er selvfølgelig en fordel for arbeidsgiverne med en generell adgang til å ansette noen midlertidig en viss periode, selv om det også for arbeidsgivere ofte er ønskelig med faste stillinger. Med det sterke stillingsvernet som gjelder i Norge, er det en betydelig økonomisk risiko forbundet med å ansette noen i en fast stilling, ikke minst for en bedrift i oppstartsfasen eller en liten bedrift med små marginer og usikker oppdragsmengde.
Det er imidlertid feil at mer fleksible regler på dette området bare er i arbeidsgivernes interesse. Forslag om økt adgang til midlertidige ansettelser blir rutinemessig møtt med innvendinger som handler om fordelene ved å være fast ansatt. Man kan få inntrykk av at ingenting er verre enn å være midlertidig ansatt.
Men med restriktive regler for midlertidige ansettelser, risikerer man at bedrifter lar være å ansette noen i det hele tatt, og heller pålegger/åpner for at de ansatte man allerede har jobber overtid, med den konsekvens at de som allerede er innenfor arbeidslivet får mulighet til å tjene mer penger, mens mange av dem som står utenfor, forblir utenfor.
En generell adgang til midlertidighet vil gjøre det enklere for bedrifter å ansette noen til tross for usikkerhet knyttet til virksomheten, og det vil gjøre det lettere å få en fot innenfor arbeidslivet for alle som av en eller annen grunn ikke er blant de aller mest attraktive på arbeidsmarkedet.
Det gjelder mennesker med dårlige norskkunnskaper, huller i CV-en, eller unge mennesker uten jobberfaring.
Jonas Gahr Støre mener at forslagene til endring av arbeidsmiljøloven svekker «folks» rettigheter. Det er i beste fall en unyansert oppfatning.
Den strengt regulerte adgangen til midlertidige ansettelser som foreslås, bedrer utvilsomt mulighetene for dem som står utenfor arbeidslivet. De er også folk. Om en slik endring samtidig vil føre til færre faste ansettelser, og dermed svekkede rettigheter for noen av dem som er i jobb, gjenstår å se.
Når det gjelder de andre forslagene som er skissert, er det vanskelig å se at summen av disse svekker arbeidstakernes rettigheter. På noen punkter svekker de LOs rettigheter, men det er faktisk noe annet.
Forslagene som gjelder arbeidstid, handler i stor grad om å gi mer makt til lokale fagforeninger og den enkelte arbeidstaker, og arbeidsgiver til å forhandle om løsninger, på bekostning av sentrale fagforeningers makt.
I tillegg gis Arbeidstilsynet økt myndighet, også dét på bekostning av sentrale fagforeninger. Men Arbeidstilsynet er ikke utpreget arbeidstakerfiendtlig.
Dessuten foreslås det å fjerne den kollektive søksmålsretten, som gir fagforeninger mulighet til å saksøke arbeidsgiver for ulovlig innleie av arbeidskraft uavhengig av hva den innleide arbeidstakeren ønsker. Heller ikke dette er noen opplagt svekkelse av arbeidstakernes rettigheter, snarere tvert imot, men er nok et forslag som reduserer makten til LO og andre sentrale fagforeninger.
Forslagene regjeringen har lagt frem peker i retning av en litt mer fleksibel og tidsmessig arbeidslivspolitikk. Og det trengs. Premissene for dagens lovgivning ble lagt på 70-tallet, og mye har endret seg i samfunnet og arbeidslivet siden den gang.
Men først og fremst er forslagene fra regjeringen moderate. Det handler, som det gjerne gjør i norsk politikk, om små justeringer.
Arbeidsmiljøloven er en vernelov som gir arbeidstakere sterke rettigheter overfor arbeidsgiver, og det vil loven fortsatt være, også dersom disse forslagene blir gjennomført. «Prosessen» er heller ikke noe angrep på «den norske modellen», slik Gerd Kristiansen hevder, bare fordi LO ikke har fått diktere høringsnotatet.
Det er forståelig at LO misliker forslagene fra regjeringen. Men det er ikke sikkert at den aggressive og uforsonlige stilen LO og resten av venstresiden møter disse forslagene med, vil mobilisere noe folkelig opprør mot regjeringen. Når argumentasjonen blir for urimelig, slår det gjerne tilbake på et eller annet tidspunkt.
Innlegget er publisert på Aftenposten.no 13.6.14.
Relatert
Overtidsdebatten: EU-domstolens konklusjon virker mangelfull
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting
Et forsvar for dem som jobber heltid
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
